De nye bærekraftsmålene til FN (The Global Goals) skal nås innen 2030. Men vi kan aldri nå målene med “business as usual” hevder Michael Green.
Grunnen til det får du vite i Greens TED-foredrag der han forteller om sin Social Progress Index, en standard som rangerer samfunn basert på hvordan de møter behovene til sine innbyggere.
Tenk deg at oppkjørselen til huset ditt, alle veiene du kjører på, plasser og torg, parkeringsplasser og utendørs idrettsbaner utnyttet solens energi til lysende veimerking, oppvarmede og isfrie veier året rundt, lading av el-biler mens de kjører + ekstra energi som kan føres tilbake til strømnettet. Velkommen til fremtiden! Se full beskrivelse av Solar Roadways i video nedenfor.
Kanskje, men noen mener der er fullt mulig, og jeg mener det er verdt å prøve ut. Det gjør forøvrig også de amerikanske veimyndighetene som skal bygge en Solar Roadway som prototyp.
Her hjemme vil Statens vegvesen sammen med Trafikkverket i Sverige og Chalmers tekniske universitetet i Göteborg eksperimentere med oppsamling av solenergi fra asfalterte veier for lagring i vann eller betong. Varmen skal så brukes til issmelting vinterstid. Dette vil de gjøre i prosjektet ferjefri E39 på Vestlandet. Ønsket er å skåne miljøet så mye som mulig ved å kombinere fornybar energiproduksjon og infrastruktur. Det er derimot ikke Solar Roadways som brukes i dette prosjektet.
Det amerikanske ekteparet Scott og Julie Brusaw har utviklet Solar Roadways med sekskantede høyteknologi solcellepaneler i glass. Glassplatene tåler tungtrafikk og legges som fliser på veiene. De utvikles for det meste av resirkulert materiale, gir bedre veigrep enn tørr asfalt, inneholder elektronikk med trykkfølsomme sensorer og LED-lys for oppmerking og varsling i veibanen, i tillegg til mulighet for varme som smelter is og snø, hvis vi skal tro oppfinnerne.
Se den noe spesielle reklamefilmen nedenfor og vurder dette selv. Filmen er både informativ og ganske morsom.
Frem til 31. mai 2014 kan du være med å crowdfunde prosjektet via IndieGoGo. Lurer du på hva crowdfunding innebærer? Les om det her
I 2012 betalte 2,2 millioner mennesker inn over 1,7 milliarder kroner til over 18.000 prosjekter i 177 land ved hjelp av crowdfunding på Kickstarter.com, ifølge dem selv. Men hva betyr det, og hvor kan du delta? Svarene kommer her.
Crowdfunding – det å få fans og andre interesserte til å stille med finansieringen for et prosjekt i forkant, istedet for å bruke tradisjonelle midler som forlag, plateselskap, investorer osv. – er et konsept som de siste årene har fått økt fart, takket være internett og folk som løfter frem gode prosjekter i sosiale medier.
Crowdfunding er nok et engelsk begrep som sniker seg inn i vår hverdag. Det norske ordet for crowdfunding, slik det brukes i Wikipedia på norsk, er folkefinansiering. Det beskrives slik:
Folkefinanisering er når enkeltpersoner går sammen om å støtte et prosjekt, enten ved hjelp av penger eller andre ressurser. Det kan være enkeltmennesker eller organisasjoner som har tatt initiativ til prosjektet eller aksjonen, og oftest bruker de internett som kanal for å finne sympatisører som vil støtte seg.
Man kan søke støtte til mange forskjellige saker gjennom folkefinansiering, alt fra katastrofehjelp ved flom og jordskjelv, fans som finansierer sine favorittartister og kunstnere, til politiske kampanjer, turer for det lokale skolekorpset, oppstart av små bedrifter og produksjon av gratis software.
Interessen for folkefinansiering har økt etter at sosiale medier, nettsamfunn og betalingsteknologi har gjort det enklere å nå fram til potensielle tilhengergrupper og betaling kan skje sikkert og til en lav kostnad.
Folkefinansiering fremmer giverdemokrati (gaveøkonomi) ved å gjøre det lett for folk å støtte direkte akkurat de sakene de er opptatt av, samtidig som det blir enklere for små aktører å få støtte til sine prosjekter.
Nedenfor finner du linker til en rekke tjenster du kan bruke for å komme igang med crowdfunding av ditt prosjekt eller støtte andres prosjekter.
Her får du direktelink til noen flere tjenester
Lykke til med finansiering av ditt drømmeprosjekt – eller med å støtte et prosjekt du liker godt.
hjertelig hilsen
Før du går ut og shopper i dag, hør hva Harvard professor Michael Norton har å fortelle om koblingen mellom pengebruk og lykke. Det er ganske interessant fordi han faktisk motstrider det velkjente utsagnet “du kan ikke kjøpe lykke for penger”. Kanskje han har rett? Finn ut selv og del din reaksjon i kommentarfeltet nedenfor.
Tenk deg at alle i landet over 18 år fikk utbetalt en fast månedlig sum i borgerlønn, bare for å være i live. Tenk deg at det gjaldt deg.
Hvilke muligheter ville det gi deg?
Hvordan ville du begynne å tenke om verdien av mennesker?
Ville du slutte å jobbe? Eller bare begynne å gjøre noe du faktisk hadde lyst til?
Hva tror du ville skje med fattigdommen i landet?
Hva med helsa vår? Eller omsorgen i samfunnet?
Borgerlønn kan sees som en reform av velferdsstaten. De sosiale rettigheter er knyttet til at man er et menneske og ikke til opparbeidede rettigheter fra arbeidslivet. En borgerlønnreform kan bidra til å frigjøre kreativitet, og ta bort stigmatisering og skyldfølelse, i hvert fall er det det som er tanken.
I norge er det bare Venstre og Miljøpartiet de grønne som har tatt til ordet for borgerlønn. Nå får de følge av stadig flere rundt om i verden og et Europeisk samarbeid.
The New York Times har publisert en artikkel av økonomijournalist Annie Lowrey i The Times der hun belyser utfordringer og muligheter rundt innføring av borgerlønn. Hun stiller spørsmålet om borgerlønn kan være det rette for USA også?
This fall, a truck dumped eight million coins outside the Parliament building in Bern, one for every Swiss citizen. It was a publicity stunt for advocates of an audacious social policy that just might become reality in the tiny, rich country. Along with the coins, activists delivered 125,000 signatures — enough to trigger a Swiss public referendum, this time on providing a monthly income to every citizen, no strings attached. Every month, every Swiss person would receive a check from the government, no matter how rich or poor, how hardworking or lazy, how old or young. Poverty would disappear. Economists, needless to say, are sharply divided on what would reappear in its place — and whether such a basic-income scheme might have some appeal for other, less socialist countries too.
> Les hele artikkelen på The New York Times Magazine
Pengene og deres historie handler om tro og tillit. Tillit til at den verdi vi i fellesskap tillegger våre betalingsmidler er varig. At vi kan bytte de stykkene papir vi har i lommen med fysiske varer eller tjenesteytelser.
Skrevet av Karl Johnsen, Pengevirke Danmark.
Artikkelen er hentet fra magasinet Pengevirke nr 3 – 2013. Pengevirke er kundemagasinet til Cultura Bank.
I dette lyset kan man se penger som en formalisering av forpliktelsene som var knyttet til gavene. Man gikk fra å skylde ‘noe’ til å skylde noe spesifikt, som ble symbolisert ved pengene. De første pengene var faktisk ikke mynter, men leirtavler. For omkring 5000 år siden begynte prestene i Mesopotamia nemlig å føre regnskap med hva som ble utvekslet i templene. Tempelet ble en slags handelssentral hvor man kunne etterlate sine varer og få et tilgodehavende skrevet på en leirtavle. På den måten kunne man komme tilbake og kjøpe noe en annen gang, samtidig som utvekslingen ble enklere, fordi man ikke behøvde å bytte likt. Man kunne få en mer eksakt avstemt pris for varen sin enn når man måtte bytte en geit for fire høns. Dermed ga pengene også den svakere parten mulighet for å få en mer rettferdig byttehandel.
I motsetning til i gaveøkonomien fikk man også i høyere grad mulighet for å styre hvor lenge man ville vente med å tilfredsstille sitt behov, da man fikk en symbolsk gave i form av penger tilbake med det samme. Forpliktelsen ble samtidig mer abstrakt, da den ikke lenger var knyttet til bestemte personer.
Bruken av penger ga dermed mulighet for å utvide kretsen av dem man handlet med. Man behøvde ikke lenger å ha blind tillit til at den man ga et brød ville gi noe tilbake en annen gang. Til gjengjeld måtte man ha tillit til at andre på et annet tidspunkt ville ta imot de metallstykkene eller andre symboler man fikk i bytte.
Felles for alle penger er at de ikke har noen praktisk anvendelse som svarer til den verdien de representerer. For omkring 4000 år siden i Kina og senere i Nordafrika og hele Sydøstasia begynte man å betale med muslingskjell. I Mikronesia brukte man store, runde steiner. Andre steder har man betalt med pels, forskjellige metaller og mye annet. Men uansett om det er muslingskjell eller det er gull, så er tilliten helt sentral. Det er bare fordi vi har tillit til at pengene har en verdi at systemet fungerer. Den praktiske anvendelsen avspeiler ikke den verdien som vi er enige om at de har. Dette er enda tydeligere med papirpenger. Bruksverdien av sedlene er bare en brøkdel av den verdien de representerer. I det øyeblikket tilliten er vekk, mister symbolene verdien.
Da symbolet ikke i seg selv har en verdi som tilsvarer den verdien som det symboliserer, krever det at alle involverte anerkjenner verdien av pengene.
Det er sikkert derfor mange mynter er blitt preget med relieffer av de kongene eller keiserne som har utstedt myntene. De første myntene kom fra middelhavsområdet omkring 300 år f.Kr. Noen av de første myntene bar de romerske keisernes relieff og har vært brukt fra Afrika til Skandinavia. De la sin person og sitt embete til grunn for verdien. Tvilte man på kongens mynt tvilte man også på kongens makt.
I dag eksisterer langt den største delen av pengene våre ikke engang på papir, men utelukkende digitalt. I prinsippet er det ikke annerledes enn de leirtavlene som sumererne hadde. Men transaksjonene går hurtigere og er mer komplekse, og de er enklere å flytte rundt. Jo enklere og mer håndterbart et betalingsmiddel er, desto enklere blir det også å gjemme dem og hope dem opp. Når pengene ikke er fysiske, er det heller ikke lenger nasjonalbanken som styrer hvor mange penger det skal være. Mens det før var konger og senere nasjonalstater som – gjennom nasjonalbankene – kunne utstede penger, blir nye penger i dag skapt i en mer ugjennomsiktig prosess.
La oss ta et eksempel: Hvis en mann setter 50 000 kr i banken, kan en andel av de 50 000 lånes ut til en kvinne som vil bygge et nytt badeværelse. Hun låner kanskje 25 000 kroner til å betale håndverkeren, som setter dem inn på sin konto. Vi forutsetter her at banken har egenkapital nok til å påta seg risikoen ved lånene.
Slik vi beregner pengemengden eksisterer det nå 75 000 kr. De opprinnelige 50 000 kr fra mannen og de 25 000 fra håndverkeren. I gode tider blir pengemengden typisk større, og i dårlige tider blir den mindre. Det er i høy grad kundene i banken som angir tempoet. Jo hurtigere pengene blir lånt igjen, desto hurtigere blir de multiplisert. I motsetning til tidligere vokser pengemengden altså uten at verken konger eller nasjonalbanker er involvert. Den problematikken tas også opp i omtalen av Ole Bjergs bok Gode Penge, omtalt annet sted i bladet. Nasjonalbanken forsøker i stedet å styre pengemengden ved å kjøpe og selge penger fra bankene.
Når man skal telle opp den samlede pengemengden, skjelner man mellom forskjellige typer penger. Det er de fysiske, altså mynt og sedler, som det er ca. 55 milliarder kr av i Danmark. Det er som sagt bare nasjonalbanken som kan utstede dem. Men når man teller opp pengemengden, tar man også med forskjellige bankinnskudd. Dem er det vesentlig flere av, nemlig litt over 1 000 milliarder kr. Mens kontantmengden har vokst ca. 8 % de siste seks år, har pengemengden vokst med 15 % i samme periode.
Fler og fler av våre penger eksisterer altså bare digitalt på konti. Det er ikke nytt, og det er heller ikke i seg selv et problem. Men det gir mulighet for å flytte penger raskt og derved tjene enorme summer på for eksempel konstant å kjøpe og selge verdipapirer i ekstremt kortsiktige investeringer. Slike rene spekulasjonstransaksjoner gjør ikke mye nytte for seg i realøkonomien.
Når ellers relativt velfungerende samfunn som Island og Kypros dukker under fordi enorme konsentrasjoner av spekulasjonsmidler har undergravd de samfunnene som de burde tjene, så kan man spørre seg selv om det er pengene som tjener oss, eller om pengesystemets kompleksitet og størrelse har gjort oss avhengige av et system vi ikke lenger har full kontroll over. Bankene må ta sin del av ansvaret for å redusere spekulasjonsøkonomien for å kunne gjenopprette tilliten til banksystemet, der hvor det har sviktet.
Gratis og lett tilgjengelig energi til alle ville være den helt store “game changer” i vårt samfunn og vår økonomi. Likevel, eller kanskje nettopp derfor, er “free energy” et konsept som blir både latterliggjort og motarbeidet til tross for at det påstås å finnes mange fungerende prototyper rundt om i verden.
Hvor langt unna er vi å utvikle god nok teknologi til å høste av ubegrenset gratis energi til alle? Se denne dokumentarfilmen og bli med Bill Jenkins (tidligere ABC Radio) på jakten etter zero point energy.
Produksjonsår 1997
Varighet 109 minutter
Språk Engelsk (uten norsk teksting)
Hosted by Bill Jenkins, formerly of ABC Radio, this comprehensive documentary features physicists and inventors who are challenging orthodox science to bring this non-polluting technology forward despite ridicule and suppression. See actual working prototypes that defy classical physics including phenomenal experiments in anti-gravity and the transmutation of metals.
Hver gang du gjør en tjeneste for familiemedlemmer, venner, naboer eller noen du ikke kjenner, så tar du del i det vi kaller gaveøkonomien. Det er lett å finne måter å bidra på, og det er gøy, befriende og skaper fellesskap.
Nedenfor gir jeg deg 25 forslag til hvordan du kan ta del i gaveøkonomien i ditt lokalmiljø.
Jeg anbefaler deg å bruke 12 minutter på å se denne kortfilmen med Charles Eisenstein hvor han forklarer gaveøkonomien og dens implikasjoner på samfunnet. I min forrige artikkel beskrev jeg hvordan vi gjennom pengeøkonomien har mistet vår tilknytning til lokalmiljøet, og jeg fortalte om Charles Eisenstins sin siste bok, Sacred economics, som du kan lese gratis på nettet. Om du vil ha en litt kortere innføring i gaveøkonomien kan du lese denne artikkelen av Charles Eisenstein i magasinet Yes!
Har du flere forslag er det bare å legge dem til i kommentarfeltet – som en gave til oss andre. Takk.
Denne sommeren har vært en vekker for meg. En påminnelse om noe av det vi har mistet på veien fra små lokalsamfunn til livet i de store byene. Jeg erkjenner at jeg var blitt så vant til et moderne by-liv at jeg ikke lenger var oppmerksom på hva jeg savnet. Kanskje gjelder det for deg også?
Jeg skulle gjerne skrevet en fremragende bok om min lille oppdagelse, men det trenger jeg ikke gjøre. En mann som kan mye mer om dette temaet enn meg har allerede gjort det, og han gir bort boka i gave til deg. Jeg kommer tilbake til ham lenger nede i teksten.
For meg er ferien nå slutt og jeg er tilbake i byen. Det kjennes på godt og vondt fordi kontrasten til ute på ”landet” hvor jeg har tilbragt ferien føltes så stor i år. Er den større enn vanlig? Sannsynligvis ikke. Det er nok bare jeg som har blitt mer oppmerksom på hva det dreier seg om – og det stikker dypt kjenner jeg.
Jeg tror det jeg kjenner på handler om noe av det vesentlige i våre liv, hvordan vi lever sammen med våre familier, hvordan vi forholder oss til lokalmiljøet, til naboer, til hverandre, til oss selv. Det handler om relasjoner, men ikke hvilke som helst type relasjoner. Det handler om tilknytning. En dyp, ærlig og ekte tilknytning til meg selv, til mine nærmeste og til menneskene i mitt lokalmiljø. En slik tilknytning som fører til at jeg føler kjærlighet til menneskene jeg omgås, til naturen og til hele eksistensen. Du kjenner kanskje følelsen selv?
Jeg har sjelden kjent på så mye takknemlighet og glede som jeg har gjort mens vi har bodd på landstedet vårt i sommer. Kontrasten til byen ble derfor større enn vanlig da vi kom hjem. La meg forklare.
Det er mye fint med byen. Kafeer, kulturtilbud og et pulserende liv kan være inspirerende og gi påfyll. Det er likevel svært lite ved Oslo jeg har savnet i sommer.
Ute på ”landet”, som bare er 35 minutter fra der vi bor i byen, oppleves mye annerledes. Det mest opplagte er selvsagt at vi lever mer i pakt med naturen enn vi gjør i byen. Vi omgis av trær, blomster og spiselige planter, det er et yrende fugleliv, rådyr som vandrer over tomten, hester på tur langs veien, frosker som kvekker rundt huset og bare noen få minutter gange til mitt faste sted for morgenbad og meditasjon i vannkanten. Dette i seg selv gjør noe med meg. Men jeg tror det er noe mer som er annerledes enn i byen.
Det er et mindre lokalmiljø rundt landstedet vårt enn i Oslo som helhet, noe som kanskje knytter menneskene som bor der sammen på en annen måte? Samtidig bor vi i et relativt lite lokalmiljø hjemme i Oslo også. Folk der bor tett innpå hverandre og ungene flyr inn og ut hos venner og naboer hele tiden. Det er vel og bra, men vi ”trenger” ikke hverandre.
Forstå meg rett, jeg trenger mennesker rundt meg for ikke å føle meg helt isolert og ungene trenger barn å leke med, men vi er ikke avhengig av en nabo for å få mat på bordet, eller få fikset noe i huset, reparert noe eller få livene våre til å gå rundt. Alle produkter og tjenester jeg trenger kjøper jeg fra profesjonelle aktører som jeg ikke har noe personlig forhold til. Jeg tar en telefon eller går i en butikk, betaler penger og ”problemet” mitt er løst. Enkelt ja, men det skaper ingen ekte tilknytning til de menneskene som skaffer meg det jeg trenger. Og i de aller fleste tilfeller er disse menneskene heller ikke en del av mitt lokalmiljø. De er anonyme mennesker bak en disk, på et sentralbord eller ansatte i en vaktmestertjeneste som stille og anonymt fikser alt som trengs av stell og vedlikehold i sameiet der vi bor.
Når tilknytningen til de menneskene jeg er avhengig av for å få mitt liv til å gå opp blir borte, svekkes også følelsen av kjærlighet og glede til både menneskene og til det de hjelper meg med.
Jeg tror noe av det jeg har fått oppleve i sommer, i lokalmiljøet rundt landstedet vårt, har vært en sterkere tilknytning til menneskene i det lokalmiljøet. Det er bare andre sommeren vi har dette stedet og vi er fortsatt i en oppdagelses- og bli-kjent-prosess med stedet og menneskene som bor der. Likevel har vi gjennom de tjenester, gaver og hjelp vi har mottatt og selv gitt i personlige relasjoner til lokale mennesker opplevd en stor grad av tilknytning til disse menneskene, og dermed til selve lokalmiljøet, som jeg ikke kjenner i byen.
Det er noe annet å gå bort til Per Arne borti svingen og hente ferske egg når vi skal bake, enn å gå på Rema. Jeg føler større takknemlighet over å få plukke ut brukte materialer fra en stor haug hos familien ved dammen, enn å handle nye materialer på Maxbo. Det føles helt annerledes å kjøpe friske usprøytede grønnsaker i en lokal gårdsbutikk der bondekona selv med stort engasjement og kjærlighet til grønnsakene forteller om grønnsaker jeg ikke kjenner til – og sender med meg smaksprøver – enn å handle i en kjedebutikk. Første gang jeg var hos henne kostet posen med grønnsaker 120 kroner. Jeg fikk med et kontonummer jeg kunne sette inn penger på. Det var full tillit, enda hun aldri hadde sett meg før. Fra praten rundt grønnsakene visste hun at jeg tilhørte lokalmiljøet. Det holdt. Det minner om slikt jeg kunne oppleve hos den lokale kjøpmannen da jeg vokste opp i Oslo på 70-tallet. Det er ikke slik lenger.
Hanene galer seg hese på gårdene rundt landstedet. I sommer har de vekket en følelse i meg. En følelse av at vi har mistet noe viktig på veien fra små lokalsamfunn med nærhet til menneskene som skaffer oss det vi trenger i livene våre, og til livet i de store byene der alt skaffes anonymt og veksles inn i penger. Ekte relasjoner er byttet ut med markedsøkonomi og standardiserte tjenester. Tilknytningen til de vi er avhengig av brytes og vi opplever avstand og seperasjon fra hverandre – og i ytterste konsekvens, kanskje seperasjon fra oss selv?
Denne seperasjonen opplever jeg som kanskje det største og mest fundamentale problemet i vårt samfunn i dag. Fravær av tillit og tilknytning fører til fravær av kjærlighet. Det gjør noe med kvaliteten på våre liv, og til slutt gir det seg utslag i krig, vold, grådighet og miljøproblemer, for å nevne noe.
Det er derfor jeg er så brennende opptatt av å skape rom og gode betingelser for å forsterke tilknytningen mellom mennesker gjennom kommunikasjon og lederskap fra hjertet. Men det handler ikke bare om tilknytning til oss selv, til familien og til kolleger og medarbeidere på arbeidsplassen, men til hele lokalmiljøet vi er en del av.
I arbeidet med denne teksten kom jeg til å tenke på Charles Eisenstein som har skrevet boken Sacred economics. Jeg har tidligere delt en 12 minutters kortfilm med ham, og nå måtte jeg se en igjen. Det han forteller om er mye likt det jeg kjenner på, så jeg ble nødt til å laste ned boken hans og lese mer.
Du kan også lese den gratis på nettet eller laste den ned som e-bok for å finne ut mer om dette interessante temaet.
Til slutt kan du kjenne etter hvilket forhold DU har til denne problemstillingen? Hvordan opplever du tilknytningen til menneskene i ditt eget lokalmiljø? Hva gjør det med hvordan du utfolder deg som menneske? Jeg er nysgjerrig, åpen og lyttende til dine innspill og kommentarer på dette området. Benytt gjerne kommentarfeltet nedenfor, eller send meg en mail hvis du har noe du vil dele uten at det kommer på ”trykk”. Takk for at du leste helt hit.
I går ble jeg ringt opp av en journalist i Aftenposten som vil lage en sak om planlagt teknisk foreldelse av produkter (planned obsolescence). Han hadde lest bloggen min og sett dokumentarfilmen som du også kan se her. Nå ville han vite hva jeg tenkte om dette temaet.
Aller først må jeg si at temaet planlagt teknisk foreldelse er noe jeg ikke vet særlig mye om. Det var Arild Hermstad, leder av Fremtiden i våre hender, som gjorde meg oppmerksom på temaet da han spurte sine Facebook-venner om noen husket navnet på dokumentaren som gikk på NRK 2 i fjor høst? Det var det noen som gjorde, og én person delte linken til dokumentaren på YouTube. Det er den du kan se i min blogg. Utover det som blir presentert i denne dokumentaren vet jeg ikke mye mer om dette temaet, men jeg må innrømme at jeg selv ble litt overrasket over at en så godt dokumentert kartellvirksomhet etablert i 1924 mellom nederlandske Phillips, tyske Osram og franske Compagnie des Lampes har fått påvirke lyspæreproduksjonen i nesten 100 år uten at det er blitt mer snakk om det.
Journalisten kunne fortelle meg at etter å ha sett dokumentarfilmen ringte han Osram og ba om en kommentar. Osram nektet for at det forelå noen kartellvirksomhet, kunne han fortelle, og så ville han vite hva jeg tenkte om det. – Hvilket annet svar kunne du forvente? spurte jeg.
Kartellvirksomhet er forbudt og enhver som er eller har vært involvert i det vil måtte nekte på det for ikke å gjøre seg selv strafferettslig ansvarlig. Dokumentarfilmen påstår at referater, dokumenter og avtaler fra kartellet ligger i tilgjengelige arkiver, og dermed er det vanskelig å benekte at et slikt kartell har eksistert. Om det fortsatt er virksomt skal ikke jeg uttale meg om, men det trenger det kanskje heller ikke å være siden lyspærer med kort levetid er blitt innarbeidet som standard i bransjen?
Da journalisten som ringte meg spurte Osram om den spesielle lyspæren som har lyst kontinuerlig i 110 år i en brannstasjon i California, fikk han følgende svar: – Den er en produksjonsfeil.
Dette synes jeg er et ganske artig svar. En lyspære som lyser i 110 år, og dermed gjør det en lyspære skal gjøre, er en produksjonsfeil, mens lyspærer fra Osram og andre produsenter som lyser i kun et tusentall timer altså ikke er en produksjonsfeil? Er ikke det svaret indirekte en bekreftelse på kartellvirksomhetens mål, der enhver lyspære som lyste over 1.000 timer ble sett på som en feil og ble straffet med bøter fra kartellet? Her er, etter min mening, Osram virkelig ute og sykler. Jeg gleder meg til flere gravende journalister hiver seg over lyspærebransjen og andre bransjer for å finne sannheten om planlagt teknisk foreldelse av produkter og innprogrammerte feil som får oss forbrukere til å måtte kjøpe nye produkter raskere enn det strengt tatt skulle være nødvendig.
Journalisten fra Aftenposten ville vite om jeg hadde noen forslag til hva vi forbrukere kan gjøre? Har forbrukerne noen påvirkningsmulighet, spurte han? Ja, det mener jeg vi har. Slik jeg ser det er det primært to grunner til at forbruksindustrien frem til nå har hatt så stor makt på oss forbrukere:
Begge disse to faktorene er nå i ferd med å endre seg radikalt.
1) Først må forbrukerne bli oppmerksomme på problemet gjennom saklig og ryddig informasjon om hvordan ting henger sammen. Alt for få vet ennå om det som faktisk foregår og hvordan systemene våre har fått utvikle seg. Her trengs enda mer informasjon ut til folk flest. Jeg er ikke interessert i fargerike konspirasjonsteorier, de skaper bare mer frykt. Det vi trenger er saklig informasjon som opplyser folk til å handle ut fra kjærlighet til fellesskapet vi alle er en del av.
Den viktigste jobben akkurat nå, tror jeg, er å gjøre flere mennesker oppmerksomme på de ulike problemstillinger som truer opprettholdelsen av et sunt, fredfullt og rettferdig samfunn.
Derfor er det så viktig at journalister, dokumentarfilmprodusenter og ikke minst bloggere tar tak i og forteller om alle de ulike områder av vårt samfunn som ikke fungerer slik de burde. Det er mye å ta tak i, og mye som må rettes opp innenfor alt fra skole og utdanning, helse og farmasi, bank og finans, produksjon og salg, rettferdig fordeling, vårt politiske system osv, osv.
Noen mener at blogger er den aller viktigste påvirkningsfaktoren i vår moderne medietid fordi bloggerne kan skrive helt fritt og uten å være kontrolert av andre agendaer, som kommersielle interesser. Vi kan spre informasjonen i alle kriker og kroker, og kanskje til og med være til inspirasjon for journalister i de vanlige mediene?
Så kom igjen alle bloggere, begynn å skriv! Still kritiske spørsmål. Del det du vet. Fortell hva du tenker. La oss vite hvilket samfunn du drømmer om.
Om du ikke har en egen blogg kan du starte med å legge igjen kommentarer på blogger som denne. Dette er viktig!
2) Vi som forbrukere må finne virkningsfulle måter å gå sammen for å yte press på produsenter, politikere og andre med innflytelse på hvordan ting fungerer. Her har teknologier som internett, sosiale medier og mobile løsninger gjort det mye enklere for oss forbrukere å finne hverandre, samle oss og yte felles press. Noen eksempler her er de globale underskriftskampanjene til Avaaz.org og de ulike nasjonale kampanjene til Fremtiden i våre hender, Grønn hverdag m.fl. som klarer å presse industrien til å endre sin praksis, bytte ut skadelige ingredienser i sine produkter osv.
Vi forbrukere har makt når vi står sammen, som når flere millioner mennesker i 436 byer i over 50 land nylig demonstrerte mot Monsanto med sine genmodifiserte organismer og patentering av naturen. Bare i Oslo stilte over 1.000 mennesker opp (link til video) i ”March against Monsanto”. Det kunne vært enda flere om bare flere hadde vært oppmerksomme på problemstillingen og visst hva dette handler om.
Jeg opplever at et viktig element i vår tid er å kaste lys på alle skygger og få frem det som skjuler seg i mørke kriker og kroker. Det være seg både dine egne indre mørkerom og de som skjuler seg i det offentlige rom. På mange måter er dette to sider av samme sak. Det handler om transformasjon av noe gammelt så noe nytt kan få blomstre. Dette er en tid for å bli oppmerksomme på det som er virkelig her og nå. Dette er en tid for å leve bevisst.
Verdens eldste fungerende lyspære henger i en brannstasjon i Livermore, California (foto: Michael Macor / The Chronicle). Der har den lyst uavbrutt siden 1901, i over 110 år. Så lenge kunne alle lyspærer vart om ikke et kartell bestående av Phillips, Osram med flere hadde bestemt at levetiden på en lyspære ikke skulle overstige 1.000 timer. Det kalles planlagt foreldelse og er måten industrien sørger for at vi konsumerer fler varer enn nødvendig i et stadig raskere tempo.
Planlagt foreldelse har eksistert siden 1920 ved at produsenter bevisst begynte å forkorte varers levetid for å øke etterspørselen. Vår bruk og kast mentalitet er et resultat av nøye gjennomtenkt forbrukermanipulering. Lyspæren var bare det første produktet som ble offer for planlagt foreldelse i et samfunn styrt av vekstøkonomi. Vekst for vekstens skyld er blitt viktigere enn miljøhensyn og naturlige behov. Og resultatet? Tonnevis med avfall som vi blant annet sender til Afrika, den vestlige verdens store søppelkasse.
Denne engelske dokumentaren med navnet “Pyramids of waste. The lightbulp conspiracy” ble sendt på NRK2 i 2012. Den gjorde meg både skuffet, provosert og kampvillig. Riktignok har min familie allerede hoppet av forbrukskjøret, vi driver utstrakt gjenbruk og jeg har opprettet en lokal Facebookgruppe for bytte/gi bort og nabotjenester, men det er ikke nok og det hjelper lite når produkter er designet for å gå i stykker i utgangspunktet.
Vi trenger et massivt bevissthetsskift hos både forbrukere og i industrien. Du kan starte med å se dokumentarfilmen nedenfor – og så kan du spre den til alle dine venner på sosiale medier. Det er bare bevisste forbrukere som kan legge press på industrien så de blir nødt til å legge om sin produksjonsstrategi. Har du gode forslag til hvordan andre kan være med å yte press på industrien? Vennligst legg igjen en kommentar. Takk for at du bryr deg!
Bono, vokalist i U2 og aktivist som kjemper mot fattigdom, gir oss her gode nyheter vedrørende nedgangen i verdens fattigdom. Hør hans inspirerende fakta – ja, fakta kan være inspirerende – i denne helt nye videoen fra TED.
Fra TED: “Human bings have been campaigning against inequality and poverty for 3,000 years. But this journey is accelerating. Bono “embraces his inner nerd” and shares inspiring data that shows the end of poverty is in sight … if we can harness the momentum.”
https://ted.com/talks/view/id/1691
Foredraget er på engelsk. Det finnes dessverre ikke norsk tekst til dette foredraget.
Jeg liker ikke å kaste ting. Verken det jeg tror jeg selv kan få bruk for senere eller ting jeg tror andre kan få bruk for. Det ligger et grunnleggende element av samvittighet i det hos meg, men de senere årene har det også blitt et spørsmål om miljøbevissthet – mer gjenbruk, redusert transport og ressursbruk og mindre avfall. Realiteten er at med dagens forbruksmønster forbruker vi allerede ressurser tilsvarende 1,4 planeter. Vi har bare én, og akkurat nå låner vi fra fremtiden.
Det er ikke så vanskelig å legge opp til et mer bærekraftig forbruk og samtidig gjøre det du innerst inne kjenner er riktig. Det krever bare at du selv vil det og at du ser mulighetene i ditt nærmiljø og i teknologien vi bruker hver dag.
Her viser jeg deg noen muligheter for lokal gjenbruk av fullt brukbare gjenstander som møbler, sportsutstyr, bøker og magasiner, klær m.m. som du ikke lenger trenger, men som naboen din kan få bruk for.
For ca. en måned siden satt jeg med to store kasser fulle av gamle ringpermer fra utdaterte regnskaper. Alt papiret ble makulert og gitt til papirgjenvinning, men ringpermene synes jeg det var for galt å kaste. De var liksom ikke noe å selge på Finn.no heller. Så hvordan kunne jeg finne noen som hadde bruk for dem? Og helst noen som enkelt kunne komme innom og hente dem?
Jeg fikk en idé om å fortelle alle naboene våre på Løren i Oslo om permene, og samtidig la andre få mulighet til å gi bort ting de ikke trengte. En kveld etablerte jeg den åpne Facebookgruppen Løren – Bytte / Gi bort / Nabotjenester og inviterte de 5-6 naboene jeg var venner med på Facebook. Det tok ikke mange dagene før det rant på med nye medlemmer av gruppen, og fire uker senere har gruppen nærmere 200 medlemmer. Alle fra nærmiljøet, i gangavstand fra hverandre.
Nå er det full aktivitet på gruppen, og barnesko, bøker, terrassevarmere, bord og sofaer, ski og annet gis bort og får nye glade eiere. Dermed får gjenstandene forlenget levetid og naboer som før ikke visste om hverandre blir kjent. I tillegg tilbyr flere nabotjenester som lufting av hunder og pass av barn. Dette er lokal bytteøkonomi med moderne teknologiske løsninger.
Mange har gjenstander stående i garasjer og på loft som de synes er for verdifulle til å gi bort. Kanskje ønsker du å få litt igjen for en sofa du betalte ganske mye for en gang, eller for skiene som jentungen bare brukte tre ganger før han vokste fra dem? Da kan du organisere et lokalt garasjesalg sammen med flere naboer. Finn et egnet sted, et passende tidspunkt og spre ordet. La alle som vil selge noe komme med sine ting og sette opp sin egen ”salgsbod”. Ha det gøy! Dette krever litt mer organisering enn en Facebook gruppe, men så får dere det sosiale samværet med på kjøpet. Et garasjesalg må jo ha en liten kafe med salg av vafler, kaker, saft og kaffe, synes du ikke?
Der det finnes et korps eller et idrettslag finnes det som regel også et loppemarked. Å levere gamle, men fullt brukbare ting til ditt lokale loppemarked er også en fin måte å støtte ungdomsarbeidet i ditt lokalmiljø. Bare husk at tingene du leverer inn skal være brukbare. Et loppemarked påføres store kostnader med å kaste alt det som ikke blir solgt. Og så er det lurt å merke av i kalenderen når loppemarkedet holdes. Det kan jo være du finner noe du trenger selv også…
Dersom du verken er på Facebook, orker å organisere et garasjesalg eller vet hvor det finnes et loppemarked, så har du alltid tjenesten Finn.no. Der kan du både kjøpe, selge og gi bort gjenstander du ikke lenger trenger. Å sette inn en annonse for salg av ting og tang koster fra kr. 25,- En annonse for å gi bort noe er gratis. Min erfaring er at for kurante gjenstander med riktig pris er du nesten garantert å bli kvitt gjenstanden i løpet av én dag. Finn.no er et suverent marked for kjøp og salg. Tjen heller noen kroner på det du ikke lenger trenger enn å kaste det.
Uansett hvilken av de nevnte mulighetene du bruker så er du nesten garantert en positiv opplevelse. Det er gøy å kjøpe, selge eller gi bort ting på denne måten fordi du treffer så mange positive og fornøyde mennesker. Det blir noe helt annet enn å handle i en vanlig butikk. Jeg tror det å drive personlig kjøp, salg og bytting av varer vekker noe grunnleggende i oss og i vår måte å omgås hverandre på. Det er så naturlig å bytte ting med hverandre. Det kjennes godt å se et annet menneske bli glad for det du ikke trenger lenger, og det kan gi deg selv stor glede å overta noe du trenger fra en nabo eller noen i lokalmiljøet. Det er i alle fall min erfaring. Men ta ikke mitt ord for sant, skaff deg heller din egen erfaring…
Av og til har vi ting som rett og slett er ødelagt og som må kastes. Du kan fortsatt tenke miljø og resirkulering. Ikke kast ødelagte leker, det sprukne akebrettet, bøker, små-elektrisk, malingrester osv i restavfallet ditt. Dette er ting som kan resirkuleres på en mer bærekraftig måte. Sørg for å samle opp slike gjenstander hjemme og lever dem på en gjenbruksstasjon eller på en av de mange lokale miljøstasjonene. Elektronisk avfall kan leveres til forhandler av samme produkt uten å kjøpe nytt.
Vær en bevisst forbruker fra A til G – fra Anskaffelse til Gjenbruk
“grønn” hilsen fra
Opplever vi starten på kapitalismens selvmord, eller er krisen i verdensøkonomien bare én av de mange forbigående kriser? Er finanskapitalismens suicidale tilbøyeligheter redningen for miljøet? Kapitalismen vil uansett ikke overleve dette hundreåret.
Professor Kalle Moene hadde nylig en viktig artikkel i DN (5. januar) der han pekte på den sannsynlige sammenhengen mellom krisen i verdensøkonomien og den raskt økende ulikheten mellom de rikeste og folk flest. De siste 25 årene eller så, har de få aller rikeste blitt ekstremt mye rikere, mens middelklassen både i USA og det meste av Europa har stagnert og kompensert dette med å øke sin gjeld. Sammenhengen mellom disse to faktorene er det vel mange av oss som har tenkt på, det nye er at økonomiprofessorene fremhever den.
Pengemengden, eller mer presist tallene i bankenes og finansinstitusjonens computere, vokser uhemmet, kolossale formuer hoper seg opp hos noen få, men debet og kredit skal balansere, andres gjeld må pumpes opp tilsvarende. Derfor har bankene gitt ut stadig mer tvilsomme lån. Men økt gjeld kan du i lengden bare leve med dersom du har økt inntekt, det krever økonomisk vekst, ellers får du renters rente som gjør at gjelden til slutt kveler økonomien din. Så når den kunstig oppblåste økonomien stagnerer, kommer gjeldskrisen.
Problemstillingen er ikke ny, og regnestykket er enkelt. Med syv prosent rente vil en gjeldpost fordoble seg på ti år – og igjen på nye ti år. Det kanskje mest interessante bidraget til å løse problemet kommer fra Hammurabi som styrte Babylon 1700 år før Kristus. Han anbefalte jubelår da all langsiktig gjeld ble ettergitt, så kunne man starte spillet på nytt. Det var mulig den gang fordi Hammurabi var lovgiver og regjerte over en relativ avgrenset og selvstendig økonomi. I dagens globale økonomi er radikale politiske løsninger i praksis en umulighet.
Erfaringen viser at et kapitalistisk marked som ikke er regulert innenfor politiske rammer fører til store ulikheter og etter hvert grov utnytting. Det skjedde i Europa i industrialiseringens tidlige fase. Men den gang var økonomiene nasjonale. Arbeiderne kunne organisere seg, få politisk makt og sette juridiske og økonomiske rammer som sikret en sosialt bærekraftig økonomisk vekst. I dagens globale marked finnes intet globalt parlament til å fatte slike lover og ingen global regjering til å gjennomføre dem.
Den geopolitiske situasjonen er i dag, ut fra vanlig sunn fornuft, slik at de nødvendige politiske rammer for en økonomisk utjevning og en sosialt bærekraftig økonomi ikke vil komme i overskuelig fremtid. Det kreves en fundamental endring av rammebetingelsene for det politiske spillet. Den kan bare komme fra folket, fra en verdensopinion. Endringen må bestå i at vi slutter å beundre rikdom, at grådighet blir sett på som et negativt avvik, en psykiatrisk diagnose. En slik holdningsendring er nok mulig i Norge, men er den mulig i USA eller i de raskt voksende nye industrilandene?
Innenfor rammen av en kapitalistisk økonomisk logikk er løsningen på det aller meste økonomisk vekst, og da på sikt realøkonomisk vekst, hvilket betyr økt forbruk. Det er dette alle nå streber etter for å unngå gjeldskrise, arbeidsledighet og i neste omgang sosial uro. Men samtidig vil denne veksten, om den kommer, føre til en økologisk katastrofe i siste halvdel av dette hundreåret. Det som på kort sikt er løsningen er på lang sikt problemet.
Dessverre tyder tallene på at selv en global depresjon bare vil gi oss en marginal utsettelse på klimaendringene. Jørgen Randers har i boken 2052, A global Forecast for the Next Forty Years, (side 251) pekt på at selv en dyp global depresjon som varer i 5 år ikke vil utsette jordoppvarmingen med mer enn ett år. Og sist gang det skjedde bidro det til politiske prosesser som endte i 2. Verdenskrig.
Problemet er bare løsningen dersom det fører til en holdningsendring, dersom grådigheten avslører sitt grimme ansikt og sine ødeleggende konsekvenser, for oss alle, de rike inklusive.
Kapitalismen er et økonomisk system som er baser på vekst, materiell vekst. Så vet vi at vekst i all evighet innenfor et avgrenset system som f eks en planet er en umulighet. Det kan bevises både matematisk og eksperimentelt og det kan forstås ut fra vanlig teknisk innsikt og sunn fornuft. Det er bred enighet blant forskere om at veksten er i ferd med å møte den økologiske veggen. Et økonomisk system basert på vekst må uansett avvikles i løpet av dette hundreåret. Vi tvinges til å gå over fra et vekstbasert system til et kretsløpsbasert system. Det kan skje gjennom et sammenbrudd eller gjennom en transformasjon.
Spørsmålet er ikke om kapitalismen dør, men hvordan den dør. Går den under eller går den over, klarer den en relativt myk overgang til bærekraftig system?
Kapitalismen er styrt av markedsloven – overfor markedet må selv den grådigste og rikeste bøye seg. Skal kapitalismens død bli en himmelfart, at den opphøyes til noe nytt og bedre, krever det at markedet endrer seg. Til syvende og sist handler vår fremtid om en eneste ting: bevissthet – økt bevissthet.
For noen dager siden hadde Framtiden i våre hender en aksjon i Bergen sentrum. Aksjonistene «besvimte» utenfor H&M-butikken – akkurat slik mange av tekstilarbeiderne i Kambodsja dessverre gjør mens de syr klærne som bl.a. selges hos H&M. Tekstilarbeiderne besvimer pga dårlige arbeidsforhold. “Nå må H&M og andre kleskjeder våkne og sørge for skikkelige arbeidsforhold og lønn til arbeiderne!”, uttaler Framtiden i våre hender.
Men hva vil det bety for deg og meg om tekstilarbeiderne i Kambodsja og andre land skal få leve og jobbe under bedre forhold? Betyr ikke det at prisen på klærne vi liker å kjøpe vil gå opp?
Jo, det betyr det. Prisen for en verden der alle mennesker lever og jobber under anstendige forhold er at du og jeg må betale det varene faktisk koster. Når vi betaler en svært lav pris så skyldes det noe som kalles “externalizing cost”, som betyr at den reelle kostnaden ved å produsere varen er skjøvet over på de som utnyttes for å produsere varen, det miljøet som blir ødelagt i produksjonen osv. Noen andre betaler prisen for at vi skal kunne kjøpe mer og mer billigere og billigere. Det må det bli slutt på. Og jeg mener vi har råd til å betale litt mer. Det er liten grunn til at rike nordmenn skal spare noen få kroner på bekostning av helsen og levestandarden til våre brødre og søstre i andre deler av verden.
Jeg mener ikke å gi deg dårlig samvittighet når du nå er ute og handler julegaver, men det kan være verdt å tenke seg litt om når du handler. Jo mer bevisste vi blir som forbrukere og jo mer vi sier fra om hva vi mener, jo mer må kleskjedene, elektronikkforhandlerne og andre lytte til oss og ta ansvar for måten deres produkter blir produsert, fraktet og solgt på. Som forbrukere har vi makt, men vi må velge å bruke den. Aktivt.
Husk! Verden endrer seg ikke hvis ikke noen gjør noe. Vær én av noen!
Transformasjonen til det neste kulturtrinn har startet. Det blir det femte i rekken etter at menneskene ble bofaste og begynte å dyrke jorden. Oldtiden var det andre kulturtrinnet, middelalderen det tredje og dagens trinn det fjerde. Slike transformasjonsprosesser har alltid hatt to sider. Den mørke, dramatiske siden er det gamle som forvitrer og bukker under. Den lyse siden er det nye som vokser frem. Både den mørke og den lyse siden er godt synlige i dag for dem som er villige til å se.
Den mørke siden støyer mest i mediene i form av dramatiske enkelthendelser og ulike mer eller mindre varslede kriser. Den mest alvorlige krisen, miljøkrisen, med klimaendringer, vil for alvor bli dramatisk i siste halvpart av hundreåret (ref. 2052, A Global Forecast for the Next Forty Years). Finanskrisen, som egentlig er kapitalismens krise, er under full utvikling. Et sted inne i mellom disse to vil demokratikrisen bli tydelig slik den allerede er det i Hellas. Alle disse tre krisene er utslag av et felles grunnproblem, de er symptomer på den samme syken. Derfor er også den lyse siden, de nye løsningene dersom de er reelle, svaret på det samme grunnleggende problemet. Eller mer presist: Den grunnleggende svakheten som er innbygget i dagens system.
Dessverre er det tydelig at det etablerte systemet ikke er i stand til å endre seg grunnleggende nok og raskt nok til å unngå at vi nå er tolv år inne i et hundreår som kommer til å bli svært dramatisk. Den geopolitiske situasjonen er slik at det ikke er mulig å bli enige om tilstrekkelig radikale tiltak, for ikke å snakke om å gjennomføre dem. Det må bli mye verre først. Desto viktigere er det å arbeide med den lyse siden, å utvikle og forberede det nye som må komme.
Mennesket har behov for vekst, for fremgang og utvikling, det er et fundamentalt trekk ved menneskeheten. Likevel er grunnproblemet i dag, krisenes dypeste årsak, veksten. Økonomisk vekst er i dag alle bedrifters og alle regjeringers selvfølgelig mål. Det vil si fysisk, materiell vekst, større forbruk. På kort sikt kan da også økonomisk vekst være løsningen på dagens økonomiske problemer, men på lang sikt er det veksten som er problemet. Vår sivilisasjon er kommet til et punkt der mer av det samme skaper flere problemer enn det løser. Det som var vår styrke, evnen til materiell vekst, blir til vår svakhet, vår undergang, om vi ikke legger om kursen i tide.
Det kan bevises både matematisk og eksperimentelt at vekst innenfor et avgrenset system som for eksempel en planet, ikke kan vare evig. Egentlig forstår vi det med vanlig sunn fornuft. For hundre år siden lå denne begrensningen så langt frem i tid at det for alle praktiske formål var noe man kunne se bort fra, nå har vi allerede passert grensen for å snu uten store skadevirkninger. Av skadevirkningene synes jordoppvarmingen å bli den mest kritiske, den er godt i gang og krisene har startet.
Alle ledende forskere og forskningsmiljøer er enige om at to grader celsius global temperaturøkning i forhold til førindustriell tid fører til at permafrostområdene i nord vil begynne å tine, slippe ut klimagasser som igjen øker oppvarmingen og fortsette med dette til alt er tint. Det vil i så fall føre til en dramatisk oppvarming med fatale følger for vår sivilisasjon. Mye taler for at tipping point ligger lavere enn 2 grader. Så langt er den globale temperaturen økt med 0,8 grader.
Forskerne har regnet ut at vi sannsynligvis kan slippe ut ytterligere 565 gigatonn CO2 til atmosfæren innen 2050 før vi passerer to grader oppvarming. Fossilindustriens kjente funn av kull, olje og gass, det som nå er planlagt utvunnet, utgjør 2 795 gigatonn. Vi har altså fem ganger så mye på lager som det forskerne mener kan brukes med rimelig sjanse for å unngå katastrofen! (Kilde: www.carbontracker.org gjengitt i kronikker i Aftenposen 07.09.12 og 12.11.12 samt IEA World Economic Outlook 12.11.12). Og forsatt borer vi på spreng for å finne mer olje og gass.
Nå er det mange som håper og tror på en eller annen teknologisk quick fix som gjør at vi kan fortsette som før. Men det ville i beste fall føre til en utsettelse til neste krise. Grunnproblemet er ikke av teknologisk art. Vi har allerede teknologien som skal til for å løse miljøproblemene.
Problemets kjerne er vår kulturepokes ensidige fokus på det materielle. Den moderne epokens store prosjekt har vært å forstå og beherske det fysisk materielle. Slik vi har definert denne oppgaven har vi lykkes over all måte. Vitenskaplige, teknologiske, industrielle og økonomiske revolusjoner har kommet på rekke og rad. Men nå er denne suksessen i ferd med å bli vår bane. På det fysiske plan må vi bygge om til et stabilt og bærekraftig system. Først da kan vi fortsette veksten – på andre felt.
Da må vi starte med å utvide vårt perspektiv. Vi må legge bak oss det paradigmet, den begrensede virkelighetsoppfatningen som sier at egentlig finnes bare det fysiske, det vi kan se med våre fysiske øyne og ta på med våre hender. Det vi kan kjøpe og selge. I dag er materialismen både som virkelighetsoppfatning og verdisystem innebygget i hele samfunnet. All økonomisk tenkning er basert på denne reduksjonismen. Skolemedisinen ser på tanker og følelser som biprodukter av fysiske prosesser.
Vanlig sunn fornuft sier oss at verden og livet er noe mer enn det som fremkommer av økonomiske og naturvitenskaplige beregninger, men dette forenklede fokuset er bygget inn i hele samfunnsstrukturen og er gjennom det den herskende virkelighetsoppfatning.
For å optimalisere effektiviteten i systemet og dermed den økonomiske veksten har vi innført markedsmekanismer på nær sagt alle felt. Vi har gjort det fordi markedet kan være uovertruffent effektivt. Men det karakteristiske ved markedet er at de store valgene blir til som summen av de mange små. Det som isolert sett er fornuftig når vi gjør våre valg i hyllene er ikke nødvendigvis fornuftig når vi ser det i et stort og langsiktig perspektiv. Sannheten er at det markedsstyrte samfunnet er et samfunn som kjører på autopilot. Og for tiden kjører vi på autopilot rett mot stupet.
Når vi studerer de store linjer i historien, ser vi at overgangen fra et kulturtrinn til det neste hver gang har hatt noen felles trekk (ref. boken Det 5. Trinn, www.femtetrinn.no):
Disse tre faktorene henger organisk sammen og styrker hverandre.
Det fjerde trinns prosjekt har vært å forstå og beherske fysisk energi og materie. Det femte trinns prosjekt blir å forstå og beherske bevissthet. Så la oss begynne der.
Charles Eisenstein har skrevet en bok om det han kaller “sacred economics“. Tankene hans krever en endring av vårt økonomiske system, slik også Ross Jackson snakker om.
Eisenstein legger blant annet vekt på hvordan samfunn bygges og holdes sammen av en givermentalitet og det faktum at mye av det vi trenger egentlig er gratis. I et kapitalistisk marked er middelet for å oppnå suksess å gjøre det som er gratis og det vi tidligere ga til hverandre om til et produkt eller en tjeneste som nå omsettes i et marked. Da faller limet i samfunnet (communities) bort og vi føler enda større seperasjon enn tidligere.
Se denne kortfilmen med Charles Eisenstein hvor han forteller mer om sacred economics.
Lege Audun Myskja integrerer det beste fra alternativ medisin i sin legepraksis. Han har tretti års erfaring innen integrert medisin, og har arbeidet løpende med vanlig medisin, terapeutisk berøring, terapeutisk stemmebruk og musikkterapi. Fremtiden er mer enn medikamenter og kirurgi, mener han.
Audun Myskja var en av deltakerne på Framtidsfrøfestivalen i Hurdal på sensommeren. Der fortalte han hva han gjør for å møte den tiltagende kostnadskrisen i helsevesenet.
=> Les hele artikkelen skrevet av journalist Kari Bu på Flux.no
Jeg tenker at Audun Myskja står for en visdom og erfaring som er svært viktig å integrere i vårt såkalte moderne helsevesen. Visdommen om menneskets iboende helingskraft og de enkle og naturlige virkemidlene for å forsterke denne, slik som bruk av bvisst tiltedeværelse (mindfulness), pusten, musikk, bevegelse, anerkjennelse, osv.
Vi trenger å spille på lag med både den nyeste tilgjengelige vitenskap OG med de naturlige metoder vi har tilgjengelig. Vi har egentlig ikke råd til å avvise gammel erfaring og visdom i et overarbeidet, overbyråkratisert og alt for kostbart helsevesen. Derfor er vi også opptatt av integrert medisin her på LeveBevisst.no. Du finner artikler om dette under kategorien Helhetlig Helse.
Bli med og del dine egne erfaringer om norsk helsevesen, integrert medisin og ulike behandlingsformer i kommentarfeltet nedenfor.
Hvordan kan vi skape en økonomi som gir arbeid og velferd for alle uten å overskride jordas økologiske tålegrenser? Dette var spørsmålet som skulle besvares på et dagsseminar på Litteraturhuset 18. september 2012. Seminaret var i regi av Grønn Hverdag og Dialogforum for ny økonomi. Jeg var der, og det var mye interessant, fascinerende og oppløftende å høre. Men fikk vi noe klart svar på spørsmålet? Kanskje ikke! Og kanskje er det ikke noe klart og enkelt svar på det, men en rekke gode tiltak som tilsammen vil gi oss et svar i fremtiden?
En som både tegnet opp en skisse over dagens situasjon og forsøkte å komme med noen løsninger var den Canadiske systemanalytiker, aktivist og tidligere valutamekler Ross Jackson. Han har nylig skrevet boken Occupy World Street som blant annet skisserer et forslag om at små stater som Norge går foran og etablerer globale Gaia-institusjoner. Gjennom demokratisk styring av kapitalen vil slike institusjoner muliggjøre globalt samarbeid for økologisk bærekraft og sosial rettferdighet, suverene nasjonalstater og levende lokalsamfunn. Det er dette Jackson kaller The Gaian League.
Tanken om Norge som et foregangsland i en slik Gaian League er edel nok, men responsen fra salen var klar; Norge som nasjon og våre politikere er ikke klare for en slik oppgave – ennå. Ross Jackson måtte innrømme at det han hadde fått av tilbakemeldinger i Norge de siste 48 timer hadde fått ham til å tenke at hans idé om Norge var feil. Det kan være han har rett i det.
Nedenfor har jeg giengitt Ross Jackson sin egen tekst oversatt til norsk.
av Ross Jackson
For vanlige samfunnsborgere verden over blir det klarere for hver dag at det neoliberale økonomiske/politiske system som har dominert i verden de siste 30 år ikke fungerer for størsteparten av menneskeheten. Kjernen i systemet er fri flyt av kapital og varer samt deregulering og privatisering. Dette fungerer utmerket for det Occupy Wall Street bevegelsen kaller de “1%”, hvis inntekt i USA økte med 200% (inflasjonsjustert) i perioden fra 1979-2007, mens de 90% på bunnen økte med kun 1%. Men for resten av oss betyr det konkursrammede land og et ødelagt økosystem som truer vår eksistens.
Det folk flest ikke er så klar over er at dette resultatet er nøyaktig det som var målet da det “Neo-Liberale prosjektet” (som tidligere sjefsøkonom i Verdensbanken Joseph Stiglitz har kalt mere “religion” enn “økonomi” ) ble lansert i verden av den rike Amerikanske høyrefløyen på 1980 tallet. Idag ropes det verden rundt etter et alternativ til det rådende systemet som er basert mere på menneskelige behov enn de store selskapenes behov. Men det vil ikke komme noen slike forslag fra de som har makten i USA, og indirekte i hele verden, nemlig den amerikanske “korporasjonsmakten”, som har, i praksis, tatt over kongressen med støtte i amerikansk høyesterett, og som tilsynelatende er fornøyd med å se global sivilisasjon (inklusive USA) gå under, så lenge den beholder makten.
I min nye bok, Occupy World Street, prøver jeg å gå rett på dette problemet med en kritikk av det gjeldende økonomiske systemet, et konkret alternativ og en plan for å igangsette den. Alternativet er det jeg kaller Gaiansk Økonomi, som består av 2 hovedkomponenter. Først en økonomisk/politisk filosofi som definerer miljøvern og menneskerettigheter som øverst på regjeringens prioriteringsliste – foran økonomisk vekst, arbeidsplasser, produktivitet… foran alt. Vi snakker om å kunne overleve her! I praksis betyr det en gjennomført innføring av økologisk økonomi, en veletablert men marginalisert gren av økonomien.
For det andre må vi etablere nye internasjonale institusjoner som kan erstatte WTO, IMF og Verdensbanken, fordi disse er alle skapt for å gjennomføre neoliberal økonomi, og er derfor en del av problemet. Jeg kaller denne nye organisasjonen for Gaian League. Medlemmer skal avgi sin suverenitet til Gaian League på to og bare to områder; miljøpolitikk og menneskerettigheter. Alt annet er desentralisert i en verden med et mangfold av uavhengige stater, hver i kontroll av sin egen økonomi og prioriteringer.
Å etablere en ny overnasjonal organisasjon er ingen enkel oppgave. I praksis ser jeg for meg at de første medlemmene vil være relativt få, kanskje bare 6 eller 7 land, hvor andre blir medlemmer senere. Dette er måten alle store internasjonale organisasjoner begynte (e.g. League of Nations, FN, EU). Grunnleggerne må innføre økologisk økonomi som statlig politikk, og etablere et antall nye institusjoner som tar avgjørelser. Det er kritisk at de presenterer prosjektet til verden som en struktur som er formet for å imøtekomme behovene til hele verdenssamfunnet, og ikke bare deres egne behov. Mitt forslag inkluderer 8 nye institusjoner: en handelsorganisasjon, en clearing union, en utviklingsbank, et Kongress, en rettsinstans, et direktorat, en ressurs styre og en valgt råd med “vise eldre”.
Som nevnt, har USA i praksis gitt opp enhver form for globalt lederskap, og følger sine egne kortsiktige interesser uansett konsekvensene. EU, riktignok mere oppmerksom på bærekraft, følger i praksis USAs håpløse politikk med å fremme videre økonomisk vekst som en løsning istedenfor å se det som problemet som forårsaker overutnyttelse av økosystemet. Globalt lederskap må komme fra et annet sted på nåværende kritiske tidspunkt. Jeg foreslår at det kan komme fra noen mindre, mere fleksible utviklingsland og noen av de mindre industrialiserte land, som samarbeider om å etablere Gaian League.
I min bok nevner jeg Norge som et land som har alle de nødvendige egenskapene til å kunne ta ledelse – en høyt utviklet global bevissthet, en klar forståelse av behovet for miljøvern og å beskytte menneskerettighetene, og en hang til uavhengighet i internasjonale saker. Svært viktig er det også at Norge ikke er medlem av EU. Mitt adopterte land – Danmark – som også kan virke som en ideell kandidat ved første blikk, kan ikke like lett ta på seg rollen som grunnlegger pga dansk EU medlemskap. Utfordringen for Danmark er at som grunnlegger av Gaian League måtte de melde seg ut av både WTO og EU, fordi begge disse organisasjonene forbyr bruk av kapital kontroll og proteksjonisme, som er nødvendige betingelser for at medlemmer skal bli bærekraftige (dvs. de må kunne ekskludere produkter som er produsert til en lavere miljøstandard, og de må kunne styre private investeringer inn og ut av landet).
Verden roper etter ansvarlig lederskap i en tid hvor menneskehetens overlevelse er truet. Det er mitt håp at noen få av de mindre uavhengige landene vil høre ropet, og ta lederskap på vegne av 7 billioner verdensborgere.
Goder og byrder er ujevnt fordelt i de fleste samfunn. Slik har det kanskje alltid vært uten at det nødvendigvis rettferdiggjør en slik skjevfordeling. I Matteusevangeliet i Bibelen står det: “For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har” (Matteus 25, 29). Opphopning av goder blir derfor ofte kalt Matteusprinsippet.
For en stund tilbake kom jeg over en fantastisk flott webbasert tjeneste omtalt i et nyhetsbrev fra Storebrand. Men det var først i dag at jeg sjekket den nærmere og tok “action” som det heter.
Jeg blir rett og slett så glad for denne flotte tjenesten at jeg må dele informasjonen om den med deg.
Bak tjenesten står Kiva.org, en non-profit organisasjon med hovedkvarter i San Fransisco, California. De har satt opp et system som lar meg gi små lån på $25 og oppover til fattige mennesker rundt om i verden uten tilgang til vanlige banktjenester. Disse menneskene kan nå få låne kapital til å starte eller utvide en virksomhet de kan livnære seg og sin familie på. Her ser du hvem jeg har lånt penger til så langt.
En rekke mikrofinans institusjoner over hele verden sørger for administrasjon av lånene ved hjelp av de pengene mennesker som deg og meg stiller til rådighet via Kiva. Hver eneste dollar jeg låner ut via Kiva går uavkortet til lånetakeren. Kivas drift finansieres av donasjoner, sponsorer og støtte fra fond og stiftelser.
Se denne korte introduksjonsvideon til hvordan Kiva virker. Det er enkelt for deg og meg, men kanskje livsnødvendig for mottakeren.
Jeg håper du nå er motivert til å låne ut litt penger til noen som virkelig trenger det. For deg og meg er det snakk om lite penger. 25 USD tilsvarer ca. 150 norske kroner. Og du får høyst sannsynlig alt tilbake igjen. Men renter får du ikke, og det trenger du neppe heller.