Om hvordan vi forholder oss til oss selv og til hverandre, om liv, helse og personlig utvikling – og litt til.
Godt nytt år til alle følgere av LeveBevisst.noÅretr 2011 er allerede fem dager gammelt, og skole, barnehage og jobb er godt i gang for de fleste av oss.
Er det ikke herlig å tenke på at et nytt år alltid bringer nye muligheter med både gledelige oppturer og lærerike nedturer!? Begge deler er viktig! Livet er
I dag er det 31. desember 2010. Nyttårsaften. Skjønt det er ikke aften ennå. Snarere tvert i mot. Dagen er kun en halv time gammel og jeg har ennå ikke lagt meg til å sove fra dagen før nyttårsaften. Resten av familien sover og huset er helt stille. Bare meg, noen stearinlys og Kjetil Bjørnstad på høytalerne. I morgen – når jeg står opp igjen – da er det virkelig den siste dagen i dette året.
Mens jeg sitter her og hører på den vakre musikken begynner jeg å tenke på alt det jeg er takknemlig for. Særlig alt det som har skjedd meg, gledet meg og inspirert meg i det året som nå er historie. Jeg lukker øynene og lar det strømme på. Det er ikke alt som er umiddelbart gledelig og godt. Noe av det jeg er takknemlig for å ha fått oppleve var også ganske vondt. Men det var utviklende. Det hadde uforløst potensial i seg. Og ofte vokser jeg mest når jeg orker å stå i kaoset, kjenne på smerten og romme alt det som er i situasjonen. Slike prosesser har det vært noen av i 2010. Det er jeg takknemlig for!
Hva er du takknemlig for i året som har gått?
Hvis du ønsker å trene opp din oppmerksomhet på takknemlighet finner du en fin øvelse i takknemlighet her.
I går kveld tilbrakte jeg tid sammen med noen venner. Vi trommet og jammet sammen i flere omganger. I mellom spiste vi felles mat som alle brakte med seg. Og til slutt laget vi hvert vårt visionboard, eller intensjonskart, for året som kommer. Det er en inspirerende og skapende prosess som er veldig virkningsfull. Careful what you wish for – you just might get it!
Det er selvfølgelig flere måter å lage et intensjonskart på. Start gjerne med et stort ark (A2 eller A1 er supert). Du kan klippe og lime bilder og tekster fra ukeblader og aviser opp på arket, eller du kan tegne og skrive med tusj og fargestifter. Eller en kombinasjon. Det finnes også noen internettbaserte verktøy for dette, men personlig har jeg ikke sans for det. Poenget er å illustrere det du ønsker deg – det du har en intensjon om å skape – i tiden fremover. Det kan være ting som: Suksess, lykke, tilgang på alle de ressurser jeg trenger for å realisere meg selv, den optimale jobben, mer romantikk, en ny miljøvennlig bil, mer tid med familien, et mer åpent hjerte, bli frisk fra en sykdom, tilgang til alt jeg trenger, at oppdrag kommer lett til meg etc, etc.
Når du har satt intensjonen for hva du vil skape i tiden fremover skal du tillate deg selv å være helt åpen, og så bare slippe det. Det vil si å bare la det ligge. La universet få jobbe med hvordan det skal manifestere seg i ditt liv. Det betyr ikke at du bare kan sitte hjemme i sofaen og regne med at alt skal komme dalene ned i fanget på deg. Du vil selvsagt fortsette å gjøre det du kjenner at du skal gjøre til en hver tid, men når du er åpen for det vil universet sørge for at de rette mulighetene dukker opp, du treffer de rette menneskene eller du blir utsatt for akkurat det du trenger for å kunne skape det du vil. Dette kalles også synkronisitet. Det skjer. Tro meg. Og prøv det selv!
Se gjerne min video om Hvordan skape mer av det du ønsker i livet?
Med dette ønsker jeg deg et godt og utviklende år fylt med kjærlighet, glede og overflod.
La oss sammen skape den verden vi ønsker å være en del av!
hjertelig hilsen
Du ønsker å være lykkelig i jula, gjør du ikke? Kanskje har du store forventninger til hvordan alt skal være, hva som skal skje og hvordan folk skal ha det, eller ta det?
Desember måned gir mange av oss forventninger om godt samvær, god mat, glede og julefred. Paradoksalt nok er min erfaring at mange forventninger nettopp er det som kan gjøre oss mindre lykkelige. Og da tenker jeg selvfølgelig på alle de brutte forventningene. For ting blir veldig ofte ikke slik vi hadde forventet eller forestilt oss at de skulle bli.
I kveld har jeg skaffet barnevakt så min kone og jeg kan bruke et par timer til julegavehandel.
Det blir på Sandvika Storsenter, og selv om familiens ambisjoner for julegaver i år er skalert veldig ned, kan det fort bli ganske hektisk minnes jeg fra tidligere år. Da gjelder det å huske å puste!
Jeg leste nettopp på bloggen Flinke Jenter der Maria Rygge skriver om lykke og suksess. En ting hun sier som jeg synes er viktig er dette: Du må selv definere hva suksess er for deg.
Jeg tok Maria på ordet.
Har du noen gang ønsket å dumpe en venn?
Det med å avslutte vennskap og relasjoner som ikke gjør oss godt tror jeg flere kunne vært flinkere til, av og til. Nina Egersborg har skrevet om Klesskap og vennskap på sin blogg, og jeg lot meg inspirere til noen egne refleksjoner.
Jeg pleier selv å tenke at livet er for kort til å bruke energi på vennskap som ikke gir meg noe positivt. Men det betyr ikke at jeg avslutter alle relasjoner som “butter” med en gang.
I dag deler jeg et enkelt verktøy for å fokusere på det du ønsker deg mer av i livet ditt gjennom bruk av intensjon. Jeg gir også tips om en bok som kan hjelpe deg.
Boken til Michael Losier, som jeg viser frem på videoen, heter “Loven om tiltrekning”. Jeg har den på norsk, og du kan selv få tak i den her.
Hvilke tanker, følelser eller bilder dukker opp i deg når du ser videoen? Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.
Lykke til med skaperkraften
hilsen
Ute er det mørkt, men mildt. Klokken er bare fem om ettermiddagen. Vi har tent et par lykter og satt ut et lysende gresskar. En glassbolle er fylt opp med godteri og står klar på kjøkkenet. Vi vet at det er like før det braker løs, og vi liker det ikke helt. Denne kvelden har en guffen bismak. I kveld er det halloween.
Halloween er det engelske navnet på allehelgensaften. Ordet halloween stammer fra det engelske All Hallow Even, (All) Hallows Eve eller All Saints Eve, det vil si «alle helliges kveld» (ref. Wikipedia).
Etter min mening ser det ikke ut som det er så mye “hellig” igjen av denne feiringen slik den fremstår i det moderne Norge i dag. Fører vår feiring av halloween i 2010 noe godt med seg i det hele tatt, eller er hele
Har du noen gang stilt deg selv spørsmålene: Hvorfor lever jeg akkurat nå? Hvorfor ikke før, eller siden? Og hva er min rolle i akkurat den tiden vi lever i nå?
Kanskje er dette spørsmål som opptar deg. Eller kanskje har du ikke tenkt på dem i det hele tatt? Uansett, så er dette spørsmål jeg tror du vanskelig finner svar på ved å sitte å tenke. For å bruke et uttrykk fra den kjente filosofen Pascal: Hjertet har sine grunner som fornuften ikke forstår.
Da jeg var en ung gutt hadde jeg ofte en uforklarlig fornemmelse av at verden ikke var klar for meg og det jeg ville formidle eller bidra med. Jeg trakk selv den konklusjonen at jeg var født i feil tid. Jeg følte at jeg var født for tidlig. Dette var en så underlig fornemmelse at jeg aldri fortalte det til noen – jeg bare visste det var slik.
Nå – flere tiår senere, og med en lang og spennende reise innover i meg selv – har jeg skjønt at jeg ble født på helt riktig tidspunkt i historien. Akkurat tidsnok til å rekke å erfare og lære alt det jeg trenger for den viktige tiden vi nå står overfor.
Nå er tiden moden for å inspirere mennesker til å våkne opp og leve mer bevisst med oppmerksomhet på det livsviktige samspillet mellom mennesker og naturen vi er en del av. Nå er tiden moden for å forlate våre liv i frykt, og skape våre liv i kjærlighet. Nå er tiden moden for å transformere og heale det vi har båret med oss i generasjoner så vi kan utfolde våre fulle potensialer og leve i glede og storhet. Nå er tiden for det som av mange omtales som det største paradigmeskiftet i menneskehetens historie.
Tiden er rett for meg, for det jeg har å bidra med og for det jeg fortsatt skal lære. Det gir livet mitt all den mening jeg trenger og kan ønske meg.
For å finne svaret på hvorfor du lever akkurat nå, må du søke innover i deg selv – med hjertet, i stedet for med fornuften. Å finne sin livsoppgave eller sin lidenskap i livet, utløser en magisk kraft og glede. Det gir livet mening!
Det beste stedet å begynne er å trene opp din egen oppmerksomhet på alle fire aspektene av tilstedeværelse. Du kan starte med noen av øvelsene du finner på Øvelser & Tips.
————————
Min lærer i Awakening Coaching, Arjuna Ardagh, stilte flere fremtredende personer på The Transformational Leadership Councils samling i mai 2010 følgende spørsmål: Why is now a great time to be alive? Her får du høre hva de svarte.
På videoen (ca. 9 minutter) får du høre svarene til personligheter som Genpo Roshi (zen master), Jack Canfield (grunnlegger av The Transformational Leadership Council), Lynn Twist (en av grunnleggerne av The Pachamama Alliance, som også står bak kampanjen FourYears. Go.), Joe Vitale (som var med i filmen The Secret), Chameli Ardagh (grunnlegger av Awakening Women Institute), Hale Dwoskin (forfatter av The Sedona Method) med flere. Arjuna Ardagh er den skallete engelskmannen som innleder og avslutter videoen 🙂
Jeg håper du finner disse korte intervjuene inspirerende og oppløftende.
Kanskje får de deg til å kjenne etter hvorfor akkurat nå er en fantastisk tid å leve i, og hva din rolle er i dette bildet? Verden trenger deg akkurat nå!
Og her er videoen
Endelig, etter et fangenskap på 69 dager ca. 700 meter under bakken, er nå gruvearbeiderne i Chile reddet. Gleden og jubelen over en vellykket redningsaksjon sendes direkte av fjernsynsstasjoner over hele verden. Saken har fått enormt mye medieomtale. Noen mener den har fått alt for mye i forhold til størrelsen og rekkevidden av ulykken.
Til sammenligning dør det ca 12.000 personer i gruveulykker rundt om på jorda hvert år. De fleste av disse hører vi aldri om. Større, og kanskje viktigere, tragedier skjer andre steder på jorden akkurat nå. Tragedier som vi ikke hører om fordi ulykken i Chile tar all vår oppmerksomhet. Er det galt? Jeg har gjort meg noen tanker.
Mat er viktig!
Det er noe vi alle vet ut fra et rent overlevelsesperspektiv.
I tillegg mener jeg at mat er et viktig tema med tanke på hvordan vi dyrker maten, hva slags mat vi putter i oss, hvordan vi tilbereder maten, hvordan vi fordeler maten mellom oss i verden, vår takknemlighet for maten – og hvilke gleder vi skaper med mat og god drikke.
Det er mye å si om alt dette. Mye mer enn jeg rekker å nevne i denne bloggen. Derfor vil det bli flere blogger fremover om mat. Også av gjestebloggere som
Jeg blir så glad når jeg en sjelden gang hører mannlige ledere fortelle meg at de har lyttet til følelsene sine, hentet ut den informasjonen følelsene gir dem og tatt konsekvensen i form av et viktig valg. Og at de etterpå står for valget sitt, som de har formidlet til omverden med indre kraft og integritet. De har med andre ord fulgt hjertet. De har utøvet tydelig lederskap.
Hvorfor bare glad når mannlige ledere gjør dette, lurer du kanskje?
Jeg blir selvsagt like glad når kvinnelige ledere gjør det. Jeg blir like glad når hvem som helst gjør det, uansett kjønn, alder og posisjon. Men akkurat i dag var det en mannlig leder jeg snakket med, og som inspirerte meg til å dele min glede.
I forrige uke holdt jeg et seminar om lederskap og nærvær for 24 engasjerte ledere i Arendal. Vi erfarte tilstedeværelse sammen, delte våre opplevelser og tanker, og reflekterte sammen rundt effektene av større nærvær i lederskapet – og i livet generelt. Opplevelsene de forskjellige personene hadde var ulike. Det vil de alltid være fordi øvelsene vi gjør tillater hver enkelt å dykke akkurat så dypt, kjenne på akkurat så mye eller erfare akkurat det ene som den personen er klar for akkurat der og da. Og vi anerkjenner hver enkelt for deres opplevelse av virkeligheten. Virkeligheten er subjektiv.
Hva som er virkelig for deg avhenger av din bevissthet, det vil si hva du er åpen for å erfare og hva du er oppmerksom på. Her er et par eksempler fra seminaret i går:
Vi gjennomførte en visualiseringsøvelse der deltakerne fikk reise til sitt freds paradis – et sted der de føler seg trygge, finner total ro og harmoni og er i fred med seg selv. Denne delen av øvelsen går greit for de aller fleste. Visualisering er ikke så fremmed eller skremmende for folk flest. Du visualiserer tross alt svært ofte uten en gang å tenke på det. For eksempel når du ser for deg hvordan det nye kjøkkenet skal bli etter oppussingen eller du drømmer deg til fjerne himmelstrøk på neste ferie. Bildene kommer automatisk opp for ditt indre.
Den neste delen av øvelsen handler derimot ikke om visualisering alene, men om noe mye mer. Jeg ba deltakerne om å invitere sitt fulle potensial til sitt freds paradis. Ditt fulle potensial er navnet jeg bruker om ditt egentlige jeg, ditt åndelige motstykke til din manifesterte kropp, alt du kan være og alt du egentlig ER. Jeg inviterte deltakerne til å kommunisere med sitt fulle potensial og spørre om det hadde en beskjed til dem. Det har det nesten alltid. Dette er en virkelighet som ikke alle er klare for å erfare. Det er en virkelighet som sprenger grensene for vår tradisjonelle firedimensjonale opplevelse av rom og tid.
Gjør det opplevelsene til de som erfarer å møte sitt fulle potensial mindre virkelig at ikke alle opplever det? Blir det mindre sant? Mitt svar til det er nei. Jeg anerkjenner den opplevelsen av virkeligheten som hver enkelt har, som sann for dem, fordi hva som er virkelig for oss bestemmes av vår bevissthet. Og jeg kan ikke påtvinge andre mennesker en bevissthet. Bevisstheten vår utvider seg, vokser eller ekspanderer som følge av våre erfaringer. Derfor tror jeg vi lever på jorden for å erfare, for å lære slik at vår bevissthet kan ekspandere. Siden alt i universet henger sammen energetisk betyr slik vekst at også vår kollektive bevissthet ekspanderer.
På seminaret i går hadde vi to ytterpunkter av opplevelser under denne øvelsen. Én delte med oss at hun fikk kontakt med sin avdøde bestemor i sitt freds paradis. Dette var ikke noe jeg hadde instruert om i øvelsen. Bestemoren ga henne en beskjed, sa hun. Vi annerkjente hennes opplevelse av virkeligheten. En annen mente at det jo er greit nok å fantasere at du møter ditt fulle potensial, og sikkert hyggelig å ha en fantasi om at du kommuniserer med din avdøde bestemor – men det er jo ikke virkelig, mente hun. Vi annerkjente hennes opplevelse av virkeligheten.
Så hva er virkelig for deg? Det er opp til deg, din åpenhet og din oppmerksomhet på hva som befinner seg i deg og rundt deg. Alt jeg kan gjøre for mine seminardeltakere er å gi dem muligheter til å oppleve noe nytt, gi dem trygghet for det ukjente ved at vi deler våre ulike erfaringer og anerkjenne det som ER. Nøkkelen til dypere opplevelser og nye erfaringer er alltid tilstedeværelse, eller nærværet i deg selv. Graden av din tilstedeværelse påvirker hvor stor del av virkeligheten du oppfatter. Det er altså ikke slik at noe ikke er virkelig – rent objektivt sett – bare fordi du ikke har oppmerksomhet på det, men det er kanskje ikke virkelig for deg. Og det anerkjenner jeg.
PS!
En deltaker konkluderte til slutt med følgende: Så hvis jeg øver meg på dette, går til mitt freds paradis og inviterer mitt fulle potensial flere ganger så vil jeg sannsynligvis få kontakt til slutt jeg også, ikke sant? Jeg tenker at utsagnet indikerer en åpning for det, ja. Hva tror du?
Stadig treffer jeg mennesker som oppfatter tilstedeværelse som det å være fysisk til stede i rommet:
– Selvfølgelig er jeg til stede! Jeg er jo her.
Jeg treffer også ledere som oppfatter synlig ledelse som det at lederen går rundt i gangene så medarbeiderne ser ham:
– Jeg er veldig synlig som leder. Min dør står alltid åpen og hver dag går jeg rundt og hilser på folk i organisasjonen. Men i perioder er jeg litt mye bortreist.
Da er det ikke rart medarbeidere og kolleger ikke føler seg sett eller møtt.
For tilstedeværelse handler ikke om å være fysisk i rommet, men hvordan du er i møtet med andre. Tilstedeværelse handler om å være oppmerksom på det som foregår akkurat her og nå, i dette øyeblikket. Det handler om å møte mennesker fra hjerte til hjerte, med full oppmerksomhet. Det møtet kan like gjerne skje på telefon.
Derfor handler heller ikke synlig ledelse om å være fysisk tilgjengelig slik at folk kan se deg. Synlig lederskap betyr at du er tydelig på dine og organisasjonens (målets) behov og at du evner å kommunisere det på en ærlig og autentisk måte. For å kjenne dine egne behov må du være oppmerksom på hva som skjer inni deg, på hva som er ditt. Det krever som regel at tempoet settes ned. At du øver deg på stillhet i deg selv. For å lytte til andres behov må du være åpen, oppriktig nysgjerrig, oppmerksom og uten egen agenda. Når du klarer det i ditt møte med andre mennesker opplever de å bli møtt. Og det handler ikke om du var fysisk i rommet eller ikke.
PS!
Jeg ser også til stadighet at begrepet nærvær brukes som det motsatte av sykefravær. Det er et poeng i det fordi nærvær, i betydningen tilstedeværelse eller mindfulness, er dokumentert å være helsebringende og livsforlengende (ref. Nobelprisen i medisin 2009). Men når det snakkes om nærvær som motsatt av sykefravær (ref. Ukeavisen Ledelse) er det så vidt jeg har observert ikke oppmerksomhet på øyeblikket, det å være her og nå, det legges mest vekt på. Det er synd, fordi større vekt på nærværende lederskap virkelig kunne endret norsk arbeidsliv.
Stadig flere mennesker blir igjen bevisst kraften i takknemlighet. Det handler om å vise takknemlighet for alt det livet har å by på, og å vise glede over alt det du har. Dette er jo ikke noe nytt i seg selv, men nå har forskere innen positiv psykologi funnet mer ut om hva takknemlighet gjør med oss.
Når du våkner om morgen kan du velge å glede deg over at du bor i et tørt og varmt hjem, at du har mat til frokost, at familien din er der, at solen skinner (eller kanskje at plenen blir vannet av naturen selv) og mange andre små og store ting som du kanskje har tatt for gitt tidligere? Selv når det føles som om livet ikke smiler til oss kan vi alltid finne noe å være takknemlige for. Du kan alltid glede deg over at du faktisk lever!
I USA er det for lengst blitt trendy med takknemlighet, og selvsagt har det
Det er gøy å skrive blogg når jeg skriver fra hjertet. Det er også spennende å følge statistikken og se hvilke av mine bloggposter som får flest lesere. Men statistikk kan gjøre noe med meg – jeg vil ha mer! Mitt ego får blod på tann og fristelsen til å skrive “tabloid” for å oppnå høye lesertall lurer i skyggen av hjertets glød.
Det ble plutselig ikke så vanskelig å forstå hvordan avisene våre – og andre medier – har blitt så tabloide at de helt har mistet den gløden, den interessen for det viktige budskapet, det som betyr noe, som de en gang var tuftet på i sine oppstartdager. Jeg tenker selvsagt særlig på avisene Dabladet og VG, selv om også NRK begynner å bli mer tabloide i sin kamp for nok seere til å forsvare finansiering gjennom TV-lisens. I dag har alle aviser profitthungrige eiere som setter strenge krav til lesertall og avkastning. Det er lett å få inntrykk av at egoene i kapitalmarkedet får styre over hjertet i journalistikken. Flere lesere gir mer penger. Og redaktørene, som gjerne vil være flinke piker eller gutter, og dessuten ønsker å beholde jobben sin, ja de følger opp med krav til sine journalister og strategier for desken basert på knallharde analyser av hva som selger – hva som skaffer flere lesere. I alle fall for en stund.
Men hva skjedde med innholdet, gløden, dybden og visdommen i det de trykker? Skriver de lenger noe som vil endre verden, eller i det minste de leserne de har? Ikke av det jeg kan se, men kanskje hvis du ser med andre briller enn mine? Eller hvis du synes fotball, kjendisskandaler og frykt for flått, veps, svindlere, sykdom etc. beriker eller utvikler din bevissthet og ditt perspektiv på livet. Det kan uansett virke som endel lesere også har fått nok. De svikter avisene, og tabloidpressen får stadig lavere salgstall. Kanskje leserne er blitt mer bevisste på hva som betyr noe for dem? Kanskje det er på tide å finne tilbake til hjertet, til kjernen av de verdiene avisen en gang ble tuftet på?
Det krever sannelig bevisste eiere, bevisste redaktører og bevisste journalister for å våge å tro på kraften i det jeg tror må være journalistikkens hjerte – det å formidle fordi budskapet er viktig og fordi opplysning skaper større toleranse i verden.
Men jeg har ingen avis, bare en enkel blogg. Så for meg er det heldigvis mye enklere. Her er det bare jeg som bestemmer.
Derfor lover jeg herved alle mine lesere at jeg skal la statistikk være statistikk – og at jeg bare skal skrive og dele ting jeg virkelig står inne for, og formidle det jeg brenner for og mener er viktig. Jeg vil følge mitt hjerte i alt jeg skriver, for jeg vet at det er det eneste som vil gi meg balanse, glede og lykke over tid – og dessuten det eneste som vil være autentisk.
Å følge sitt hjerte er den eneste bærekraftige tilnærmingen til livet.
————-
Liker du å skrive selv
– og vil utvikle din skrivekunst så du kan forandre verden med din skriving? Jeg fant nylig et virtuelt skrivekurs som heter World-Changing Writing Workshop-in-a-Box. Kursbeskrivelsen ga resonans hos meg, og jeg kommer til å gjennomgå kurset selv. Hvis jeg liker det er det mulig jeg vil omtale det her senere, men du kan jo selv sjekke det ut nå hvis du er interessert. Follow your heart!
– Nå er det rips, unger!
Det er bestemor som roper til oss ute i hagen.
Hun har dekket med fine skåler på den blomstrede duken.
Det hvite hagebordet med enkle stoler rundt står akkurat utenfor skyggen av epletreet, rett ved siden av de to store ripsbuskene som alltid bugner av røde, herlige, fristende bær. Bestefar sitter og smiler i stolen sin og følger med på at vi leker. Den lille stråhatten, som bestemor sikkert hadde kjøpt til ham i Spania, beskytter hans skallede hode mot den sterke solen. Alt er slik det skal være, og vi stormer til bordet og finner våre plasser. Bestemor deler ut nyplukkede rips i de fine skålene og heller søt og tykk vaniljesaus over. Jeg rører forsiktig rundt i skålen så den rød saften lager fine mønstre i den lysegule sausen. Det smaker både surt og søtt på en gang. Det er himmelsk. Det er min barndoms sommer, og det kan ikke bli bedre!
Jeg er sliten og trett. Nei, ikke sliten. Utslitt.
Det bare ble en slik dag.
Vi skulle finne på noe hyggelig med barna. Det er lørdag. Vi skulle være lykkelige!
– La oss dra på tur i skogen, sa jeg.
– Og plukke bær, sa Kjæresten.
– Jeg liker ikke blåbær lenger, roper fireåringen.
Minstemann bare hyler. Han er på bedring etter tre dager med feber, og han sutrer.
For å gjøre en lang historie kort: Det ble ingen blåbær. Det ble et forsøk på en tur til Svartkulp med steking av pølser på primus til meg og guttene. Kjæresten får nøye seg med suppe etter sykkelulykken og knuste tenner. Det ble kanskje den mest mislykkede turen vi har hatt. Bare slitsom. Bare sutring. Ingen kos. Ingen lykke.
Nå er det kveld. Endelig er de to små i seng. Og de sover! Aldri er ungene så skjønne som når de sover, tenker jeg. Det virker som hele dagen bare har vært roping, kjefting og slåssing. Selvsagt var det ikke slik. Men det virker sånn akkurat nå. Jeg er sliten. Lei. Trøtt.
Det er ikke i et slikt øyeblikk jeg burde legge ut meldinger på Twitter. Men det gjør jeg. Slenger ut et spørsmål om man egentlig blir lykkelig av å ha barn? Om ikke frivillig barnløse er mer lykkelige? Egoet mitt får fullt spillerom. Jeg vil ha fred! Jeg vil ha rom! De barna gjør meg ulykkelig og ødelegger livet mitt…
Jeg skulle ha pustet dypt før jeg skrev noe. Gjenfunnet balansen. Det er ikke JEG som snakker. Det er en liten jævel inni meg som bare vil ha tid til seg selv. Noen burde stoppe ham.
Så ser jeg en Tweet av Steinar J. Olsen (@Stormberg) som sier: 3 barn. For et herlig strev!
Den lille jævelen bremser opp og tenker, det var en fin måte å si det på.
Jeg forteller Kjæresten min om dette. Hun ser på meg og spør: – Kjære, har du lest den bloggen jeg sendte deg link til? Har jeg lest den bloggen? Jeg har da hatt tusen andre ting å gjøre – og ungene gir meg jo aldri ro til å kose meg med blogglesing.
– Den handler om å ha barn og lykke, sier hun.
Noe treffer meg i det hun sier det. Akkurat slik jeg har det med så mange av de bøkene jeg kjøper og setter pent i bokhyllen. De kan stå der ulest i måneder, ja år, før jeg plutselig en dag går bort og plukker én ut. Setter meg ned. Leser. Og det treffer. Det treffer fordi det var akkurat det rette tidspunktet i mitt liv å lese akkurat den boken. Nå føles det slik igjen. Jeg kjenner at det er tid for å lese denne bloggen.
Det er Jennifer Lawler som har skrevet om sin datter Jessica. Hun er ikke som mine barn. De er friske og velfungerende. Jessica er annerledes. Jennifer sitt liv er annerledes. Og hun skriver fantastisk godt om det. Du må ha et hjerte av granitt for ikke å bli beveget. Og det er helt greit å gråte. Bloggen er ganske lang, og på engelsk, men verdt tiden det tar å lese den. Særlig hvis du er forelder. Utdraget under er bare innledningen, men du skjønner fort relevansen til det jeg Twittret om tidligere i kveld.
For Jessica
A couple of weeks ago, a friend of mine and I were talking about a study she’d just read, which concluded that people without children were happier than people with children; or, to put it more precisely, despite what conventional wisdom holds, the study found that having children did not increase anyone’s happiness.At which all I could do was burst out laughing. Because, well. Duh.
Jeg leser bloggen For Jessica helt ferdig. Noen ganger ler jeg litt. For det meste leser jeg stille. Til slutt bare gråter jeg. Kjæresten min kommer bort og holder armene rundt meg. Hun vet hva jeg føler.
Den lille jævelen i meg har stoppet helt opp nå.
Jennifer klarte det.
Jeg kjenner på tomhet. Jeg kjenner en utrolig takknemlighet for mine barn. Og jeg kjenner meg utrolig skamful. Tweeten jeg la ut 30 minutter tidligere sletter jeg på flekken. I stedet skriver jeg denne bloggen. Det ble en kontrast til min forrige bloggpost om Sommer, lykke og knuste tenner. Det gjenspeiler kanskje livet mitt.
Bloggen til Jennifer Lawler ble lest av 22.000 mennesker over hele verden på én dag. Den fikk 446 kommentarer før kommentarmuligheten ble stengt. Er det én blogg til du skal lese i dag så bør du lese denne.
Det er sommer, og for mange er det fortsatt ferie. For andre er den over for denne gang. Min ferie sluttet på søndag. Jeg synes faktisk det er godt å være igang med coaching, ledersamlinger og spennende prosjekter igjen etter en innholdsrik sommerferie full av små lykkelige øyeblikk og en brutal påminnelse om alt jeg har å være takknemlig for. Noe av dette tenkte jeg å dele med deg i dag.
Vi kjenner alle den lett bekymrede stemmen til Kjell Aukrust sin figur Ludvig i filmen Flåklypa Grand Prix når han sier: “Det er farlig det…”. En liten stakkars fyr styrt av indre frykt for verden rundt seg, men med et godt hjerte og vilje til å hjelpe når det trengs. Kanskje er han et bilde på mange av oss?
Det er igrunnen utrolig hvor mange som styres av frykt tenker jeg. Meg inkludert. I alle fall noen ganger. Jeg prøver å være så bevisst og oppmerksom på hva som foregår inni meg at jeg klarer å avsløre når jeg selv er i ferd med å handle ut fra frykt – fremfor å handle ut fra kjærlighet. Derfor har jeg funnet ut at et godt spørsmål å stille meg selv når jeg lurer på om
I går morges fikk jeg kontakt med noe i meg som vekket følelser så tårene begynte å trille. Ikke noe galt med det. Det er både greit og helt naturlig. Følelser holder på informasjon og den informasjonen ønsket jeg å få tak i. Derfor satte jeg meg et stille sted og kjente etter i kroppen. Jeg var åpen, nærværende og oppmerksom på den intuitive informasjonen som måtte komme til meg. For når jeg jobber med å transformere mine blokkeringer jobber jeg alltid gjennom mitt intuitive sanseapparat.
Det dukket veldig raskt opp et bilde av en veibom. En hvit bom med røde skråstreker på. Bildet var helt tydelig for meg, som et holografisk bilde av blokkeringen. Noe som sto i veien for at jeg kunne være alt det jeg vil være. Slik er det jo med blokkeringer. Men jeg vet at den egentlig vil meg vel.
Det første jeg gjør er derfor å møte blokkeringen med kjærlighet og anerkjennelse for det den prøver å gjøre for meg. Kjærlighet er den sterkeste vekstfaktor for alt som lever og har bevissthet. Merk dere det alle foreldre, lærere og ledere som ønsker utvikling, læring og vekst. Mine blokkeringer er også levende entiteter med sin egen bevissthet. Å transformere en blokkering handler derfor om å skape rom for at blokkeringen selv kan modne og utvikle sin bevissthet – og på den måten utfolde sitt fulle potensial.
Det neste jeg gjør er å kommunisere med blokkeringen. Jeg spør den rett og slett “hva er det du vil?”. Akkurat som jeg gjør med mine barn når de “slår seg vrang”. Jeg sørger for at jeg er fullt og helt til stede og har fred i meg selv, møter dem med kjærlighet og respekt, og spør hva de vil. Akkurat som barna gir også blokkeringen svar. Svaret jeg får fra den hvite bommen med de røde skråstrekene er at den vil være kritisk og hindre andres innspill. – Hva gir det deg? spør jeg. – Da slipper jeg forstyrrelser, svarer den. – Hva oppnår du da? – Da får jeg jobben gjort, svarer den. – Så når jobben er gjort, hva får du da? – Da kjenner jeg fred, sier blokkeringen. Til slutt spør jeg: Når du har fått all den fred du kan ønske deg, hva er din egentlige positive intensjon? – Det er å få være meg selv, avslutter blokkeringen.
Det er nå vi kommer til selve transformasjonen. Og det går lynfort. Jeg spør den hvite bommen med de røde skråstrekene om den kan vise meg hvordan det ville se ut om den fikk modne seg og vokse opp til sitt fulle potensial og være helt seg selv. På et blunk forvandlet den hvite bommen seg. Først kom det gress og planter ut rundt bommen, så ble bommen til en fin gammel buet trebro, og på den andre siden vokste gresset og plantene frodig. Mitt på broen sitter det plutselig en gutt med beina dinglene ned mot elven og med en fiskestang i hånda. Han smiler og ler til alle og alt som passerer på broen. Åpenheten, freden og lekenheten er til å ta og kjenne på. Det er virkelig. Alt forandret seg. Og legg merke til en veldig viktig ting: Jeg har ikke jaget bort, trykket ned, gått rundt eller truet og skremt blokkeringen. Jeg har møtt den med kjærlighet og latt blokkeringen selv transformere seg til sitt fulle potensial.
Siste fase i denne prosessen er å integrere det hele i meg. Jeg og mine blokkeringer lever i en tett relasjon. På samme måte som samfunnet vårt består av et system av levende individer, består kroppen min av et system av levende entiteter. Nærmere bestemt rundt 5 milliarder levende organismer. Mine blokkeringer er en del av dette samfunnet, og alt har bevissthet. Jeg spør derfor den transformerte blokkeringen (broen og gutten) om den vil kommunisere med meg hver dag og være en guide for meg når jeg trenger det? – Ja, svarer den. Videre spør jeg om den vil hjelpe meg i alle situasjoner i alle tider, fortid, nåtid og fremtid? – Ja, det vil den. Så spør jeg om den vil hjelpe meg og støtte meg i alle dimensjoner av virkeligheten? – Ja, det vil den også.
Helt til slutt spør jeg alltid den transformerte blokkeringen om den har en beskjed til meg, noe den vil jeg skal gjøre eller ta hensyn til? Som regel har den det, men beskjeden jeg fikk denne gangen vil jeg beholde for meg selv.
En viktig del av integreringen er å sørge for at den transformerte blokkeringen har modnet seg gjennom alle de seks iboende utviklingstrinnene som all bevissthet går gjennom. Disse trinnene vil jeg fortelle mer om i en senere blogg.
Nå vil jeg gjerne høre dine erfaringer med møtet med dine blokkeringer. Hvordan gjør du det? Hva er lett? Hva er vanskelig? Hva tenker du om det jeg har beskrevet og hvordan stemmer det evt. med dine erfaringer? Bruk kommentarfeltet nedenfor og del sine erfaringer med oss andre.
La potensialet få utfolde seg!
hjertelig hilsen