Norsk animasjonsfilm vant prisen for beste nordisk-baltiske oppdragsfilm under Fredrikstad Animation Festival 2015. Animasjonsselskpet Mikrofilm står bak filmen som er laget for RVTS Sør. Filmen har et tydelig og svært viktig budskap.
Ved å bruke god design til å belyse et vanskelig tema og å fortelle historien via animerte metaforer, har filmskaperne laget både et nydelig kunstverk og et talerør for et viktig budskap. Denne filmen ble enstemmig vedtatt som vinner.
I møtet mellom to mennesker foregår det mye både på innsiden og utsiden av hver person. Noe blir sagt høyt. Mye forblir usagt eller bare indirekte ytret. Mange har derfor erfart at å lytte er den aller viktigste ferdigheten vi kan trene på. Men hva er det viktig å lytte etter? Hvor ligger nøkkelen til tillit og vekst i relasjonen? Det skal vi se på nå.
Resten av artikkelen kan du lese på min nye blogg om kommunikasjon og utvikling av tillitsfulle relasjoner.
Les hele artikkelen på www.geirhagberg.no
Denne videoen fra Childfriendly Australia er en sterk påminnelse til oss foreldre om at vi former våre barn gjennom våre handlinger, følelser og reaksjoner. Vær bevisst din egen atferd. Be om hjelp hvis du trenger det. Dine barn fortjener det.
Ved siden av meg i sofaen ligger Sofus. Han er en svart kastrert hannkatt som elsker å bli kost med, og som trives med å ligge i nærheten av oss når han skal hvile og sove. Jeg pleier å stryke ham på magen til han sovner. Mens han sover lar jeg hånden bare ligge der og kjenne på varmen hans og på de små rykningene i kroppen hans når han drømmer. Det i seg selv synes jeg er nesten magisk.
Jeg skulle gjerne visst hva Sofus tenker og føler om vår relasjon. For tenk om jeg kunne snakke med Sofus. Tenk om jeg kunne forstå hva han sa, og han kunne forstå meg. Det ville vært fantastisk, men høres nesten utenkelig ut, gjør det ikke?
Tidligere har jeg skrevet om å lede hester med intensjon som en form for enveis kommunikasjon med dyret ved hjelp av energi. Men i dag vil jeg dele noe enda mer fantastisk. I dag vil jeg anbefale deg å se en 50 minutters dokumentar om The Animal Communicator, en dame som faktisk snakker med dyrene i en toveis dialog. Forskerne som følger henne er forbløffet og nysgjerrige. De sørger for at hun ikke vet noe om dyrene hun møter på forhånd. Etterpå sjekker de den informasjonen hun har fått fra dyrene med fakta som hun ikke visste om – og det stemmer.
Noe av det mest interessante, synes jeg, er hvordan dyr med en aggressiv og vanskelig atferd viser seg å enten være i sorg, føler mangel på respekt eller har andre følelser som vi også kan se fører til tilpasningsvansker og uønsket atferd hos mennesker. Vi er kanskje ikke så ulike dyrene likevel? Og uansett så kan vi lære mye av å forsterke vår tilknytning og forbindelse til dyr og til naturen i sin helhet.
Filmen The Animal Communicator beveget meg dypt, og den har inspirert meg til å utforske muligheten for å kunne kommunisere med Sofus på et dypere plan. Mjaaau!
Det er ikke mulig å bygge inn filmen på denne siden så du må klikke på denne lenken for å se filmen på cultureunplugged.com
PS! I visningsvinduet klikker du det lille ikonet til høyre for høytalerikonet for å se filmen i fullskjerm. Hvis bildet ikke strekker seg ut og fyller hele skjermen klikker du på ikonet merket “Scale on/off” til høyre for fullskjerm ikonet.
Produksjonsår 2012
Varighet 52 minutter
Språk Engelsk (uten norsk teksting)
Anna Breytenbach has dedicated her life to what she calls interspecies communication. She sends detailed messages to animals through pictures and thoughts. She then receives messages of remarkable clarity back from the animals.
Anna can feel the scars hidden under a monkeys fur, she can understand the detailed story that is causing a birds trauma, she transforms a deadly snarling leopard into a relaxed content cat – the whole animal kingdom comes alive in a way never seen before – wild birds land on her shoulders, fish gather around her when she swims, and wild unfamiliar baboons lie on her body as if she is one of their own.
This is the first full length documentary film on the art of animal communication.
Mange barn trives i skolen. Kanskje de fleste, men slett ikke alle. Den norske skolen er tilpasset flertallet, det er det ingen tvil om.
Det jeg vil sette fokus på i dag er de barna som ikke er helt A4, de som ikke er blant de fleste, eller “folk flest”. De barna som av ulike grunner sliter og har det vondt i møtet med skolen, og derfor oppfører seg annerledes.
Å gå på skole og lære skulle være preget av trygghet, nysgjerrighet, utforsking, prøve og feile, anerkjennelse, rom for personlig vekst, drømmer om fremtiden og de beste rammer for å utfolde sitt fulle potensial. Når en førsteklassing hater skolen og vil brenne alle skoler etter bare seks måneder i det offentlige skolesystemet tenker jeg at noe er galt. Det tenker nok skolen også. De tenker kanskje at det er noe galt med barnet?
Når et barn oppfører seg annerledes enn normen er det lett å si at det er barnet det er noe galt med. Men er det virkelig tilfelle? I både aviser og i blogger dukker det opp historier om barn som ikke blir forstått av skolens lærere og ledelse.
Det kan i mange tilfeller synes som om skolen ikke vil forstå. Er det slik at de ikke ønsker, eller orker, å se på barnet på nytt (re-spektere) fordi det vllle kreve at de selv forandret seg? I noen tilfeller kan det virke som skolen er mer opptatt av å ta vare på systemet enn på eleven. Da er det ikke lett å være et lite barn med noen spesielle behov.
Det kan være mange grunner til at et barn oppfører seg annerledes enn de fleste andre. Noen har angst og føler seg ikke trygge på skolen, slik som jenta i historien “De sa hun var slem…“. Noen føler seg ikke møtt eller forstått, og blir fysisk utagerende slik Hans Olav Lahlum ble. Noen kjeder seg fordi de er spesielt evnerike. Noen sliter med problemer på hjemmebanen eller med mobbing utenfor klasserommet. Andre barn har sin helt spesielle bagasje de bærer på. Mange barn er ikke helt A4.
Felles for alle (også voksne) er at vi finner våre egne “overlevelsesstrategier” for å føle oss trygge. Uansett om overlevelsesstrategien er å krype på gulvet og mjaue som en katt, å stå i giv akt som en soldat, å stikke av (skulke), å slå læreren eller å bli en mobber, så er denne atferden ikke problemet i seg selv. Det er bare et symptom på det egentlige problemet. Et problem som eleven kan oppleve ikke blir forstått av skolen.
Når barn oppfører seg “vanskelig” har jeg erfart at det ALLTID ligger et behov bak. Som regel behovet for trygghet og for å bli sett. I dypeste forstand er det behovet for å bli elsket som den vi er.
Noen barn tilpasser seg så mye at de mister seg selv i forsøket på å oppnå andre menneskers kjærlighet. De blir lydige elever og senere gode kunder hos terapeuter, psykologer og leverandører av selvutvikling. Hvor mange gjelder dette tro? Andre barn nekter å gi slipp på den de er, eller smerten ved tilpasning er så stor, at de tyr til atferd som skolen ikke håndterer. Dette er de “vanskelige” elevene.
Et barn som lager bråk i klassen er ikke slemt. Det har det vondt. Det trenger ikke kjeft, straff, diagnose eller medlidenhet. Det trenger å bli møtt og anerkjent. Det trenger å bli tatt på alvor som et spesielt individ, ikke sett på som en vare med feil på i skolens samlebånd.
Er løsningen så enkel at det bare handler om hvordan vi møter barnet? Eller rettere sagt hvor i oss selv vi kommer fra når vi møter barnet? Er disse barna og deres “problemer” rett og slett en gave til oss andre? En mulighet for oss til å gå innover i oss selv, til å gjenkjenne oss selv i barnet og til å utvikle autentiske og tillitsfulle relasjoner med oss selv og alle andre? Jeg tror at det er slik det er fordi jeg erfarer at det er slik.
Jeg stiller spørsmål ved om skoleledere i dag makter å se denne utfordringen og muligheten tilstrekkelig, eller om de er mer opptatt av å forsvare seg selv og ta vare på systemet de er en del av? Er både elever og lærere offer i et skolesystem som ikke gir nok rom for å se det enkelte barn akkurat slik det er fordi fokuset ligger på systemiske reformer, og ikke på å utfolde det fulle potensial i hvert enkelt individ?
Jeg vet at mine spørsmål og synspunkter er subjektive. At jeg har begrenset innsikt og bare kjenner til deler av det som nok er et mer komplekst bilde av den norske skolen. Likevel, jeg har noen erfaringer som gjør inntrykk og jeg leser om andres erfaringer som er delvis gjenkjennbare.
Vår egen historie orker jeg ikke å fortelle om før vi får avstand til den, selv om vi nå har det bedre takket være en fantastisk lærer som vi har en konstruktiv dialog med. Til nyttår mister vi henne. Da må vi bli kjent med den tredje læreren på litt over ett år.
Nedenfor finner du noen av historiene jeg har funnet. Særlig historien “De sa hun var slem…” er en sterk historie fortalt av en mor som har kjempet en lang kamp for datteren mot et system som kanskje er modent for å transformeres? Det får bli tema en annen gang…
Har du historier vi kan lære av, historier som kan vekke oss eller historier som kan oppmuntre oss og gi oss håp? Benytt kommentarfeltet nedenfor. Ta ansvar for dine egne opplevelser og unngå å henge ut folk. Alle gjør så godt de kan innenfor den virkeligheten vi lever i.
Noen ganger klarer en reklamefilm på tre minutter å uttrykke mer følelser og verdier i kraftfull innpakning enn nesten noen helaften spillefilm fra Hollywood klarer å gjøre. Den reklamefilmen jeg deler med deg i dag gjør nettopp det. Så kan vi stille oss spørsmålet om avsenderen av budskapet – i dette tilfellet telekommunikasjonsselskapet True Move H – selv klarer å leve opp til verdiene de formidler i reklamen, men det er ikke mitt anliggende i dag. Det jeg hengte meg opp i er det avsluttende slagordet deres: Giving is the best communication.
Det slagordet treffer meg fordi jeg tror vi forteller mye om oss selv med hva vi er villige til å gi. Og da tenker jeg ikke bare på å gi penger, mat eller ting slik som i reklamefilmen, men aller mest på hva – og ikke minst hvordan – vi kommuniserer når vi er villige til å gi av oss selv ved å være autentiske og sanne. Det vi da kommuniserer går langt utover de ordene vi velger å bruke, hvis vi bruker ord i det hele tatt. Ofte kan nærværet si mer enn 1000 ord. Vårt nærvær er gaven.
Og hva oppnår vi når vi gir av oss selv på denne måten? Vi oppnår tillit, åpenhet og vekst. Vi oppnår en dyp tilknytning som varer. I reklamefilmen nedenfor handler det om liv eller død. Det er dramatisk, men så er ofte livet dramatisk.
Å bidra til å skape tillitsfulle relasjoner og dyp tilknytning er blitt min misjon i livet. Jeg vet at tillitsfulle relasjoner ikke oppstår helt av seg selv. Derfor lærer jeg bort 5 grunnprinsipper som hjelper deg på veien. Det innebærer blant annet oppmerksomt nærvær og anerkjennende kommunikasjon. Nå kan du bli med meg på helgekurs i oktober og få førstehånds erfaring + verktøyene du trenger for å skape tillit og vekst i dine relasjoner. Hva ville det bety for deg om du var en mester i å skape tilknytning?
Som du nok har fått med deg har jeg i det siste skrevet flere artikler om gaveøkonomi og hvordan du kan delta i den. Det var en av leserne mine som sendte meg link til reklamefilmen med referanse til gaveøkonomi. Filmen er sterk, og selv om jeg satt på en kafe da jeg så den første gang ble det umulig for meg å holde tårene tilbake. Det er mulig jeg bare er veldig sentimental eller i overkant empatisk? Du kan se filmen nedenfor og vurdere selv.
PS!
Hvis du vil være med på kurset mitt og lære om de 5 grunnprinsippene for å skape tillitsfulle relasjoner, så ikke vent for lenge med å melde deg på. Vi har bare 10 plasser denne gangen pga størrelsen på lokalet. Kurset holdes sentralt i Oslo sentrum.
PSS!
I gaveøkonomiens ånd har vi satt av to plasser på kurset “Slik skaper du tillit og vekst – i deg selv og hos andre” til deltagere som ikke har midler til å betale full kursavgift, men som ønsker å lære verktøyene. Du kan lese mer om det på denne siden.
Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg føler kjærlighet når jeg opplever en dyp, ærlig og nærværende tilknytning til et annet levende vesen. Det kan være kjærlighet til et tre, til et dyr eller til et annet menneske, selv om de fleste nok forbinder slik kjærlighet med den vi føler til andre mennesker.
Det er den dype, ekte tilknytningen som gjør at jeg føler kjærlighet, har jeg oppdaget. Det er ikke først kjærlighet (ved første blikk?) og så kommer en sterk og dyp tilknytning, men motsatt. Derfor starter all kjærlighet med et VALG om å inngå i en dyp og sterk tilknytning til et annet menneske. Dette kan være et ubevisst valg, men vi kan også ta dette valget helt bevisst som når vi sier “ja” til vår utvalgte. Gaven og bekreftelsen vi mottar er en sterk følelse av glede og kjærlighet overfor den andre. På den måten vet vi at det er sterke bånd, en sterk tilknytning uten betingelser, fri for makt og ubalanse. Eller i hvert fall er det slik det helst skulle være. Ubetinget kjærlighet, slik de fleste kjenner til sine barn.
Hvorfor er ubetinget kjærlighet så lett til våre barn og så vanskelig til alle andre? Fordi ingen mennesker eller andre levende vesener er sterkere knyttet til oss enn akkurat våre barn. De er knyttet til oss gjennom historie, kultur, blod og gener. Og de er produktet av oss selv. Sterkere kan det ikke bli, men likevel hender det at også denne sterke tilknytningen blir brutt og foreldre og barn skilles ad og mister all kontakt. Oftere skjer dette mellom ektefeller eller partnere.
Det er ikke fordi kjærligheten forsvant og så svant tilknytningen hen, men fordi tilknytningen ble svekket – ofte av sårende eller manglende kommunikasjon som skapte avstand og atskillelse – og så forsvant følelsen av kjærlighet.
Men er kjærligheten blitt helt borte, eller er den bare gjemt dypt inni oss? Gjemt bak en mur av gjentatte skuffelser, sårende kommentarer og tapte ordkriger? Jeg tenker at for hver gang vår kommunikasjon og vårt møte med den andre preges av ego og konflikt så legges én ny murstein i muren mellom de to, og tilknytningen svekkes. Og for hver gang kommunikasjonen og møtet preges av nærvær, sårbarhet og anerkjennelse så tas én murstein bort fra muren, og tilknytningen styrkes igjen. Hvis muren får vokse seg for høy blir adskillelsen total og følelsen av kjærlighet blir borte.
Alle kan vi si eller gjøre noe dumt iblant som legger en stein til muren. Målet er ikke å bli feilfri, men å være oppmerksom på hva vår egen kommunikasjon gjør med opplevelsen av tilknytning, og med kjærligheten.
Kjærlighet er en følt opplevelse av tilknytning. Tilknytning og tillit bygges med åpen og anerkjennende kommunikasjon som krever oppmerksomt nærvær. Så enkelt, og likevel så vanskelig uten trening. Siden kjærlighet er den sterkeste vekstfaktor i en hver relasjon, enten det er til barna våre, til partneren eller til medarbeidere i en organisasjon, så er opplevelsen av dyp tilknytning helt nødvendig for å utfolde våre fulle potensial. Det er derfor jeg brenner for mer oppmerksomt nærvær og helhjertet kommunikasjon.
Vil du føle mer kjærlighet i livet ditt? Lær deg hvordan du bygger tillit og dype relasjoner gjennom oppmerksomt nærvær og helhjertet kommunikasjon. Bli med på min neste workshop i september. Du finner mer informasjon og påmelding her.
Denne videoen fra The Institute of HeartMath har inspirert oss i det siste. Den gir et informativt og visuelt flott innblikk i det intuitive hjertets fantastiske og viktige rolle i våre liv. På sju minutter får du en enkel forståelse av hvordan våre personlige energier former våre sosiale relasjoner og kvaliteten på vår tilknytning til hverandre, og hvordan de i siste instans påvirker den kollektive bevisstheten over hele kloden. Nettverket Transformasjon til Enhet henter inspirasjon fra denne kunnskapen i sitt arbeid.
Unn deg sju minutter i ro og mak med denne vakre videoen og bli inspirert du også. Og hvis du liker videoen så husk å dele den med dine venner på sosiale medier.
Jeg har ofte mange ideer i hodet som vil ut. Noen er godt forankret i hjertet, men ikke alle. De som er forankret i det jeg virkelig brenner for utfolder seg gjerne slik de skal, mens de som ikke er det blir det sjelden noe av. De flopper. Feiler. Blir halvveis gjennomført, og så detter de som steiner til bakken. I dag vil jeg fortelle om et slikt prosjekt.
Noen uker før påske gikk jeg ut på Facebook-siden til LeveBevisst og annonserte at Åsmund Seip og jeg planla et flott kveldsarrangement med høytlesning fra Åsmunds bok 100 days of LOVE, musikk, dialog og en rocka avslutning. Det skulle være et arrangement om å følge hjertet, om sårbarhet og tilstedeværelse.
Det hele hørtes så veldig kult ut – i hodene våre. Det var en impulsiv idé som dukket opp under en lunsjsamtale vi hadde på kontoret. Og det var det.
Nå blir det ikke noe av likevel.
Det kjennes ikke riktig. Ikke fordi arrangementet ikke passer med det vi står for – for det gjør det absolutt – men fordi prosjektet ikke tok godt nok hensyn til våre egentlige behov akkurat nå. Dermed la det seg en liten usynlig energiblokkering i veien for flyten og skaperkraften i prosjektet vårt. Vi kunne selvsagt ha gjennomført arrangementet på ren vilje, men det ville ikke blitt fantastisk, slik vi ønsket. Det ville blitt ok, slik det ofte gjør både i prosjekter og annet arbeid der tryggheten og åpenheten ikke er stor nok til å snakke om det som står i veien for suksess og til å innrømme feil beslutninger.
Dette skjønte Åsmund i løpet av påsken. Da sendte han meg en SMS som levnet liten tvil om at noe ikke var som jeg hadde tenkt, men som jeg kanskje innerst inne hadde følt?
Det første jeg tenkte var:
– Å nei! Nå blir det ikke noe av det arrangementet, og jeg som har gått ut med det på Facebook! Det blir et nederlag, en flause, nok en idé som ikke blir noe av…
Det var hodet, og frykten for hva andre ville si, som snakket. Jeg pustet dypt og ba hodet være stille. Det var bedre. Nå fikk jeg kontakt med hjertet, og budskapet derfra var ganske annerledes:
– Dette er ikke noe problem. Snakk med Åsmund om det og hør hva som skjer. Vi skal bare gjennomføre dette hvis vi synes det er skikkelig gøy og kjenner at det er riktig. Dette er ikke noe nederlag. Vi kan være feiltastiske!
Å være feiltastisk betyr å slutte å være redd for feilene vi gjør, og heller omfavne dem. Det betyr å kombinere ærlighet rundt sine feil med en villighet til å bli holdt ansvarlig – og å gjøre dette på en fleksibel, moden og vennlig måte. Det handler om å erkjenne at vi er feilbarlige mennesker, skriver Kathrine Aspaas i Aftenposten under overskriften Vi er feiltastiske!
Å gjøre feil er bra. Det er det vi lærer av. For eksempel fikk jeg denne gangen en påminnelse om at impulsivitet er bra og skaper kreativ energi. Samtidig lærte jeg at det er lurt av meg å sørge for å forankre ideen bedre ved at vi kjenner skikkelig etter hva vi vil gjøre, hvorfor vi vil gjøre det og at det stemmer med behovene våre, før vi går ut og annonserer prosjektet. Det vil jeg huske neste gang jeg får en impulsiv idë. Jeg fikk også bekreftet at når vi bare klarer å være åpne og ærlige om hva vi føler og hva som gnager i oss, selv om vi allerede har sagt “ja” til noe, så finnes det alltid en løsning som er riktig. Å avlyse dette arrangementet ble riktig for oss denne gangen.
Her forteller Åsmund med sine egne fine ord hvordan han opplevde det som skjedde:
Midt i mellomgulvet, mellom ribbeina og ovenfor navlen, der gjør det vondt. Det stikker og pulserer, varmen sprer seg i hele kroppen og jeg får svette håndflater. Jeg er redd. Redd for feil jeg har gjort, feil jeg kan komme til å gjøre, ting jeg har lovet, forventninger jeg har skapt. Jeg er redd for å skuffe, ødelegge, rive ned og såre. Men her er jeg. Livet er virkelig for kort, og virkeligheten for full av liv. Noen ganger blir det slik jeg trodde, men for det meste ser det jo helt annerledes ut. Det liker jeg.
Det uendelig vakre i en samtale er potensialet den har til å vise frem virkeligheten, slik virkeligheten ser ut. Slik den ser ut for meg, nå. Ut av en ærlig samtale vokser det nye virkeligheter frem. Fantastisk feiltastisk. Jeg digger det.
Jeg synes Åsmund sier det så fint. Det dekker opplevelsen av å være feiltastisk på en måte jeg kjenner igjen i meg selv. Dette er ikke første idéen eller prosjektet jeg feiler med, og garantert ikke det siste, men det er kanskje første gangen jeg bevisst omfavner feilen og ser på det som feiltastisk. Det vil jeg fortsette med fremover!
Det er kun få dager igjen til jorden går under – hvis du velger å tro Hollywood versjonen av Mayakalenderens profetier. Jeg velger å tro at livet vil fortsette i beste velgående også etter 21. desember 2012. Det er datoen mange kobler til Mayaindianernes flere tusen år gamle kalender som mange mener slutter nettopp i disse dager. Men så vidt jeg har forstått, og tror, så indikerer ikke Mayakalenderen slutten på jorden, men slutten på en epoke som de kaller ”den mørke tiden”. En epoke preget av våre voksende egoer og gjennomsyret av frykt og seperasjon. Det har gitt oss noen tusen år med mye krig, vold, grådighet og begjær. Det kan se ut som det hele nå er i ferd med å toppe seg, og at verden har fått nok. Systemene vi har bygget opp i denne epoken er i ferd med å kollapse, mennesker over hele verden reiser seg i opprør mot makthaverne, enten de er politiske, militære eller kapitalistiske. Til og med naturen skriker etter forandring, ellers trues vi av selvutslettelse og mangel på de basisgodene vi trenger for å leve, som mat og rent vann.
Heldigvis er det håp i sikte. Også Mayakalenderen forutsier det. Etter denne mørke epoken kommer ”den lyse tiden” preget av større bevissthet, samhold, kjærlighet og enhet, i følge Mayaene. Altså en fantastisk ny og bærekraftig virkelighet. Det ønsker jeg velkommen! Samtidig forventer jeg ikke å våkne opp 22. desember i år til en totalt endret verden. Transformasjonen tar nok litt tid, selv om den allerede har startet.
Mange jobber hver på sin måte med å spre mer kjærlighet og glede i verden, og slik bidra til at samfunnet vårt stadig endres i den retningen Mayaene har forutsagt. Om vi samler våre krefter for å endre bevisstheten i samfunnet blir effekten enda større – og raskere. Bevegelsen Transformasjon til Enhet er et slikt initiativ som nå jobber med å samle grupper av mennesker over hele landet til en praksis bestående av hjertemeditasjon og dialog. Ved å endre vår egen bevissthetstilstand til en indre tilstand av fred og harmoni, og med felles intensjon gi næring til det store bevissthetsfeltet vi alle er en del av, skaper vi mer av det gode vi ønsker oss og gir rom for samfunnets potensial til å utfolde seg. Ikke ved å fornekte det mørke, men ved å romme det i lyset fra våre hjerter. Det er en vakker prosess som gir håp for en bedre fremtid. Og jeg tror det virker. Ja, faktisk tror jeg det i bunn og grunn er det eneste som faktisk virker – at vi ER den endringen vi ønsker oss. I små selvstendige grupper på 7-10 mennesker praktiserer vi nå den form for samvær og kommunikasjon som vi er overbevist om at ”den lyse tiden” trenger for å vokse frem. For å skape fred rundt oss, ER vi fred i oss selv. Målet er også metoden. Det kjennes godt, og det gir stor mening.
Jeg gleder meg til 2013. Jeg gleder meg til en ny og lysere epoke i menneskenes historie. Og jeg vil fortsette å gjøre alt det jeg kan for å bidra til at overgangen fra et fryktbasert til et kjærlighetsbasert samfunn går så fort som mulig. Jeg vet ikke når det vil skje. Jeg vet ikke hvordan det vil se ut. Men jeg vet at jeg vil bidra med mitt. Det håper jeg du også vil gjøre, ved å være den endringen du ønsker å se rundt deg.
Med de beste ønsker om en fredfull desember
og et lyst og kjærlighetsfullt nytt år!
PS! Vil du ta del i bevegelsen Transformasjon til Enhet gjennom deltagelse i en lokal gruppe eller ved å starte din egen? Kontakt oss for mer informasjon:
Nå i helgen holdt jeg workshopen Vekk din indre LIVSKRAFT om kommunikasjon og lederskap fra hjertet. Det er nesten så jeg lurer på hvem som får mest igjen for det; deltagerne eller jeg?
Hver gang jeg deltar i denne flotte prosessen over tre dager blir jeg både takknemlig, ydmyk og lykkelig. Jeg tror ikke jeg kan finne en større glede enn å se mennesker jeg knapt kjenner bryte gjennom barrierer, transformere blokkeringer og gjenfinne sin livskraft på denne måten.
Én av de viktigste erfaringene mange gjør i løpet av disse dagene er å separere budskapet sitt og å lytte med hjertet. Din kommunikasjon kan transformere det som står i veien for den gode relasjonen til mennesker du bryr deg om, og som du kanskje skal jobbe sammen med mot felles mål. Derfor lærer jeg bort det vi kaller helhjertet kommunikasjon.
Helhjertet kommunikasjon er mer enn en metode. Det er en erfaring og visdom om å lytte like mye inn i seg selv som til den andre, om å anerkjenne det som er her og nå uten å dømme eller vurdere, og om å møte den andre hjerte til hjerte. Det skaper nærhet, tillit og vekst hos begge partene i kommunikasjonen. På den måten frigjøres også energiblokkeringer og spenninger i relasjonen, og kreativitet og nye løsninger får utfolde seg.
Jeg kunne sagt mye om hva helhjertet kommunikasjon er, hvordan det fungerer, hva du vil oppleve når du mestrer det osv, men faktum er at dybden i helhjertet kommunikasjon er vanskelig å forstå uten å erfare den. Og det gjør du best i en konkret situasjon sammen med dine kolleger, medarbeidere, partner eller andre kursdeltagere.
Jeg har hatt coacher på kurs som har innrømmet i plenum at de virkelig trodde de var gode lyttere – helt til de deltok i øvelser i helhjertet kommunikasjon. Det er forskjell på å lytte, og å lytte med hjertet. Og den forskjellen merker personen du kommuniserer med også. Hele relasjonen endres på en magisk måte og løftes til et nytt nivå – fra adskilthet til enhet. Det er denne enheten menneskene i organisasjoner som virkelig vil lykkes i dag trenger å erfare.
Den som faktisk tar lederskap starter med seg selv.
Mindfulness, eller oppmerksomhetstrening, er en måte å trene bevisstheten på. Det krever både fokus, vilje og øvelse. Altså krever det en viss innsats fra din side om du ønsker å oppnå fordelene ved mindfulness. Da er det bare rett og rimelig at du vil vite hva du får igjen for denne innsatsen. Her får du fire gode grunner til å trene på mindfulness.
Når du er bevisst til stede er du fokusert på den oppgaven du utfører her og nå. Vi tror ofte at vi er effektive fordi vi klarer å gjøre flere oppgaver samtidig (for eksempel snakke i telefonen samtidig som du går gjennom budsjettet for neste år). Vi kaller det multitasking, et magisk ord som liksom skal løse tidsklemma for oss. Men visste du at hjernen din bare kan ha oppmerksomhet på én ting av gangen? Så når du gjør to eller flere ting samtidig vil oppmerksomheten din hele tiden hoppe frem og tilbake mellom de ulike oppgavene. Ingenting av det du foretar deg får da din hele og fulle oppmerksomhet. Din oppmerksomhet, og din skaperkraft, blir fragmentert og hakkete. Og det blir også kvaliteten på det du utfører.
Ønsker du kvalitet i det du foretar deg er det altså lurt å trene seg i fokusert og villet oppmerksomhet – mindfulness – og monotasking i stedet for multitasking.
For å kommunisere tydelig må du klare å skille mellom hva som er fakta, hva som er dine forestillinger og fortolkninger, hva du føler i situasjonen og hvilke dype behov du trenger å bli møtt på. Vi kaller det å separere budskapet. Det klarer du bare å gjøre når du er bevisst til stede og oppmerksom på dine egne tanker, følelser og behov mens du kommuniserer. Når du ikke er til stede vil du blande sammen fakta, forestillinger og følelser i en smørje som du gjerne kaster ut som fakta; ”slik er det!”. Det skaper som regel motstand og utydelig kommunikasjon. I tillegg klarer du da sjelden å fange opp ditt egentlige behov i situasjonen. Mindfulness hjelper deg til å få kontakt med og hente ut informasjon fra dine egne følelser. Denne informasjonen sier noe om dine dype behov så du kan sette ord på dem, og bli møtt på dem.
Min erfaring etter å ha trenet mennesker i kommunikasjon i snart 15 år er at bevisst tilstedeværelse er selve nøkkelen til tydelig og helhjertet kommunikasjon, og til gode relasjoner. All verdens teknikker og modeller for god kommunikasjon er fånyttes uten tilstedeværelse. Dette alene burde være god nok grunn til å trene på mindfulness.
Har du prøvd å nyte en skogstur med familien, mens du hele tiden tenker på en uløst arbeidsoppgave på jobben? Hvor mye glede har du av den skogsturen da? Når tankene dine er et annet sted enn der du er, er du ikke egentlig til stede. Oppmerksomheten din er da rettet mot noe annet enn det som er her og nå, altså får du ikke med deg det fine som skjer nå. Da mister du noe av gleden ved livet. Det pågår så mange automatiske tankeprosesser i hodet vårt, og så mange følelser raser gjennom oss hele tiden, at vi ofte ikke får øye på de små fine detaljene i livet. De du bare kan oppdage – og nyte – når du er bevisst til stede i øyeblikket. Det kan være synet, smaken og lukten av et måltid tilberedt med kjærlighet – for deg. Det kan være det magiske lyset i overgangen mellom natt og dag. Det kan være den skjøre stillheten mellom to pust i en samtale. Eller freden i ditt eget indre midt i et skrålende barneselskap.
Listen er uendelig, og når du trener på mindfulness blir den bare lengere og lengere.
Det kan være ting du ønsker å endre på i livet ditt. Det betyr at du er oppmerksom på dem, og det er bra. Det kan også være ting ved livet ditt du ikke liker, men som du ikke vet hvorfor skjer. Du er kanskje ikke oppmerksom på hva som foregår i deg selv, hvilke automatiske tankemønstre du har, hva følelsene dine prøver å fortelle deg eller hvilke instinkter som påvirker dine handlinger. Da kan du heller ikke gjøre noe med det. Du kan bare endre de tankene og handlingene du er oppmerksom på, og du kan bare møte de behovene du er villig til å kjenne etter at du har.
Trening i mindfulness hjelper deg med å rette oppmerksomheten mot det som er her og nå, slik at du kan endre livet ditt i den retningen du ønsker. Det kan være verdt litt ekstra innsats.
Hvis disse fire grunnene har gitt deg nok motivasjon til å begynne å trene på mindfulness vil jeg oppfordre deg til å begynne nå. Listen nedenfor gir deg noen steder å starte.
Uansett hvilken vei du velger til mer bevisst tilstedeværelse i livet så ønsker jeg deg lykke til på reisen. Det er verdt innsatsen!
Marjorie Parker og Lise Hannevig har skrevet boken ”Dialog – en praktisk veileder” som kom ut på Flux forlag våren 2012. Boken er som den lover en svært god praktisk veileder for innføring av dialog i en virksomhet. Jeg liker boken av flere grunner og fant egentlig bare én ting jeg savner ved den.
Boken er liten i format og kort i sidetall. Det er faktisk en styrke for en bok som kaller seg en praktisk veileder. For det gjør den praktisk, rett på sak, veldig konkret og enkel å ta med seg for eventuell referanse i det praktiske arbeidet med dialog. Språket i boken er godt og ukomplisert. Teksten er krydret med små sitater i begynnelsen på hvert kapittel og enkelte korte historier fra forfatternes eget arbeid for å illustrere poengene i teksten. En beskjeden, men god bruk av sammenstillinger i tabeller og punktlister gjør teksten også oversiktlig og lett tilgjengelig.
”Dialog, slik vi forstår og bruker ordet i denne boken, handler om å invitere en gruppe mennesker til en form for samtale der den enkelte og gruppen får anledning til å utforske og overskride vante tankemønstre og bevege seg ned på et dypere samtaleplan som åpner for innovative strategier. […] Dialog, slik vi her bruker begrepet, handler om å nyttiggjøre seg gruppens samlede kraft og innsikt.”
(Dialog – en praktisk veileder, s. 18)
Forfatterne har også lagt ved en fyldig litteraturliste bakerst i boken for den som ønsker å fordype seg ytterligere.
For de aller fleste vil nok denne praktiske lille boken være nok for å komme i gang med dialog i sin organisasjon – rent teoretisk. For i praksis kan det være godt å få starthjelp av noen som har gjort det før. Det er nemlig ikke det å vite teoretisk hva en dialog bygger på som er det vanskelige, men å skape det rommet hvor dialogen kan få blomstre og utfolde kreativitet og visdom. All min erfaring tilsier at det er én portal til gode dialoger – og det er bevisst tilstedeværelse, også kalt oppmerksomt nærvær eller mindfulness. Det kunne boken lagt mer vekt på, selv om ordet tilstedeværelse er nevnt én gang. Uansett så vil oppmerksomt nærvær ikke være noe du leser deg til. Det må erfares og deretter trenes inn. Til det kan det være godt å få litt guiding.
Alt i alt vil jeg anbefale boken for deg som ønsker å utforske dialog som metode for bedre møter, større kreativitet og et dypere fellesskap i din organisasjon. Boken får du kjøpt her. Les den og prøv ut i praksis – for den som intet våger, intet vinner!
PS! Har du erfaringer med bruk av dialog eller har lest boken selv? Benytt gjerne kommentarfeltet nedenfor. Takk.
Livet er godt, når jeg tillater det å være det. Det betyr ikke at livet er uten smerte og motgang. Det betyr bare at jeg selv velger hvordan jeg møter det som skjer meg. Akkurat det er fint å huske på de gangene det ikke føles slik. For det gjør det ikke alltid. Men valget er mitt.
Er du en av dem som opplever kolleger som tar lange lunsjpauser, bruker mye tid på Facebook eller lurer seg unna arbeidsoppgaver? Slapp av! Det finnes råd.
Stever Robbins er ekspert på produktivitet og entreprenørskap. I magasinet Forbes gir han tips om hvordan du kan håndtere situasjoner med late kolleger. Til noens skuffelse går ikke rådene ut på å få andre til å endre seg.
Robbins første tips er rett og slett at du ikke skal la deg distrahere. Du vinner mye på å ignorere at kollegaer bruker store deler av dagen på Facebook eller iPhone. Stever Robbins konstaterer imidlertid at vi mennesker er rare når det kommer til dette punktet. Han sier til Forbes at mange er villige til å bruke mer tid på å irritere seg over at kollegaer ikke gjør jobben sin enn på å gjøre sin egen jobb.
Et annet tips er å ikke ta etter. Det er lett å tenke at hvis kollegaen kan være lat i arbeidstiden, så kan du også være det. Men er det egentlig det du vil?
Å ikke la seg irritere og påvirke er én side av saken. Det er imidlertid heller ikke lurt å dekke en kollega som lurer seg unna. Ikke lek barnevakt, råder Robbins.
Robbins første tips er i grunnen en øvelse i å være bevisst til stede i nået (mindful). Du observerer dine egne tanker og følelser knyttet til din kollegas unnasluntring som, ja nettopp, dine egne tanker og følelser. Så anerkjenner og rommer du dine tanker og følelser, uten å dømme. Det med ikke å være dømmende er et vesentlig poeng i mindfulness. Deretter slipper du tankene og følelsene og fortsetter med det du skal gjøre.
En slik tilstedeværende atferd gjør det mulig for deg å følge Robbins andre tips. Det gir deg nemlig anledning til å kjenne etter hva ditt eget behov er i sakens anledning, og følge det. Og ditt egentlige behov er kanskje ikke å gjøre det samme som du misliker at din kollega gjør?
Når vi bruker tid og krefter på å irritere oss over andres opptreden er vi ikke til stede i situasjonen – vi agerer ut fra ego. Det er lite konstruktivt og skaper stress.
Når du er bevisst til stede i livet og tar ansvar for det som er ditt, følger du Robbins tredje tips om ikke å leke barnevakt. Å påta seg ansvar for andre menneskers atferd, enten det er familie, venner eller kolleger, tapper deg bare for energi og skaper stress. Konsentrer deg heller om å ta ansvar for det som er innenfor din kontroll. Det betyr deg selv.
Bevisst tilstedeværelse, ansvarlighet, tydelighet og fokusert handlekraft er alle viktige elementer i å lede fra hjertet. Peter F. Drucker er tydelig når han sier at den eneste personen en leder egentlig trenger å lede, er seg selv. Nettopp derfor startet jeg og min kollega lederutviklingsprogrammet Leadership by Heart. Samfunnet vårt er i endring, og lederskap fra hjertet er lederskap for en ny tid.
Ha et godt nå!
Jeg har nettopp lest en sak i Ukeavisen Ledelse om personlige kriser blant medarbeidere. Vinklingen er selvsagt hva du som leder kan og bør gjøre med dette problemet.
Når en av dine medarbeidere rammes av en personlig krise, er det avgjørende hvordan du som leder håndterer situasjonen.
jeg er helt enig i dette utsagnet fra Ukeavisen Ledelse og lederne.dk hvor saken opprinnelig er hentet fra. Vi skjønner at det er avgjørende hvordan du håndterer situasjonen, men hvordan skal du håndtere den? Og hvorfor? Svaret på dette fremstiller Ukeavisen Ledelse slik:
Å være helt ærlig betyr for meg å fortelle om virkeligheten slik jeg opplever den. Jeg kan ikke fortelle om noe slik det er – objektivt sett – fordi det kanskje ikke finnes noen objektiv sannhet? Jeg kan bare fortelle om noe slik det er for meg – subjektivt sett – fordi alt som er oppleves individuelt.
Å fortelle sannheten er da å være ærlig om mine egne opplevelser, om min versjon av virkeligheten.
Å møtes i sannhet er å være helt ærlig om mine opplevelser i møtet med et annet menneske. Det er å ta ansvar for det som er mitt – mine observasjoner, mine tanker, mine følelser og mine behov, som oppstår i møtet med den andre. Og så sette ord på det uten å vurdere eller dømme den andre.
Å møtes i sannhet opplever jeg å ha transformerende kraft.
Det gjør noe med relasjonene mellom oss.
Det gjør noe med situasjonen vi befinner oss i.
Det utløser kreativ energi og forløser potensial fordi det løser opp i de energiblokkeringene som våre undertrykte følelser og behov skaper.
Å møtes i sannhet er begynnelsen til å skape den verden vi alle ønsker oss.
Og det hele begynner hos deg.
Er du klar for å møte dine venner, din livspartner, dine barn, dine kolleger og sjefen i sannhet?
PS! Denne teksten er inspirert av Jon Schau sin bok Jons bok 2, som jeg har omtalt her. Ordene er likevel mine, og det er mine egne refleksjoner og erfaringer jeg beskriver. Og så er det bare sant hvis det er sant for deg…
Jeg opplever ganske ofte at når jeg setter ord på følelser som romsterer inni meg, så blir jeg møtt med meninger, motargumenter, forklaringer eller løsninger til mine følelser. Da blir det fort veldig vanskelig.
Dessverre opplever jeg alt for ofte at det er slik vi møter hverandre. Vi klarer ikke å lytte til hverandres følelser uten å blande inn det som er vårt eget. Vi skal helst mene noe om det den andre sier. Eller så har vi løsningen for den andre. Og selvsagt har vi ikke spurt hva den andre trenger fra oss – hva det egentlige behovet er. Dermed er det bare vårt eget ego som får møtt sitt behov for å komme til orde eller ha rett.
Det kan være vondt å bli analysert, fortolket, misforstått og bedømt. Særlig hvis det skjer ofte. Da er det lettere å tie om det jeg føler. Legge et lokk på det, eller i alle fall holde det for meg selv. Det er synd.
For det ligger mye potensial i følelsene våre. Det ligger mye uforløst kreativitet og kraft i følelser det ikke blir satt ord på.
Jeg har ofte bare behov for å få sette ord på det jeg føler – uten at det skal analyseres, tolkes, besvares eller følges opp med forslag til løsning. For det er ikke det jeg trenger. Jeg trenger å få uttrykke følelsene fordi det hjelper meg selv i å få tak i informasjonen som ligger i dem. Og den informasjonen hjelper meg til å få kontakt med mine dypeste behov slik at jeg kan ta bevisste valg i vanskelige valgsituasjoner i livet mitt.
Det jeg trenger er anerkjennelse for det jeg føler her og nå.
Det betyr ikke at det vil være slik for bestandig.
Det betyr ikke engang at det behøver å være slik om fem minutter fra nå.
Men det er slik for meg akkurat nå.
Det holder!
Vær åpen for hva som skjer videre. Følg intuisjonen og hjertet ditt.
Alt er som det skal være.
La det skje som skjer.
Lykke til
hjertelig hilsen
For noen uker siden holdt jeg en workshop sammen med Jon Schau fra Hippe Media. Workshopen ble holdt på Miruja i Morgedal der ca 25 mennesker var samlet for å møtes på ordentlig. Utover tittelen på workshopen – Å møtes på ordentlig – visste jeg ingen ting om hva som skulle skje i løpet av de to dagene vi skulle være sammen. Deltagerne visste heller ikke hva som skulle skje. Ikke Jon heller. Det ga noen spennende muligheter.
I kveld kom jeg over noe en av mine Facebook-venner hadde delt på sin vegg. Det var det bildet du ser til høyre her fulgt av følgende billedtekst:
Barn trenger kjærlighet, spesielt når de ikke fortjener det.
Da jeg leste det var det allerede lagt igjen følgende kommentar fra en mann og far:
De siste ukene har jeg fulgt nøye med i debatten i norske medier om hva som er godt lederskap. Debatten ble startet av BI-rektor Tom Colbjørnsen på BI Kompetanseforum og fulgt opp av blant annet Choice-eier Petter Stordalen i ulike medier. Siden har flere meldt seg på i den pågående meningsutvekslingen i blant annet Dagens Næringsliv. Og det er bra! Jeg mener vi trenger stor oppmerksomhet på temaet lederskap fordi vårt lederskap former vårt samfunn. Og akkurat nå er verden i støpeskjeen og i overgangen til noe nytt. Jeg har lyst til å dele noen egne betraktninger om lederskap uten å si så mye mer om Colbjørnsen, Stordalen eller noen andre. De får stå for sitt. Jeg tar ansvar for mitt.