Tenk deg at Charles Darwin ikke hadde kommet med sin evolusjonsteori slik vi kjenner den. Tenk deg at det var en annen person som lanserte teorien i stedet, og at hans versjonen hadde et litt annerledes perspektiv enn det Darwin lanserte. Hva om perspektivet var helt motsatt?
Vi er blitt vant til å tenke at evolusjon handler om “survival of the fittest”, som betyr at den med de sterkeste egenskapene overlever og får føre sine gener videre. Det er en kamp for å overleve. Denne tankemåten har ført oss inn i et samfunn som er preget av svært sterk konkurranse på nesten alle områder.
Hva om det ikke er slik det er? Hva om det er motsatt? At det ikke er de sterkeste som overlever, men de svakeste som bukker under? Da ville ikke kampen hver dag handle om å måtte bli størst, best, sterkest og mektigst, men om å unngå å havne blant de få som er aller svakest. Hvordan ville vår verden sett ut hvis det var det perspektivet som hadde vært rådende de siste 100 år? Jeg bare undres…
Se den banebrytende forskeren og forfatteren av “Biology of belief”, Bruce Lipton, Ph.D. snakke om Charles Darwin i hans siste video her.
I kveld kom jeg over noe en av mine Facebook-venner hadde delt på sin vegg. Det var det bildet du ser til høyre her fulgt av følgende billedtekst:
De siste ukene har jeg fulgt nøye med i debatten i norske medier om hva som er godt lederskap. Debatten ble startet av BI-rektor Tom Colbjørnsen på BI Kompetanseforum og fulgt opp av blant annet Choice-eier Petter Stordalen i ulike medier. Siden har flere meldt seg på i den pågående meningsutvekslingen i blant annet Dagens Næringsliv. Og det er bra! Jeg mener vi trenger stor oppmerksomhet på temaet lederskap fordi vårt lederskap former vårt samfunn. Og akkurat nå er verden i støpeskjeen og i overgangen til noe nytt. Jeg har lyst til å dele noen egne betraktninger om lederskap uten å si så mye mer om Colbjørnsen, Stordalen eller noen andre. De får stå for sitt. Jeg tar ansvar for mitt.
Ute er det mørkt, men mildt. Klokken er bare fem om ettermiddagen. Vi har tent et par lykter og satt ut et lysende gresskar. En glassbolle er fylt opp med godteri og står klar på kjøkkenet. Vi vet at det er like før det braker løs, og vi liker det ikke helt. Denne kvelden har en guffen bismak. I kveld er det halloween.
Hva er det som gjør at et menneske kan oppfattes så totalt forskjellig av to andre mennesker? Eller, hva er det i oss som maner frem så ulike sider av ett og samme menneske fra det ene øyeblikket til det andre? Det kan sikkert være flere svar på det, men her er ett jeg gjenkjenner ofte.
For noen dager siden oppsto det en merkelig liten samtale under lunsjen med en ledergruppe jeg jobbet med.
Det første jeg gjør er derfor å møte blokkeringen med kjærlighet og anerkjennelse for det den prøver å gjøre for meg. Kjærlighet er den sterkeste vekstfaktor for alt som lever og har bevissthet. Merk dere det alle foreldre, lærere og ledere som ønsker utvikling, læring og vekst. Mine blokkeringer er også levende entiteter med sin egen bevissthet. Å transformere en blokkering handler derfor om å skape rom for at blokkeringen selv kan modne og utvikle sin bevissthet – og på den måten utfolde sitt fulle potensial.
Vi har alle blokkeringer eller stoppere som hindrer oss i å være alt det vi faktisk kan være. Slike blokkeringer er i realiteten minnespor, eller informasjon, som sitter lagret i kroppen vår. Blokkeringen har makt til å påvirke både våre tanker, følelser, beslutninger og vår adferd (dermed også våre vaner). Den gode nyheten er at blokkeringer ganske enkelt kan transformeres når de møtes med tilstedeværelse, kjærlighet og rom for vekst. Men først kan det være greit å vite litt om hva en blokkering er, hvordan den oppstår og hvilken betydning den har.
Jeg trakk teppet over kroppen og lot hodet hvile mot den lille puten. Det er aldri veldig lett å sove på et fly synes jeg, men jeg ønsket i alle fall å hvile kroppen, tankene og sjelen en liten stund. Jeg så på klokken og la merke til at det allerede var leggetid for de to små guttene der hjemme. Tankene mine gikk hjem til Iver og Marius, og jeg tillot meg å kjenne på hvor glad jeg er i dem. Jeg lukket øynene og pustet dypt og rolig. Det tar meg ikke mange sekundene før kroppen er stille.