Du ønsker å være lykkelig i jula, gjør du ikke? Kanskje har du store forventninger til hvordan alt skal være, hva som skal skje og hvordan folk skal ha det, eller ta det?
Desember måned gir mange av oss forventninger om godt samvær, god mat, glede og julefred. Paradoksalt nok er min erfaring at mange forventninger nettopp er det som kan gjøre oss mindre lykkelige. Og da tenker jeg selvfølgelig på alle de brutte forventningene. For ting blir veldig ofte ikke slik vi hadde forventet eller forestilt oss at de skulle bli.
– Unnskyld, er denne juicen en Iron Man slik jeg bestilte?
I forrige uke holdt jeg et seminar om lederskap og nærvær for 24 engasjerte ledere i Arendal. Vi erfarte tilstedeværelse sammen, delte våre opplevelser og tanker, og reflekterte sammen rundt effektene av større nærvær i lederskapet – og i livet generelt. Opplevelsene de forskjellige personene hadde var ulike. Det vil de alltid være fordi øvelsene vi gjør tillater hver enkelt å dykke akkurat så dypt, kjenne på akkurat så mye eller erfare akkurat det ene som den personen er klar for akkurat der og da. Og vi anerkjenner hver enkelt for deres opplevelse av virkeligheten. Virkeligheten er subjektiv.
Her kommer en video du må se! Og spre!
Hva er det som gjør at et menneske kan oppfattes så totalt forskjellig av to andre mennesker? Eller, hva er det i oss som maner frem så ulike sider av ett og samme menneske fra det ene øyeblikket til det andre? Det kan sikkert være flere svar på det, men her er ett jeg gjenkjenner ofte.
For noen dager siden oppsto det en merkelig liten samtale under lunsjen med en ledergruppe jeg jobbet med.
Det er gøy å skrive blogg når jeg skriver fra hjertet. Det er også spennende å følge statistikken og se hvilke av mine bloggposter som får flest lesere. Men statistikk kan gjøre noe med meg – jeg vil ha mer! Mitt ego får blod på tann og fristelsen til å skrive “tabloid” for å oppnå høye lesertall lurer i skyggen av hjertets glød.
Men hva skjedde med innholdet, gløden, dybden og visdommen i det de trykker? Skriver de lenger noe som vil endre verden, eller i det minste de leserne de har? Ikke av det jeg kan se, men kanskje hvis du ser med andre briller enn mine? Eller hvis du synes fotball, kjendisskandaler og frykt for flått, veps, svindlere, sykdom etc. beriker eller utvikler din bevissthet og ditt perspektiv på livet. Det kan uansett virke som endel lesere også har fått nok. De svikter avisene, og tabloidpressen får stadig lavere salgstall. Kanskje leserne er blitt mer bevisste på hva som betyr noe for dem? Kanskje det er på tide å finne tilbake til hjertet, til kjernen av de verdiene avisen en gang ble tuftet på?
Selv om du tar ferie med kropp og sjel kan du likevel bruke de deilige sommeromgivelsene til å øve deg litt på god kommunikasjon. Prøv en liten sommerlek fra hengekøya!
Det første jeg gjør er derfor å møte blokkeringen med kjærlighet og anerkjennelse for det den prøver å gjøre for meg. Kjærlighet er den sterkeste vekstfaktor for alt som lever og har bevissthet. Merk dere det alle foreldre, lærere og ledere som ønsker utvikling, læring og vekst. Mine blokkeringer er også levende entiteter med sin egen bevissthet. Å transformere en blokkering handler derfor om å skape rom for at blokkeringen selv kan modne og utvikle sin bevissthet – og på den måten utfolde sitt fulle potensial.
Vi har alle blokkeringer eller stoppere som hindrer oss i å være alt det vi faktisk kan være. Slike blokkeringer er i realiteten minnespor, eller informasjon, som sitter lagret i kroppen vår. Blokkeringen har makt til å påvirke både våre tanker, følelser, beslutninger og vår adferd (dermed også våre vaner). Den gode nyheten er at blokkeringer ganske enkelt kan transformeres når de møtes med tilstedeværelse, kjærlighet og rom for vekst. Men først kan det være greit å vite litt om hva en blokkering er, hvordan den oppstår og hvilken betydning den har.
Jeg trakk teppet over kroppen og lot hodet hvile mot den lille puten. Det er aldri veldig lett å sove på et fly synes jeg, men jeg ønsket i alle fall å hvile kroppen, tankene og sjelen en liten stund. Jeg så på klokken og la merke til at det allerede var leggetid for de to små guttene der hjemme. Tankene mine gikk hjem til Iver og Marius, og jeg tillot meg å kjenne på hvor glad jeg er i dem. Jeg lukket øynene og pustet dypt og rolig. Det tar meg ikke mange sekundene før kroppen er stille.
Da jeg var hjemme i pappaperm med min første sønn holdt jeg på å bli gal. Helt sant. Ingen ting gikk som jeg hadde tenkt og planlagt. Når jeg endelig fikk lagt gutten til å sove på dagen slik at jeg kunne sette meg ned med det jeg egentlig ville gjøre – som vanligvis var noe jobberelatert siden jobben min også var hobbyen min – så kunne du banne på at han våknet minst 20 minutter før jeg hadde tenkt han skulle våkne. 20 minutter!! Kan du ikke sove da gutt?? Og hver gang vi var klare til å trille ut en tur, så begynte det å regne. Og jeg hatet regn! Det var en helt jævlig sommer. Men også svært lærerik. Jeg kunne jo ikke akkurat klandre en tre måneder gammel baby. Og været er som det er. Det eneste jeg kunne forandre på var i grunnen meg selv. Noe min kone fortalte meg utallige ganger. Og jeg tok hintet.