Dette korte klippet er hentet fra filmen Samsara, en ny dokumentarfilm helt uten tale fra filmskaperne Ron Fricke and Mark Magidson. Filmen er spilt inn i 25 land over en femårs periode. Den er én av bare en håndfull filmer de siste 40 årene som er spilt inn i 70 millimeter.
Tenk deg at alle i landet over 18 år fikk utbetalt en fast månedlig sum i borgerlønn, bare for å være i live. Tenk deg at det gjaldt deg.
Hvilke muligheter ville det gi deg?
Hvordan ville du begynne å tenke om verdien av mennesker?
Ville du slutte å jobbe? Eller bare begynne å gjøre noe du faktisk hadde lyst til?
Hva tror du ville skje med fattigdommen i landet?
Hva med helsa vår? Eller omsorgen i samfunnet?
Borgerlønn kan sees som en reform av velferdsstaten. De sosiale rettigheter er knyttet til at man er et menneske og ikke til opparbeidede rettigheter fra arbeidslivet. En borgerlønnreform kan bidra til å frigjøre kreativitet, og ta bort stigmatisering og skyldfølelse, i hvert fall er det det som er tanken.
I norge er det bare Venstre og Miljøpartiet de grønne som har tatt til ordet for borgerlønn. Nå får de følge av stadig flere rundt om i verden og et Europeisk samarbeid.
The New York Times har publisert en artikkel av økonomijournalist Annie Lowrey i The Times der hun belyser utfordringer og muligheter rundt innføring av borgerlønn. Hun stiller spørsmålet om borgerlønn kan være det rette for USA også?
This fall, a truck dumped eight million coins outside the Parliament building in Bern, one for every Swiss citizen. It was a publicity stunt for advocates of an audacious social policy that just might become reality in the tiny, rich country. Along with the coins, activists delivered 125,000 signatures — enough to trigger a Swiss public referendum, this time on providing a monthly income to every citizen, no strings attached. Every month, every Swiss person would receive a check from the government, no matter how rich or poor, how hardworking or lazy, how old or young. Poverty would disappear. Economists, needless to say, are sharply divided on what would reappear in its place — and whether such a basic-income scheme might have some appeal for other, less socialist countries too.
> Les hele artikkelen på The New York Times Magazine
Pengene og deres historie handler om tro og tillit. Tillit til at den verdi vi i fellesskap tillegger våre betalingsmidler er varig. At vi kan bytte de stykkene papir vi har i lommen med fysiske varer eller tjenesteytelser.
Skrevet av Karl Johnsen, Pengevirke Danmark.
Artikkelen er hentet fra magasinet Pengevirke nr 3 – 2013. Pengevirke er kundemagasinet til Cultura Bank.
I dette lyset kan man se penger som en formalisering av forpliktelsene som var knyttet til gavene. Man gikk fra å skylde ‘noe’ til å skylde noe spesifikt, som ble symbolisert ved pengene. De første pengene var faktisk ikke mynter, men leirtavler. For omkring 5000 år siden begynte prestene i Mesopotamia nemlig å føre regnskap med hva som ble utvekslet i templene. Tempelet ble en slags handelssentral hvor man kunne etterlate sine varer og få et tilgodehavende skrevet på en leirtavle. På den måten kunne man komme tilbake og kjøpe noe en annen gang, samtidig som utvekslingen ble enklere, fordi man ikke behøvde å bytte likt. Man kunne få en mer eksakt avstemt pris for varen sin enn når man måtte bytte en geit for fire høns. Dermed ga pengene også den svakere parten mulighet for å få en mer rettferdig byttehandel.
I motsetning til i gaveøkonomien fikk man også i høyere grad mulighet for å styre hvor lenge man ville vente med å tilfredsstille sitt behov, da man fikk en symbolsk gave i form av penger tilbake med det samme. Forpliktelsen ble samtidig mer abstrakt, da den ikke lenger var knyttet til bestemte personer.
Bruken av penger ga dermed mulighet for å utvide kretsen av dem man handlet med. Man behøvde ikke lenger å ha blind tillit til at den man ga et brød ville gi noe tilbake en annen gang. Til gjengjeld måtte man ha tillit til at andre på et annet tidspunkt ville ta imot de metallstykkene eller andre symboler man fikk i bytte.
Felles for alle penger er at de ikke har noen praktisk anvendelse som svarer til den verdien de representerer. For omkring 4000 år siden i Kina og senere i Nordafrika og hele Sydøstasia begynte man å betale med muslingskjell. I Mikronesia brukte man store, runde steiner. Andre steder har man betalt med pels, forskjellige metaller og mye annet. Men uansett om det er muslingskjell eller det er gull, så er tilliten helt sentral. Det er bare fordi vi har tillit til at pengene har en verdi at systemet fungerer. Den praktiske anvendelsen avspeiler ikke den verdien som vi er enige om at de har. Dette er enda tydeligere med papirpenger. Bruksverdien av sedlene er bare en brøkdel av den verdien de representerer. I det øyeblikket tilliten er vekk, mister symbolene verdien.
Da symbolet ikke i seg selv har en verdi som tilsvarer den verdien som det symboliserer, krever det at alle involverte anerkjenner verdien av pengene.
Det er sikkert derfor mange mynter er blitt preget med relieffer av de kongene eller keiserne som har utstedt myntene. De første myntene kom fra middelhavsområdet omkring 300 år f.Kr. Noen av de første myntene bar de romerske keisernes relieff og har vært brukt fra Afrika til Skandinavia. De la sin person og sitt embete til grunn for verdien. Tvilte man på kongens mynt tvilte man også på kongens makt.
I dag eksisterer langt den største delen av pengene våre ikke engang på papir, men utelukkende digitalt. I prinsippet er det ikke annerledes enn de leirtavlene som sumererne hadde. Men transaksjonene går hurtigere og er mer komplekse, og de er enklere å flytte rundt. Jo enklere og mer håndterbart et betalingsmiddel er, desto enklere blir det også å gjemme dem og hope dem opp. Når pengene ikke er fysiske, er det heller ikke lenger nasjonalbanken som styrer hvor mange penger det skal være. Mens det før var konger og senere nasjonalstater som – gjennom nasjonalbankene – kunne utstede penger, blir nye penger i dag skapt i en mer ugjennomsiktig prosess.
La oss ta et eksempel: Hvis en mann setter 50 000 kr i banken, kan en andel av de 50 000 lånes ut til en kvinne som vil bygge et nytt badeværelse. Hun låner kanskje 25 000 kroner til å betale håndverkeren, som setter dem inn på sin konto. Vi forutsetter her at banken har egenkapital nok til å påta seg risikoen ved lånene.
Slik vi beregner pengemengden eksisterer det nå 75 000 kr. De opprinnelige 50 000 kr fra mannen og de 25 000 fra håndverkeren. I gode tider blir pengemengden typisk større, og i dårlige tider blir den mindre. Det er i høy grad kundene i banken som angir tempoet. Jo hurtigere pengene blir lånt igjen, desto hurtigere blir de multiplisert. I motsetning til tidligere vokser pengemengden altså uten at verken konger eller nasjonalbanker er involvert. Den problematikken tas også opp i omtalen av Ole Bjergs bok Gode Penge, omtalt annet sted i bladet. Nasjonalbanken forsøker i stedet å styre pengemengden ved å kjøpe og selge penger fra bankene.
Når man skal telle opp den samlede pengemengden, skjelner man mellom forskjellige typer penger. Det er de fysiske, altså mynt og sedler, som det er ca. 55 milliarder kr av i Danmark. Det er som sagt bare nasjonalbanken som kan utstede dem. Men når man teller opp pengemengden, tar man også med forskjellige bankinnskudd. Dem er det vesentlig flere av, nemlig litt over 1 000 milliarder kr. Mens kontantmengden har vokst ca. 8 % de siste seks år, har pengemengden vokst med 15 % i samme periode.
Fler og fler av våre penger eksisterer altså bare digitalt på konti. Det er ikke nytt, og det er heller ikke i seg selv et problem. Men det gir mulighet for å flytte penger raskt og derved tjene enorme summer på for eksempel konstant å kjøpe og selge verdipapirer i ekstremt kortsiktige investeringer. Slike rene spekulasjonstransaksjoner gjør ikke mye nytte for seg i realøkonomien.
Når ellers relativt velfungerende samfunn som Island og Kypros dukker under fordi enorme konsentrasjoner av spekulasjonsmidler har undergravd de samfunnene som de burde tjene, så kan man spørre seg selv om det er pengene som tjener oss, eller om pengesystemets kompleksitet og størrelse har gjort oss avhengige av et system vi ikke lenger har full kontroll over. Bankene må ta sin del av ansvaret for å redusere spekulasjonsøkonomien for å kunne gjenopprette tilliten til banksystemet, der hvor det har sviktet.
Skal du velge økologisk for å unngå sprøytemidler? • Er kjemikalier i miljøet hovedårsaken til kreft? • Eller er helsen din forutbestemt av genene? • Gjør karbohydrater deg tykk? Ligger løsningen i mer protein? • Bør du passe mest på totalt fettinntak, eller er det viktigst å være forsiktig med mettet fett og transfett? • Er vitamintilskudd nødvendig? • Hva med fisk? Er du usikker? Du er ikke alene!
Interessen for kosthold er større enn noen gang. Ukeblader og aviser inneholder ernæringsråd, for ikke å snakke om programmer på TV og radio der man diskuterer mat og helse. Til tross for denne overfloden av informasjon: Er du trygg på at du vet hva du bør spise for å bedre helsen din? Boka The China Study gir svar på disse spørsmålene, i tillegg til mange flere. Boken er nå kommet i norsk utgave (Kinastudien) på Flux forlag. (affiliate)
The China Study ble utgitt i 2006, men er ikke mindre aktuell av den grunn. Stadig oppdages det noe nytt og viktig om kosthold. Det viktigste har vært kjent lenge. Bare ikke for alle. T. Colin Campbell, som har skrevet boka, har en doktorgrad i ernæring, biokjemi og mikrobiologier, og ingen smågutt innen ernæring. I nesten femti år har han vært på høyeste nivå i amerikansk helseopplysning og forskning. Han har stått for design og gjennomføring av store forskningsprosjekter og har vært med å omsette enorme mengder forskningsmateriale til konkrete helseråd fra nasjonale ekspertpaneler.
Campbell vokste opp på en bondegård med melkekyr. Frokosten besto ofte av egg, bacon, pølse, friterte poteter og et par glass helmelk. Mye av hans tidlige karriere gikk også ut på å fremme dette kostholdet, blant annet ved å øke mulighetene for effektiv kjøttproduksjon. Noe senere var han engasjert i et prosjekt på Filippinene med underernærte barn. En del av prosjektet var å undersøke den høye forekomsten av leverkreft blant barna. Høyt inntak av aflatoksin, et muggiftstoff i blant annet peanøtter og mais, ble antatt å være den kreftfremkallende synderen, siden inntaket var langt over anbefalt nivå.
Målet med prosjektet var å sørge for et så høyt inntak av protein som mulig, spesielt fra animalske kilder, for å dekke det såkalte «proteingapet» i utviklingsland. Det var bred enighet om at underernæring og sykdom hos barn i utviklingsland skyldtes denne proteinmangelen. Men så oppdaget han en mørk sannhet: Barna som fikk i seg mest protein, hadde høyest risiko for å få leverkreft! De tilhørte de mest velstående familiene.
På den tiden dukket det opp ny og relevant kunnskap. En forskningsrapport fra India og tilsvarende studier han senere ledet på rotter i laboratoriet, ga oppsiktsvekkende resultater. Forskerne studerte to grupper rotter. Begge gruppene ble eksponert for like store doser av det høyst kreftfremkallende stoffet aflatoksin. Forskjellen bestod i mengden og typen av protein i kostholdet til rottene. Den totale kalorimengden var den samme, og rottene som fikk mindre protein, fikk isteden økt mengde karbohydrat.
I den indiske studien fikk den ene gruppen 20 prosent protein og den andre gruppen 5 prosent protein i kosten. Alle rottene i den første gruppen fikk kreft, mens ingen i 5 prosent-gruppen! Campbell gikk deretter disse resultatene nøye etter i sømmene i laboratoriet over en periode på til sammen 27 år, med solid økonomisk støtte fra blant annet Den amerikanske kreftforeningen. Da de oppnådde lignende resultater som i den indiske studien, endret de dosen med aflatoksin slik at denne var ulik mellom de to gruppene.
Men kreftveksten var nesten utelukkende forbundet med proteinandelen i kostholdet. Høy proteinandel var forbundet med sterk vekst, uavhengig av hvor mye aflatoksin rottene spiste. Ved å endre proteinandelen innen én gruppe rotter mellom 20 og 5 prosent, kunne man tilnærmet slå på og av kreftveksten som en lysbryter slår på og av lyset. Først når proteinandelen oversteg ca. 10-12 prosent, som er tilstrekkelig for optimal kroppsvekst, økte veksten av kreftceller dramatisk. Aflatoksin hadde kun kreftfremkallende effekt ved et kosthold med høy andel protein!
I alle disse forsøkene bestod proteinkilden av melkeproteinet kasein, som utgjør 87 prosent av proteinet i kumelk. Derfor testet man også forskjellige typer planteproteiner som gluten og soya. Men disse stimulerte ikke veksten av kreftceller slik melkeproteinet gjorde, selv ikke ved de høyeste dosene. Campbell og hans forskergruppe gjorde tilsvarende forsøk med hepatitt B-virus, som også kan fremkalle leverkreft, og fikk de samme resultatene.
En annen studie viste også at økt inntak av kasein fremmet utvikling av brystkreft hos rotter som hadde blitt utsatt for kreftfremkallende stoffer spesifikke for denne kreftformen. Sammen med flere andre studier viser disse resultatene at ernæring er en mye viktigere faktor i forebygging av kreftutvikling enn kreftfremkallende stoffer i miljøet. Protein fra vegetabilske kilder er langt å foretrekke framfor animalsk protein som kasein, som tydelig fremmer utvikling av kreftceller.
Bokas navn, The China Study, tar utgangspunkt i et omfattende forskningsprosjekt på ernæring som Campbell var prosjektleder for i Kina. Sammen med en stor gruppe anerkjente forskere fra USA og Kina, organiserte han prosjektet som er blitt kjent for å være den mest omfattende studien av ernæring som noensinne er gjennomført.
The New York Times omtalte den som «epidemiologiens Grand Prix». Den inkluderte 2 400 fylker over hele Kina, forekomst av en rekke sykdommer typiske for fattige og rike land, flere hundre kostholds- og helsevariabler, spørreundersøkelser, blodprøver, urinprøver, direkte kartleggning av matinntak og analyse av mat fra lokale markeder. Prosjektet bød på en unik mulighet for å studere helserelaterte effekter av et hovedsakelig plantebasert kosthold. I tillegg hadde befolkningen en nokså lik genetisk bakgrunn.
I USA kommer 15-16 prosent av totalt kaloriinntak fra protein, og minst 80 prosent av dette kommer fra animalsk mat. I Kina kommer 9-10 prosent av totalt kaloriinntak fra protein, og kun 10 prosent av dette er fra animalske kilder. Kineserne har i tillegg mye høyere kaloriinntak, mindre fett, mer fiber og mye mer jern i kosten enn amerikanerne. Variasjonen i spisevaner og sykdomsforekomst i Kina er likevel stor, noe som gir en nødvendig forutsetning for sammenligning. I vesten sammenlignes nesten alltid kosthold som inneholder mye animalsk mat, med kosthold som inneholder veldig mye animalsk mat. I The China Study sammenlignet man kosthold som inneholdt mye plantebasert mat med kosthold som inneholdt veldig mye plantebasert mat.
Kolesterolnivået i blodet viste seg å være en av de aller tydeligste risikofaktorer for typiske vestlige sykdommer. Selv ved kolesterolnivåer som er langt innenfor det som anses som «trygt» i vesten, var kolesteroløkning i blodet forbundet med høyere forekomst av hjertesykdom, kreft og andre vestlige sykdommer! Kreftformene der denne sammenhengen ble påvist, var kreft i lever, endetarm, tykktarm, lunge, bryst, hjerne, mage, spiserør og blodkreft.
Kolesterol i kosten finnes kun i animalsk mat. Resultatene fra Kina viste at animalsk mat var forbundet med økt mengde kolesterol i blodet. Dette inkluderte kjøtt, melk, egg, fisk, fett og animalsk protein. Animalsk protein er faktisk mer «effektiv» i å øke blodkolesterolet enn inntak av mettet fett og kolesterol! Plantebasert mat hadde den motsatte effekten på blodkolesterolet, nemlig et redusert nivå. Det er viktig å huske på at denne effekten var tydelig til tross for at det i gjennomsnitt er et svært lavt
inntak av animalsk mat i Kina sammenlignet med vesten.
Når det gjelder brystkreft hos kvinner, finnes det flere risikofaktorer som øker sannsynligheten for denne kreftformen: Lav alder ved første menstruasjon, høyt blodkolesterol, sen menopause og høyt nivå av kvinnelige kjønnshormoner. Resultatene fra Kina viste at alle disse faktorene er forbundet med høyt inntak av animalsk mat.
The China Study viste også at høyt inntak av fiber (som kun finnes i plantebasert mat) var forbundet med høyere jernlagre, høyere blodprosent og lavere risiko for kreft i endetarm og tykktarm. Antioksidanter hadde også gunstig påvirkning på en lang rekke sykdommer, i naturlig form riktignok, ikke som tilskudd! I tillegg viste det seg at et plantebasert kosthold er særdeles gunstig for å opprettholde en optimal kroppsvekt, sammenlignet med et kosthold med mye animalsk mat.
Campbells bok inneholder egne kapitler om hver av de viktigste sykdomsgruppene som rammer oss. Han tar for seg store deler av forskningen som er gjort innen det aktuelle emnet. 40 prosent av alle amerikanere vil miste livet på grunn av funksjonssvikt i hjertet og/eller i sirkulasjonssystemet. Hjerteinfarkt, slag og hjertesvikt tar livet av flere mennesker enn noen annen sykdom eller skade. Kirurgi, medikamenter, elektroniske apparater og nye diagnostiske muligheter har i lang tid stjålet søkelyset fra det Campbell mener er roten til problemene: kostholdet. Bypassoperasjon og utblokking av kransarteriene til hjertet helbreder ikke sykdommen, de bare utsetter problemene, i beste fall!
Studier på pasienter gjort av spesielt Caldwell B. Esselstyn, jr., og Dean Ornish, viser at hjertesykdom kan forebygges og til og med reverseres. Hjertesyke pasienter som hadde gjennomgått flere tilfeller av hjerteinfarkt, angina (brystsmerter), slag og hjerteoperasjoner, ble satt på et primært plantebasert kost hold uten bruk av medisiner. Etter kort tid begynte kolesterolet å synke markant, brystsmerter forsvant og røntgenbilder viste at kransarteriene til hjertet åpnet seg mer og mer. En liten utviding av en slik arterie vil øke blodstrømmen betydelig. I den ene studien oppstod det ikke ett eneste nytt tilfelle av hjertesykdom i gruppen i løpet av de elleve årene studien varte.
Til sammenligning vil et typisk kosthold som anbefales av helsemyndigheter ofte føre til videre utvikling av sykdommen. 35 prosent av hjerteinfarkter i USA rammer mennesker som har et blodkolesterol mellom ca. 4 og 5 mmol/L, det vil si innenfor anbefalt nivå som er under 5 mmol/L. Et virkelig trygt kolesterolnivå er derimot under 3,8 mmol/L, skriver Campbell.
Forekomsten av type 2 diabetes har økt dramatisk de siste tiårene. I tillegg til at sykdommen kan være svært upraktisk å leve med, kan den føre til alvorlige komplikasjoner på lang sikt. Det vil si hjerte- og karsykdom, høyt blodtrykk, synstap, nyresykdom, sykdom i nervesystemet, tap av tenner med mer. Også denne sykdommen er åpenbart forbundet med en usunn livsstil og et høyt inntak av mat fra animalske kilder.
Japansk-amerikanske menn i staten Washington som var barn av japanske immigranter til USA, viste seg i en studie å ha fire ganger høyere forekomst av diabetes sammenlignet med jevngamle menn i Japan. Deres genetiske bakgrunn var identisk. Mennene som fikk diabetes var de som spiste mest animalsk protein, animalsk fett og mest kolesterol. Store mengder forskning viser det samme resultatet. Et kosthold bestående av mye fiber, uraffinerte karbohydrater og plantebasert mat beskytter mot diabetes, mens et høy fett-, høy protein- animalsk basert kosthold fremmer diabetesutvikling.
James Anderson studerte effekten av et primært plantebasert kosthold på en gruppe pasienter med insulinkrevende type 2 diabetes. Etter kun tre uker med denne maten sank kolesterolnivået kolesterolnivået dramatisk, og 24 av 25 pasienter kunne slutte med insulininjeksjoner! Resultatene viser at type 2 diabetes kan forebygges og reverseres totalt. Det kan virke upraktisk å gi opp animalske matvarer, men hvor praktisk er det å være overvektig, ha diabetes og ta insulin flere ganger daglig, for ikke å glemme alle komplikasjonene?
Ved autoimmune sykdommer har kroppens immunforsvar «løpt løpsk», og kroppen angriper systematisk seg selv. Blant de vanligste autoimmune sykdommene er stoffskiftesykdommer, leddgikt, vitiligo (hudsykdom som gjør at pigmentene i huden flekkvis forsvinner), nyresykdom, MS og type I diabetes. Alle disse har lignende sykdomsmekanismer, og ofte har én person flere autoimmune sykdommer. En av de fundamentale mekanismene går ut på at enkelte av de fremmede stoffene immunforsvaret vårt angriper, som virus eller fremmede kostproteiner, ligner på våre egne celler. I noen tilfeller kan da immunforsvaret angripe alt som ligner på disse fremmede stoffene i kroppen vår. Studier har vist en klar sammenheng mellom høyt inntak av melkeprotein og høy forekomst av blant annet MS og type
I diabetes, og mye tyder på at det er en årsakssammenheng. Ved både MS og type I diabetes har et mest mulig plantebasert kosthold også vist seg å ha særdeles gunstig effekt ved å dempe sykdomsutviklingen. Boka inneholder også egne kapitler om overvekt, kreft og sykdommer i skjelettet, nyrene, øynene og hjernen.
To egne kapitler tar for seg prinsipper for sunne mat- og helsevaner. Der skriver Campbell blant annet at det eneste tilskuddet man bør ta dersom man følger et primært plantebasert kosthold, er vitamin B12. Inntak av vitamin D er også nødvendig å passe på, men selv om dette er ekstra viktig når man ikke har animalske innslag i kosten, gjelder rådet uansett kosthold.
Du lurer kanskje på i hvor stor grad kostholdet bør være plantebasert? På dette spørsmålet svarer Campbell at jo færre innslag det er av animalske matvarer i kostholdet, jo gunstigere er det. Selv svært få innslag av animalske matvarer slår mer negativt ut på helsen, sammenlignet med et totalt plantebasert kosthold. I tillegg bør kostholdet være godt planlagt, variert og uten raffinerte karbohydrater. Til sist i boka er det flere kapitler om helsepolitikk og fallgruver man bør være oppmerksom på innen forskning på ernæring.
Skrevet av
Ole Andreas Stølen
Denne tekstversjonen er hentet fra Flux.no som har hentet artikkelen fra Sunnhetsbladet nr. 7/2012
Er det mulig for oss å utvide vår empati til ikke lenger bare å gjelde vårt eget folk (nasjonen) eller de nærmeste (Europa), men til å gjelde alle mennesker og alle levende vesener (dyr, planter, organismer) på planeten jorden? Som det antydes i dette RSA Animate videoforedraget tror også jeg at det er det eneste som kan redde oss fra å ødelegge vårt eget livsgrunnlag. Den empatiske sivilisasjonen er det neste trinnet i vår utvikling der hele menneskeheten er enheten vi føler oss hjemme i. Vi er i bunn og grunn bare ett folk, og vi har bare én planet å bo på (inntil videre i alle fall).
Se denne flotte animerte videoen av et spennende foredrag om et viktig tema. Og hvis du liker det du ser og hører, del det gjerne med dine venner på sosiale medier. Takk.
Vi er noe mye mer og større enn den kroppen og de følelsesstyrte tankene de fleste av oss til daglig opplever å leve i. Det samme er verden rundt oss. Allerede de store atomfysikerne i mellomkrigstiden oppdaget at den tilsynelatende bastante, tredimensjonale virkeligheten vi opplever gjennom hjernens tolkning av fysiske sanseinntrykk, er et særtilfelle, en forenkling av et mye større bilde.
Det karakteristiske ved den fysiske verden er at alt har en avgrenset form, alt er tredimensjonalt, dette er atskilthetens verden. I en slik verden foregår all bevegelse fra et punkt til et annet, og fra et tidspunkt til et annet. Årsak og virkning er enkle og tydelige. Men dette er bare en delsannhet, det er ikke hele sannheten.
Astrofysikerne har regnet ut at den synlige delen av materien bare utgjør 4 % av den totale materien (se f.eks. Ervin Lazlo, Revolusjon i vitenskapen, Flux). Vi har knapt begynt utforskningen av alt det utenfor det som for oss er fysisk sansbart i tid og rom. Vi må legge ut på nye oppdagelsesreiser for å utforske nye verdener, slik europeerne gjorde ved starten av vår nåværende epoke.
Denne gangen starter reisen innover. Vi lukker øynene og vender oppmerksomhetsfeltet bort fra det som er manifestert i det fysiske 3D rommet (ref. artikkel 2 i denne serien – En større virkelighet). Da må vi starte med å forstå og beherske det i oss selv som ikke er fysisk synlig. Vi inngår selv i en større virkelighet og dette større Selvet er det som kan utforske den større virkeligheten.
Vi kaller det meditasjon når vi i våken tilstand, på en systematisk måte vender oppmerksomheten bort fra den ytre, fysiske verden. Gjennom enkle teknikker som alle kan lære, går vi inn i en bevissthetstilstand ulik både søvn og våken tilstand (f.eks Frank Kinslow, Pure Awareness. MP3). Med en analogi til radio og TV kan vi si at vi stiller apparatet vårt inn på en annen stasjon. De elektromagnetiske svingningene i hjernen kan brukes som en indikator på hvilken bevissthetstilstand vi er i. Meditativ tilstand ligger normalt på 7 – 14 Hz, midt mellom søvn og våken dagsbevissthet.
Med denne innovervendte bevisstheten kan vi aktivisere hjertesenteret og gjennom det få kontakt med opplevelsen av enhet. Dette er selve nøkkelen til transformasjonen, opplevelsen av og innlevelsen i at egentlig er vi alle ett. Vi er bevissthetskjerner i et stort bevissthets- og energifelt. Portalen vi kan gå gjennom for å få kontakt med denne større virkeligheten er hjertesenteret. Vi kan havne der spontant også uten å vite hvordan det gikk til, men det er enklere når vi kjenner veien. Vær så snill kjære leser, å ikke tro på dette, eller mistro det for den del – undersøk det selv. Det du er invitert med på er en oppdagelsesreise.
Vitenskapen har bare så vidt begynt utforskningen av hjertesenteret. Verken bevissthet, kjærlighet eller selve livsenergien kan måles med naturvitenskaplige måleinstrumenter. Men elektromagnetiske energifelt er en indikator her, som de er det for hjernen. Det viser seg at den elektromagnetiske utstrålingen fra hjertet er 5.000 ganger sterkere enn den fra hjernen.
Et annet interessant funn er at når mange mennesker samtidig har sterke opplevelser, f.eks under TV-overføringen av åpningsseremonien for de olympiske leker, kan dette måles som endringer i det globale elektromagnetiske feltet. Og grupper kan påvirke andre grupper og personer uavhengig av geografisk avstand.
Når vi tenker etter har vi vel alle opplevd at vi inngår i kollektive bevissthets- og energifelt. Tydeligst er det når vi lar oss rive med av stemningen på en konsert, en fotballkamp eller når panikken brer seg i en flokk. Men når vi blir oss fenomenet bevisst, oppdager vi det også i stemningen rundt middagsbordet, på jobben, i klasserommet, på restauranten – der mennesker kommer sammen. Vi er bevissthetskjerner i kollektive bevissthets- og energifelt.
Vi mennesker er sosiale vesener. Når vi inngår i grupper kan vi både løfte oss til et nivå over det vi normalt er på individuelt, eller senke oss til et nivå under. Helt normale ungdommer kan trenes til å bli drapsmaskiner i militære avdelinger eller i terrortistgrupper. Heldigvis er det motsatte enda enklere, er man moden for det, krever det mindre trening. Sammen kan vi løfte oss slik vi gjør f.eks i kreative team, i terapigrupper – og i transformasjonsgrupper.
Kanskje er det slik at alle kvalitative sprang i vår kulturhistorie har skjedd på denne måten. At det starter i små grupper og sprer seg. I et berømt sitat fra den kjente antropologen Maraget Mead heter det:
Never doubt that a small group of thoughtful, committed citizens can change the world; indeed, it’s the only thing that ever has.
Transformasjonsgrupper tar et langt skritt videre fra det kreative teamet. Det som er felles med teamet er at det er en mindre gruppe som arbeider sammen over tid basert på systematisk bruk av positiv gruppeenergi. Begge bygger også på dialogisk samspill. Alle gir det beste de har av innsikter, ideer, intuisjoner og tanker til hele gruppen. Og hele gruppen har eierskap til det felles resultat.
Transformasjonsgruppene kombinerer gruppemeditasjon med påfølgende dialog. Først aktiviseres et sterkt felles, harmonisk bevissthets- og energifelt, deretter går vi gradvis over i dialog (kilde: Guidebok for møter i transformasjonsgrupper). Arbeidet i gruppene er en gruppereise til det indre, til en større verden som åpner seg gjennom kontakt med det store bevissthets- og energifeltet. Det gir en rask akslerasjon av deltakernes individuelle uvikling, men først og fremst danner det et mønster, en praksis, som gjør det lettere for andre å følge etter. Arbeidet bidrar til å oppgradere det kollektive bevissthetsfeltet.
Arbeidet i transformasjonsgrupper har i seg alle de tre fellestrekkene ved en transformasjonsprosess fra et kulturtrinn til det neste som ble skissert i den første av disse artiklene.
Spranget til det vi har kalt det 5. trinnet, er et av de mest fundamentale vi noen gang har gjort. Det er overgangen fra det personlige til det transpersonlige, fra å oppleve oss som selvstendige, atskilte individer i evig konkurranse om det som kan sikre oss en trygg tilværelse, til å oppleve at egentlig er vi alle noe mye større, og egentlig er vi alle ett i et stort bevissthets- og energifelt. For første gang i historien etablerer vi systematisk grupper som ikke har noen De andre i motsetning til Vi som er i gruppen, som er annerledes enn oss, som tilhører en annen religion, rase, nasjon, samfunnsklasse, eller hva det nå er. Meditativt inkluderer vi alt levende, hele planeten.
Etter hvert som stadig flere grupper aktiviserer dette enhetsfeltet i seg, vil det transformere samfunnet. Det er dette som er kjernen i transformasjonsprosessens lyse side. Det er dette som kan overta etter hvert som det gamle faller sammen.
Transformasjonen til det neste kulturtrinn har startet. Det blir det femte i rekken etter at menneskene ble bofaste og begynte å dyrke jorden. Oldtiden var det andre kulturtrinnet, middelalderen det tredje og dagens trinn det fjerde. Slike transformasjonsprosesser har alltid hatt to sider. Den mørke, dramatiske siden er det gamle som forvitrer og bukker under. Den lyse siden er det nye som vokser frem. Både den mørke og den lyse siden er godt synlige i dag for dem som er villige til å se.
Den mørke siden støyer mest i mediene i form av dramatiske enkelthendelser og ulike mer eller mindre varslede kriser. Den mest alvorlige krisen, miljøkrisen, med klimaendringer, vil for alvor bli dramatisk i siste halvpart av hundreåret (ref. 2052, A Global Forecast for the Next Forty Years). Finanskrisen, som egentlig er kapitalismens krise, er under full utvikling. Et sted inne i mellom disse to vil demokratikrisen bli tydelig slik den allerede er det i Hellas. Alle disse tre krisene er utslag av et felles grunnproblem, de er symptomer på den samme syken. Derfor er også den lyse siden, de nye løsningene dersom de er reelle, svaret på det samme grunnleggende problemet. Eller mer presist: Den grunnleggende svakheten som er innbygget i dagens system.
Dessverre er det tydelig at det etablerte systemet ikke er i stand til å endre seg grunnleggende nok og raskt nok til å unngå at vi nå er tolv år inne i et hundreår som kommer til å bli svært dramatisk. Den geopolitiske situasjonen er slik at det ikke er mulig å bli enige om tilstrekkelig radikale tiltak, for ikke å snakke om å gjennomføre dem. Det må bli mye verre først. Desto viktigere er det å arbeide med den lyse siden, å utvikle og forberede det nye som må komme.
Mennesket har behov for vekst, for fremgang og utvikling, det er et fundamentalt trekk ved menneskeheten. Likevel er grunnproblemet i dag, krisenes dypeste årsak, veksten. Økonomisk vekst er i dag alle bedrifters og alle regjeringers selvfølgelig mål. Det vil si fysisk, materiell vekst, større forbruk. På kort sikt kan da også økonomisk vekst være løsningen på dagens økonomiske problemer, men på lang sikt er det veksten som er problemet. Vår sivilisasjon er kommet til et punkt der mer av det samme skaper flere problemer enn det løser. Det som var vår styrke, evnen til materiell vekst, blir til vår svakhet, vår undergang, om vi ikke legger om kursen i tide.
Det kan bevises både matematisk og eksperimentelt at vekst innenfor et avgrenset system som for eksempel en planet, ikke kan vare evig. Egentlig forstår vi det med vanlig sunn fornuft. For hundre år siden lå denne begrensningen så langt frem i tid at det for alle praktiske formål var noe man kunne se bort fra, nå har vi allerede passert grensen for å snu uten store skadevirkninger. Av skadevirkningene synes jordoppvarmingen å bli den mest kritiske, den er godt i gang og krisene har startet.
Alle ledende forskere og forskningsmiljøer er enige om at to grader celsius global temperaturøkning i forhold til førindustriell tid fører til at permafrostområdene i nord vil begynne å tine, slippe ut klimagasser som igjen øker oppvarmingen og fortsette med dette til alt er tint. Det vil i så fall føre til en dramatisk oppvarming med fatale følger for vår sivilisasjon. Mye taler for at tipping point ligger lavere enn 2 grader. Så langt er den globale temperaturen økt med 0,8 grader.
Forskerne har regnet ut at vi sannsynligvis kan slippe ut ytterligere 565 gigatonn CO2 til atmosfæren innen 2050 før vi passerer to grader oppvarming. Fossilindustriens kjente funn av kull, olje og gass, det som nå er planlagt utvunnet, utgjør 2 795 gigatonn. Vi har altså fem ganger så mye på lager som det forskerne mener kan brukes med rimelig sjanse for å unngå katastrofen! (Kilde: www.carbontracker.org gjengitt i kronikker i Aftenposen 07.09.12 og 12.11.12 samt IEA World Economic Outlook 12.11.12). Og forsatt borer vi på spreng for å finne mer olje og gass.
Nå er det mange som håper og tror på en eller annen teknologisk quick fix som gjør at vi kan fortsette som før. Men det ville i beste fall føre til en utsettelse til neste krise. Grunnproblemet er ikke av teknologisk art. Vi har allerede teknologien som skal til for å løse miljøproblemene.
Problemets kjerne er vår kulturepokes ensidige fokus på det materielle. Den moderne epokens store prosjekt har vært å forstå og beherske det fysisk materielle. Slik vi har definert denne oppgaven har vi lykkes over all måte. Vitenskaplige, teknologiske, industrielle og økonomiske revolusjoner har kommet på rekke og rad. Men nå er denne suksessen i ferd med å bli vår bane. På det fysiske plan må vi bygge om til et stabilt og bærekraftig system. Først da kan vi fortsette veksten – på andre felt.
Da må vi starte med å utvide vårt perspektiv. Vi må legge bak oss det paradigmet, den begrensede virkelighetsoppfatningen som sier at egentlig finnes bare det fysiske, det vi kan se med våre fysiske øyne og ta på med våre hender. Det vi kan kjøpe og selge. I dag er materialismen både som virkelighetsoppfatning og verdisystem innebygget i hele samfunnet. All økonomisk tenkning er basert på denne reduksjonismen. Skolemedisinen ser på tanker og følelser som biprodukter av fysiske prosesser.
Vanlig sunn fornuft sier oss at verden og livet er noe mer enn det som fremkommer av økonomiske og naturvitenskaplige beregninger, men dette forenklede fokuset er bygget inn i hele samfunnsstrukturen og er gjennom det den herskende virkelighetsoppfatning.
For å optimalisere effektiviteten i systemet og dermed den økonomiske veksten har vi innført markedsmekanismer på nær sagt alle felt. Vi har gjort det fordi markedet kan være uovertruffent effektivt. Men det karakteristiske ved markedet er at de store valgene blir til som summen av de mange små. Det som isolert sett er fornuftig når vi gjør våre valg i hyllene er ikke nødvendigvis fornuftig når vi ser det i et stort og langsiktig perspektiv. Sannheten er at det markedsstyrte samfunnet er et samfunn som kjører på autopilot. Og for tiden kjører vi på autopilot rett mot stupet.
Når vi studerer de store linjer i historien, ser vi at overgangen fra et kulturtrinn til det neste hver gang har hatt noen felles trekk (ref. boken Det 5. Trinn, www.femtetrinn.no):
Disse tre faktorene henger organisk sammen og styrker hverandre.
Det fjerde trinns prosjekt har vært å forstå og beherske fysisk energi og materie. Det femte trinns prosjekt blir å forstå og beherske bevissthet. Så la oss begynne der.
Av Kristin M. Botnmark
Gjesteskribent på LeveBevisst.no
Så sto hun der foran klassen sin. Med store mandelformede øynene rettet mot gulvet og med skammens skjær over ansiktet.
Hun hadde latt seg rive med av en uoversiktig sitiuasjon hvor hun ikke kunne lese de sosiale kodene. Med sin utviklingshemming klarer hun ikke alltid å tolke omgivelsene og det menneskene rundt henne gjør.
Hun er klønete og snill som dagen er lang. Vel vitende om at noe er ugreit når hun bare får tenkt seg om litt lengre enn oss andre.
“Jeg må si unnskyld”, sier hun til læreren sin.
Og så skjer det at Vesla stiller seg opp foran hele klasse 7c. Med fortvilelsen skrevet i alle ansiktstrekk, med hjertet i hånda og sårbarheten åpen for vær og vind.
Hun ber to av klassekameratene spesielt om unnskydning for det klønete hun gjorde. “Unnskyld, unnskyld, kjære vennene mine. Jeg er så glad i klassen min”, utbryter hun før gråten og redselen tar over.
Klassen med nestenfjortiser er beveget. Hvem av dem ville frivillig stått frem med en sånn sårbarhet? Kule som de er. «Ingen fare, Vesla – dette tåler vi», lyder responsen.
Denne klassen får en raushetskompetanse som er viktig for samfunnet. Deres evne til omtanke blir utfordret i det daglige ved å ha en medelev med utviklingshemming. Disse ungdommene lærer noe om toleranse og inkludering som setter varige spor. De erfarer at raushet bygger relasjoner. Relasjoner som gir samhandling og bringer frem det beste i andre mennesker.
Flytter vi oss ut av klsserommet til 7c og over på andre samfunnsarenaer, vet vi at slik kompetanse er etterspurt lederkompetanse. Fordi det er produktivt og gir konkurransemessige fortrinn for virksomheter som har blikket rettet mot fremtiden. Nettopp derfor vil noen av de fremste lederkandidatene i fremtiden komme fra klasse 7c.
Kristin Molvik Botnmark er toppleder i et internasjonalt industrikonsern og har ansvar for organisasjons- og lederutvikling, mennesker og kommunikasjon. Hun er opptatt av samfunnsspørsmål generelt og arbeidslivsspørsmål spesielt. Kristins har en datter med utviklingshemming. Dette former også hennes lederskap og gir mulighet til å undersøke og peke på ulike fenomener i vårt samfunn. Kristin har sin egen blogg her.
Denne teksten ble opprinnelig publisert på blogg.botnmark.com, og er gjengitt her med tillatelse fra forfatteren.
Jeg liker egentlig å skrive på engelsk. Nå er jeg riktignok norsk, men engelsk er så mye enklere. Når jeg skriver på engelsk er jeg modig og inspirerende, jeg er nesten amerikansk, en blogger fra California, med bare bittelitt aksent. Når jeg skriver på engelsk trenger jeg ikke forholde meg til alt det klissete og nære, ikke til bæsjebleier og minusgrader, ikke til sosialdemokrati og bensinpriser. Lett og ledig kan jeg skrive om det som betyr noe for meg, om mening og lidenskap og stillhet og kjærlighet, og jeg slipper helt å bry meg med at kjærlighet føles så mye mer intimt enn love.
What do you love? Det er et viktig spørsmål for meg. Hva elsker du? Det er jo noe helt annet! Langt utenfor komfortsonen, langt innenfor intimsonen. Hva jeg elsker? Hva mener du, elsker? Jo, kona og barna. Det får vel holde? Vi driver vel ikke og elsker ting i tide og utide, gjør vi vel?
I Norge er vi nemlig et nøysomt folk. Selv om velstanden har gitt oss flatskjerm på do skal vi likevel spare. Og siden vi ikke kan spare på pengene lenger, får vi fortsette med det vi er aller flinkest til å spare på: Følelsene.
I boken “The Top Five Regrets of the Dying” (som ikke er oversatt til norsk) skriver Bronnie Ware om sine erfaringer med å jobbe med mennesker som ligger for døden. Her er listen over det vi gjerne angrer mest på:
Enda vanskeligere enn å skrive på norsk må være å skrive oppriktig, lidenskapelig og ærlig på norsk, uten å falle ned i ironiens fallgruver. Jeg har ikke klart det i denne posten. Kanskje klarer jeg det neste gang jeg prøver. Nå ligger jeg ikke for døden riktig ennå, men jeg skulle likevel ønske jeg klarte å uttrykke følelsene mine, og leve et liv tro mot meg selv, både på norsk og engelsk.
Så får dette være begynnelsen. Jeg elsker å hoppe ut i det kalde vannet. Metaforisk sett, altså, spesielt i Norge. Jeg elsker å gjøre mer og mindre hjelpeløse forsøk på å uttrykke og dele følelsene mine. Gjerne med vennene mine, både de jeg har møtt og de jeg gleder meg til å møte.
Og akkurat nå elsker jeg å være her.
Hva elsker du?
I Bosnia er det funnet tre forhistoriske pyramider som nå møysommelig graves frem. Er dette en arkeologisk sensasjon av ubegripelige dimensjoner? De tre pyramidene synes å være både større og eldre en pyramidene i Egypt! De siste karbondateringene viser at den spesielle sementen i byggestenene er rundt 30.000 år gammel! Et nettverk av tuneller er oppdaget under pyramidene, med bl.a. skrift-tegn på vegger. Hva sier dette i såfall om vår fjernhistorie? Må historiebøkene skrives om?
Lørdag 3. november inviterer New Paradigm Films i samarbeid med Yvonne Børsheim og Jorge Cortez (“Return of the Gods” konferansen i Bergen) til en dagskonferanse på Håndverkeren i Oslo. Til konferansen kommer Dr. Sam Osmanagich PhD, ansvarlig for utgravningene i Bosnia. Han vil holde en presentasjon av disse utrolige funnene. Den annerkjente østeriske forskeren og forfatteren Klaus Dona vil også presenterere sine funn og sine nye teorier om vår fjernhistorie. Han er forfatter av boken “The Hidden History of the Human Race”. Undertegnende, Terje Toftenes, vil innlede konferansen.
Håndverkeren i Oslo, 12.00 til 19.00 lørdag 3 nov. Billetter kr. 400.- fåes på Billettservice.no fra og med 15 oktober, eller kan kjøpes i døren hvis det er plasser igjen.
12.00 Dørene åpnes
12.15 – 12.30 Innledning ved Terje Toftenes, New Paradigm Films
12.30 – 14.30 Klaus Dona “The Hidden History of the Human Race”
14.30 – 15.00 Spørsmål og diskusjon
15.00 – 15.30 Pause
15.30 – 17.30 Dr. Sam Osmanagich. “The Bosnian Pyramides”
17.30 – 18.30 Spørsmål og diskusjon
18.30 – 19.00 Boksigneringer, salg av bøker og DVD
Hva kommer opp i deg av nysgjerrighet og undring når du hører om dette?
Dine kommentarer er velkommen i kommentarfeltet.
Terje Toftenes er filmskaper i det norske filmselskapet New Paradigm Films. Hans visjon er å produsere filmer som inspirerer mennesker til å se verden i et videre perspektiv.
Terje Toftenes er tilknyttet bidragsyter på LeveBevisst.no
Da var det slutt. På ferien altså. Jeg er tilbake i byen med hele familien, og jeg tror vi er så klare for en ny høst som vi kan bli. Klare for det ukjente, det nye, det skumle og det spennende. Det er tid for å utfolde noe nytt, oppdage nye sider ved virkeligheten, ta bevisste valg og skape det vi ønsker oss. Jeg vet ikke sikkert, men jeg har tillit til at det vil gå bra.
Minstemann er på plass i barnehagen igjen. Han er alene nå. Uten storebror i betryggende nærhet. Flere andre venner har også sluttet i barnehagen denne sommeren. Med tårevåte øyne sier han at han savner dem alle sammen, og at storebror fortsatt er hans beste venn. Slik får han én av de mange erfaringer av å miste som livet vil gi ham, samtidig som han på sin måte uttrykker kjærlighet til storebror og vennene. Jeg er glad for at denne erfaringen for ham preges mer av kjærlighet enn av frykt. Denne høsten vil kanskje lære ham noe viktig om å klare seg på egenhånd og om å bygge nye relasjoner. Men fremfor alt er dette hans mulighet til å utfolde sitt potensial utenfor rammen av å være lillebror. Han skjønner nok ikke selv hva det innebærer, men allerede første dagen tilbake i barnehagen så vi noe vokse frem i ham. Noe som vi bare har sett konturene av tidligere. Uredd som han er, går han inn i det ukjente med et åpent sinn. Dette kan bli hans høst. Nå begynner det.
Storebror er stolt som en hane av sin nye skolesekk. Tre uker på aktivitetsskolen – som SFO nå heter – gir ham en rolig tilpasning til sin nye tilværelse før undervisningen starter. Som foreldre er vi like spent som ham. Dette blir en lærerik høst på så mange måter. Lese og skrive kan han allerede, så det skal gå greit. Men han har andre utfordringer som vi er smertelig klar over.
Det viktigste vi har lært oss er å forsøke å se forbi det vi ser og hører og i stedet se etter intensjonen bak hans atferd. Hva er det egentlig han vil? Hva er det egentlig han trenger fra oss? Som når han brått begynner å tulle og tøyse midt i et gjøremål, eller plutselig skal kose i stedet for å gjøre det han ble bedt om, eller blir illsint og hyler når han skal gjøre noe nytt og noen ganger helt dagligdags. Hva er det da som skjer? Vi skjønner det ikke alltid, men vi forsøker å vise ham respekt ved å se én gang til før vi gjør noe (re-spektare; (latin) å se igjen, se tilbake). Vi prøver å gripe intensjonen bak hans handlinger. Det krever at vi er 100% til stede i situasjonen uten at våre egne egoer får lov til å overta styringen. Det er ikke alltid like lett når det går en kule varmt, men når vi klarer det oppdager vi som regel at han ikke er fjollete, vanskelig eller rampete. Det er bare hans måte å vise sin fortvilelse eller be om hjelp når han ikke får til noe akkurat slik han vil at det skal være. For han stiller høye krav til hva han skal få til, og vil helst klare det perfekt med en gang. Det er slik han er, og det må vi leve med.
Denne atferden skaper noen utfordringer i hverdagen, og kan gjøre det vanskelig for ham i skolen. Mine velmenende formaninger om at han selv velger om ting skal være lett eller vanskelig, at ingen ting er umulig og at han kan få til alt det han velger å få til hvis han øver, ser ikke ut til å nå helt inn hos ham. Ikke nå. Samtidig husker jeg selv hvor tøffe tilbakemeldingene og ”dommen” fra medelever kan være. Akkurat det gjør litt vondt i en fars hjerte. Men det er hans liv. Han må erfare det selv. Alt jeg kan gjøre er å være der for ham når det kommer, og ikke minst; hjelpe ham til å finne tydeligere måter å be om hjelp på. Klarer vi det sammen kan dette bli hans høst. Nå begynner det.
Kjæresten min, og guttenes mor, går også inn i noe nytt denne høsten. Det siste hun gjorde før sommeren var å si opp en krevende forskerstilling og hoppe ut i det ukjente. Det ligger et bevisst valg til grunn for denne handlingen. Ved å lytte til sin indre stemme og ta hensyn til egne følelser, ønsker og behov kan hun følge sin inspirasjon på en måte som kjennes rett for henne. Hun vil ha mer tid og overskudd til seg selv, til familien og ungene, til det som kjennes viktig – til å være. Kort sagt mer overskudd til å leve det livet hun ønsker.
Jeg tror det er mange som drømmer om å gjøre det samme. Slik jeg ser det handler det om å ta seg tid til å kjenne etter hva som kjennes rett for deg – og så våge å ta et valg. Du kan aldri sikre deg helt. Du kan aldri bli helt klar for det ukjente. Men du kan følge det som kjennes riktig for deg, og så ha tillit til at resten ordner seg. Et zen ordtak jeg liker sier: ”Jump, and the net will appear”. Min kone har tatt sitt valg og hoppet. Nå begynner det.
Jeg slipper ikke unna omveltninger denne høsten jeg heller. Hvorfor skulle jeg? Det er få ting jeg lærer mer av! Det er for øvrig en overbevisning som i seg selv er med på å skape nettopp den virkeligheten. Når jeg ikke lenger er tjent med den vil jeg skifte overbevisning…
Rett før sommeren gikk luften ut av et par prosjekter jeg jobber med. Samtidig fikk jeg vite at et årelangt, lærerikt og svært givende samarbeid nå er over, eller i alle fall går over i en helt annen form. Det føltes et øyeblikk som om verden raste litt sammen rundt meg. Men en slik følelse varer sjelden mer enn noen timer hos meg. Da har jeg kjent skikkelig på følelsene og tatt ut informasjonen i dem. Så løfter jeg blikket og begynner å se nye løsninger. Gode løsninger passer til de eksisterende behov. Noen behov er logiske og rasjonelle, slik som behovet for inntekt, men de fleste er litt mindre åpenbare. Derfor søker jeg også innover for å kjenne etter hva som er viktig for meg akkurat nå. Det gjør jeg blant annet gjennom meditasjon. Og så minner jeg meg selv om mine kjerneverdier så de alltid står klart for meg. Mine kjerneverdier har jeg funnet frem til gjennom den samme gode prosessen som jeg tilbyr mine samtaleklienter. Med klarhet i kjerneverdiene er det mye lettere å styre i tråd med grunnfjellet i meg selv når jeg står i et veiskille som nå.
Engasjement har jeg aldri manglet, men erfaring har lært meg at prosjektene jeg engasjerer meg i må stemme med den jeg er. Derfor forlater jeg av og til gode prosjekter som ikke stemmer overens med mine verdier og behov. La heller andre realisere dem. Jeg opplever at stadig flere mennesker tar slike bevisste valg og forlater arbeidsplasser og prosjekter som ikke stemmer overens med deres verdier og drømmer om et godt liv. Jeg har mine egne drømmer og visjoner. De vil jeg virkeliggjøre sammen med mennesker som vil hverandre vel og som deler visjonen om en verden styrt mer av kjærlighet enn av frykt. Dette blir en spennende høst. Nå begynner det.
Denne sommeren markerer slutten på noe og starten på noe nytt for alle i min familie. Men kanskje er vi bare et bilde på noe mye større? Kanskje markerer tiden vi nå er inne i slutten på et helt samfunn, slik vi kjenner det, og begynnelsen på noe nytt – for oss alle? Jeg velger å tro det. Jeg håper det. Men jeg tror ikke det skjer uten at mange nok enkeltindivider velger å leve bevisst med oppmerksomhet på hva vi tenker, hvilke følelser vi sender ut og hvilke behov vi egentlig har – både materielle og åndelige – og at vi deler dem, snakker om dem og anerkjenner dem hos oss selv og hverandre. Da kan vi se forbi det vi ser og hører. Da kan potensial få utfolde seg. Da kan vi ta bevisste valg, og la skaperkraften slippe løs til samfunnets beste. Det er det jeg tror på. Og jeg kjenner at det blir bra.
La en ny tid komme.
Det er Nå det begynner!
”Neste stasjon, Jernbanetorget”, sier en behagelig kvinnestemme over høytaleranlegget. Den unge jenta med hvite øreplugger og en iPhone i hånden reiser seg fra setet ved siden av meg. Fortsatt like opptatt av den lille skjermen signert Apple beveger hun seg sakte mot dørene. Hun står og svaier litt med T-banens bevegelser i det den glir stille inn på stasjonen.
Jeg reiser meg også. Dette er mitt stopp nå etter at Vulkanos flyttet inn i nye kontorlokaler på Jernbanetorget 2. En ny reisevei gir nye opplevelser. Nye inntrykk. Nye impulser. Hvis jeg bare er oppmerksom og bevisst nok til å få det med meg. Når sant skal sies er jeg ikke alltid det. Jenta med ørepluggene og oppmerksomheten plantet i en liten skjerm fra Apple kunne like gjerne vært meg.