Jeg har tidligere skrevet bloggen Å dele gir trygghet hvor jeg kom med noen betraktninger om det å dele tanker, følelser og sitt indre liv med andre. Den bloggen førte til flere spennende kommentarer. Blant annet kom det opp et spørsmål om hvor strategisk det er å dele alt på Facebook? Det var ikke Facebook jeg tenkte på da jeg skrev den forrige bloggen, så dette satte igang nye tanker hos meg.
Jeg er selv innom Facebook (FB) nesten hver dag, og noen ganger deler jeg enkelte private småting som et bilde fra dagen med kommentar til, hilsener og gratulasjoner, og kanskje små hverdagslige gleder eller frustrasjoner som denne her:
Iver vil ikke tegne på papir med linjer – og jeg har ikke blanke ark… Plutselig ble alle andre verdensproblemer uvesentlige et lite øyeblikk 🙂
Som du skjønner er ikke FB stedet jeg kommer til å dele de dypeste indre hemmeligheter eller brette ut alle mine følelser om alt og alle. Det er vel heller ikke meningen med FB som medium? Ikke kan det være særlig lurt heller? – Skjønt, hvem er vel jeg til å svare på hva FB er ment for og hva som er lurt?
Vi er helt i startgropen av hva jeg kaller delingskulturen med teknologi basert på åpen kildekode, sosiale medier og blogger til alle. Jeg ser at ungdom i dag (de opp til 20 år) bruker alle disse mediene på en helt annen måte enn det jeg gjør. Det virker på meg som de deler alt – og slenger mye dritt også. Vil det gå dem ille i fremtiden av den grunn? Vil de bli dårligere mennesker enn generasjonene før dem? Eller vil vanen med å dele alt mulig til alle fra de er helt unge gjøre at vi får en generasjon voksne som blir mer autentiske, mer åpne og mer mottakelige for andres tanker, opplevelser, følelser og intuitive signaler enn det vi selv er? Hvor går grensen for hva som bør deles på Facebook og andre sosiale medier? Jeg undres…
Mitt beste svar er: JEG VET IKKE.
Men jeg er nysgjerrig på hva denne delingskulturen vil føre med seg.
Og så er jeg spent på hva du tenker om saken…
Å “dele” er en nødvendig prosess for oss som mennesker for å holde oss rene inni oss. Ellers surner den indre kilde lett til. Det har noe med “flow” å gjøre.
Men, hvem vi deler hva med, er det bare oss selv, som kan bestemme. Jeg vil i hvert fall ikke ha noen andre til å bestemme hva jeg skal/ikke skal dele.
Nå har jeg blitt så gammel og det er ikke noen hemmeligheter jeg holder på, og jeg vil gjerne at alle jeg har kjent og kjenner, vet hvem jeg er og hva jeg er opptatt av. Det betyr, at når jeg går i graven, har jeg levd slik, at de fleste har hatt sjansen til å bli godt kjent med meg. På godt og vondt. Det handler jo igjen om å dele øyeblikkene…. Jeg synes Facebook er en grei plass å “dele”. Og nå har jeg holdt på siden 2007. Lykke til!
Har erfart, at jo mer jeg våger, jo rikere blir både jeg og dem, som “ser” meg.
Takk for dine tanker Mona.
Du er full av kloke ord som vanlig.
Forøvrig gjorde Kjæresten min meg oppmerksom på en aktuell artikkel om saken i The New York Times med tittelen “Tell-All Generation Learns to Keep Things Offline“.