Norsk animasjonsfilm vant prisen for beste nordisk-baltiske oppdragsfilm under Fredrikstad Animation Festival 2015. Animasjonsselskpet Mikrofilm står bak filmen som er laget for RVTS Sør. Filmen har et tydelig og svært viktig budskap.
Ved å bruke god design til å belyse et vanskelig tema og å fortelle historien via animerte metaforer, har filmskaperne laget både et nydelig kunstverk og et talerør for et viktig budskap. Denne filmen ble enstemmig vedtatt som vinner.
Synes du det er vanskelig å forklare barnet ditt om hva følelser er og hvordan de fungerer? Da kan kanskje denne lille animerte filmen om Alfred og Skyggen være til hjelp. Filmen har norsk tale og varer i ca. 7 minutter.
Bli best. Det er to viktige ord for tiden. Jeg tror de er helseskadelige. Livsfarlige. For ikke å snakke om absurde. For hva er det å være best? Best i forhold til hva? Og hvem?
Hele samfunnet vårt er bygd opp rundt idéen om forbedring. Bare vi blir litt bedre, da. Velge bedre politikere, bygge bedre broer, tilrettelegge for bedre vekst og bli bedre i senga. Hvis ikke ungene artikulerer tilfredsstillende bra før de har fyllt et par uker må de skjerpe seg og bli bedre. Gi dem ritalin eller en helvetesuke først som sist, send dem på joggetur klokka halv fem hver morgen. Siden jeg ikke har blitt best, må jeg for guds skyld sørge for at avkommet blir det. Best, hører du!
Jeg kjenner jeg blir ordentlig sint av å skrive dette. Hvordan føles det i kroppen din når du tror på tanken som sier at det er viktig å bli best? Inni meg føles det helt for jævlig. Trangt, urolig og vondt. Det føles som om det ikke er greit å være meg.
Nå er jeg 32 år. Jeg kommer nok til å holde på i mange år til, kanskje helt til jeg dør, med å avlære alt jeg har lært om at det ikke er greit å være meg.
Men kjære, hva ville skjedd med samfunnet vårt da, spør du kanskje, det ville tatt seg ut om alle løp rundt og var seg! Kaos og anarki, den ville vesten — alt annet enn det velsmurte velferdslandet vi er så heldige å bo i.
Du er jo allerede deg. Du har aldri vært noe annet. Du tar bare på deg klær, lag på lag av rare og unaturlige klær, som du påstår er deg. Jeg gjør det, jeg også. Men innimellom kommer det små glimt, små eksplosjoner av lengsel, eller kanskje følelsen av å huske. Jeg er jo noe mer. Dette kan bare umulig være alt. Jeg er ikke alle disse klærne. Det må vel være noe mer her.
Det er noe mer her. Og det har vært her hele tiden. Ingen av oss trenger å bli best for å være det. Faktisk er det mye lettere å komme i kontakt med det — med DEG — hvis du ikke prøver å bli best, men heller gjør det motsatte. Stopp for eksempel helt opp. Bare stopp. Legg ned våpnene og mobilene. Ta en pause. Vend oppmerksomheten innover. På samme måte som du kan fokusere oppmerksomheten på tuppen av pekefingeren, kan du også fokusere den innover. Bare prøv, kroppen din kan dette, den har alltid kunnet dette.
Pust.
Er du der?
Du er jo der!
Noen ganger klarer en reklamefilm på tre minutter å uttrykke mer følelser og verdier i kraftfull innpakning enn nesten noen helaften spillefilm fra Hollywood klarer å gjøre. Den reklamefilmen jeg deler med deg i dag gjør nettopp det. Så kan vi stille oss spørsmålet om avsenderen av budskapet – i dette tilfellet telekommunikasjonsselskapet True Move H – selv klarer å leve opp til verdiene de formidler i reklamen, men det er ikke mitt anliggende i dag. Det jeg hengte meg opp i er det avsluttende slagordet deres: Giving is the best communication.
Det slagordet treffer meg fordi jeg tror vi forteller mye om oss selv med hva vi er villige til å gi. Og da tenker jeg ikke bare på å gi penger, mat eller ting slik som i reklamefilmen, men aller mest på hva – og ikke minst hvordan – vi kommuniserer når vi er villige til å gi av oss selv ved å være autentiske og sanne. Det vi da kommuniserer går langt utover de ordene vi velger å bruke, hvis vi bruker ord i det hele tatt. Ofte kan nærværet si mer enn 1000 ord. Vårt nærvær er gaven.
Og hva oppnår vi når vi gir av oss selv på denne måten? Vi oppnår tillit, åpenhet og vekst. Vi oppnår en dyp tilknytning som varer. I reklamefilmen nedenfor handler det om liv eller død. Det er dramatisk, men så er ofte livet dramatisk.
Å bidra til å skape tillitsfulle relasjoner og dyp tilknytning er blitt min misjon i livet. Jeg vet at tillitsfulle relasjoner ikke oppstår helt av seg selv. Derfor lærer jeg bort 5 grunnprinsipper som hjelper deg på veien. Det innebærer blant annet oppmerksomt nærvær og anerkjennende kommunikasjon. Nå kan du bli med meg på helgekurs i oktober og få førstehånds erfaring + verktøyene du trenger for å skape tillit og vekst i dine relasjoner. Hva ville det bety for deg om du var en mester i å skape tilknytning?
Som du nok har fått med deg har jeg i det siste skrevet flere artikler om gaveøkonomi og hvordan du kan delta i den. Det var en av leserne mine som sendte meg link til reklamefilmen med referanse til gaveøkonomi. Filmen er sterk, og selv om jeg satt på en kafe da jeg så den første gang ble det umulig for meg å holde tårene tilbake. Det er mulig jeg bare er veldig sentimental eller i overkant empatisk? Du kan se filmen nedenfor og vurdere selv.
PS!
Hvis du vil være med på kurset mitt og lære om de 5 grunnprinsippene for å skape tillitsfulle relasjoner, så ikke vent for lenge med å melde deg på. Vi har bare 10 plasser denne gangen pga størrelsen på lokalet. Kurset holdes sentralt i Oslo sentrum.
PSS!
I gaveøkonomiens ånd har vi satt av to plasser på kurset “Slik skaper du tillit og vekst – i deg selv og hos andre” til deltagere som ikke har midler til å betale full kursavgift, men som ønsker å lære verktøyene. Du kan lese mer om det på denne siden.
Her er et spørsmål stilt til Deepak Chopra som kan være aktuelt for flere av oss.
Denne videoen fra The Institute of HeartMath har inspirert oss i det siste. Den gir et informativt og visuelt flott innblikk i det intuitive hjertets fantastiske og viktige rolle i våre liv. På sju minutter får du en enkel forståelse av hvordan våre personlige energier former våre sosiale relasjoner og kvaliteten på vår tilknytning til hverandre, og hvordan de i siste instans påvirker den kollektive bevisstheten over hele kloden. Nettverket Transformasjon til Enhet henter inspirasjon fra denne kunnskapen i sitt arbeid.
Unn deg sju minutter i ro og mak med denne vakre videoen og bli inspirert du også. Og hvis du liker videoen så husk å dele den med dine venner på sosiale medier.
Forskningssenteret The Institute of HeartMath har forsket på sammenhengen mellom hodet og hjertet i over 20 år. Institute of HeartMath forklarer coherence, som jeg oversetter med samstemthet, på følgende måte:
Samstemthet mellom hjerte og hjerne er en fysisk og psykisk tilstand i ditt kroppslige system. Du kan oppnå samstemthet ved å rette fokusert oppmerksomhet mot området rundt hjertet (hjertesenteret i brystet) samtidig som du skaper en følelse av takknemlighet og fred inni deg. Deretter holder du din oppmerksomhet der helt til kroppens rytme begynner å påvirke de hjerneprosessene som kontrollerer ditt nervesystem, din kognitive funksjon og dine følelser.
Samstemthet oppstår i løpet av kort tid, fra 1-3 minutter, noe som igjen påvirker både deg selv og dine sosiale relasjoner positivt. Dette erfarer jeg også selv, og alle som deltar på workshopen Lederskap fra hjertet erfarer det også. Institute of HeartMath sier følgende om effekten samstemthet har på deg.
Mer samstemte hjerterytmer påvirker hjernefunksjonene, og gir deg økt tilgang til din høyere intelligens, så du kan forbedre ditt fokus, din kreativitet og din intuisjon, og ta beslutninger på et høyere nivå. Når du har en samstemt hjerterytme presterer du på ditt beste – det idrettsutøvere kaller å være i sonen (the zone). Du føler deg selvsikker, positiv, fokusert og rolig, og likevel full av energi.
Når det er samstemthet mellom hjertet og hjernen øker vår tilstedeværelse og oppmerksomhet betraktelig, i følge forskningen til Institute of HeartMath. De har utviklet noe de kaller The Quick Coherence® Technique for Adults som du kan lese utfyllende om her. På samme siden kan du også laste ned en gratis 3 minutters mp3-guide for hvordan du kan oppnå samstemthet (coherence) på kort tid.
Er det mulig for oss å utvide vår empati til ikke lenger bare å gjelde vårt eget folk (nasjonen) eller de nærmeste (Europa), men til å gjelde alle mennesker og alle levende vesener (dyr, planter, organismer) på planeten jorden? Som det antydes i dette RSA Animate videoforedraget tror også jeg at det er det eneste som kan redde oss fra å ødelegge vårt eget livsgrunnlag. Den empatiske sivilisasjonen er det neste trinnet i vår utvikling der hele menneskeheten er enheten vi føler oss hjemme i. Vi er i bunn og grunn bare ett folk, og vi har bare én planet å bo på (inntil videre i alle fall).
Se denne flotte animerte videoen av et spennende foredrag om et viktig tema. Og hvis du liker det du ser og hører, del det gjerne med dine venner på sosiale medier. Takk.
Har du opplevd den vonde følelsen etter en krangel med en du er glad i? Den følelsen av at ingen egentlig vant – denne gangen heller. Følelsen av mislykkethet. Anger. Etterfulgt av en vissthet om at det var noe som ikke gikk slik du egentlig hadde ønsket. Noe gikk faktisk tapt i kampen. Noe fint mellom dere ble borte. Nærværet ble borte. Erstattet av et iskaldt gufs som legger én ny murstein i saktebyggende mur mellom to sjeler.
Og du kjenner at det gjør vondt. Du vet at du burde gjøre noe med det, men det er så vanskelig å gå tilbake. Så vanskelig å si unnskyld.
Det er de gangene jeg vet at jeg har gått i “ego-fella”.
Jeg glemte å puste. Hun glemte å puste. Vi tapte begge to.
Brått ble det alvor.
Øynene ble smale og hjertet krympet seg.
Ord ble til sverd.
Utropstegn til bomber.
Ingen vant denne gangen heller.
Vi hadde glemt å puste.
Så vi går en runde rundt i huset, hver vår vei, og finner tilbake til pusten. Tilbake til oss selv. Tilbake til hjertet som rommer alt, så når vi finner hverandre igjen, kan vi se hverandre inn i øynene og si: – Unnskyld, jeg gikk i ego-fella. Jeg elsker deg! Kan vi starte på nytt?
Det er greit å gjøre en feil. Det er greit å gå i fella iblant.
Det er hvordan du retter opp feilen som sier noe om hvordan du velger å være.
Å ha kontakt med pusten din hjelper deg derfor til å være den du vil være.
Vi har publisert et viktig tillegg til denne artikkelen som du kan lese her.
Artikkelforfatteren, Dag Andersen, har kommet frem til at hypotesene om kinestetisk testing, omtalt i denne artikkelen, ikke er mulig å verifisere. Vennligst ta høyde for dette når du leser avsnittet om kinestetisk testing. (redaksjonen)
Kjernen i transformasjonen fra vårt nåværende kulturtrinn til det neste, er å øke frekvensene i den emosjonelle energien. Vi skal løfte oss over en viktig terskel som gir oss et utvidet selvbilde og et utvidet verdensbilde, som tar oss fra opplevelsen av atskilthet til enhet, fra fryktstyrt til kjærlighetsstyrt, fra det egostyrte til det transpersonlige.
Hvilken kraft er det som driver menneskene? Hva er det som beveger oss til å stå på for å gjøre karriere – eller for å la være? Til å starte krig eller slutte fred? Hvilken kraft er det som bygger familier, som bygger imperier – og som splitter dem opp? Det er en fysisk energi som beveger armén, men hvilken energi er det som får oss til å slå?
De fleste svarer med ord som grådighet, frykt, gleden ved å lykkes – alt sammen eksempler på følelser. Følelsene kan være individuelle eller kollektive som nasjonalfølelser og patriotisme. Nå bruker vi ordet følelser om flere fenomener (som fysisk smerte og vage anelser), så det blir mer presist å snakke om emosjonelle energier.
Undersøker vi det litt nærmere ser vi at det er to grunnlegende emosjonelle energier som er drivkraften, den positive og den negative, vi opplever dem som frykt og kjærlighet. Og så er det en mengde emosjonelle reaksjoner på disse, alt etter situasjonen vi er i og personligheten energien sendes gjennom. F.eks er sinne en reaksjon på frykt, det samme er grådighet og gjerrighet, og behovet for kontroll over omgivelsene. Gleden ved å vinne over andre er heller ikke basert på kjærlighet.
Ved hjelp av kinestetisk testning har den kjente psykiateren David R. Hawkins i bestselgeren Power vs. Force, gitt oss en grundig testet skala for emosjonell utvikling. Han bruker en logaritmisk skala fra 1 – 1.000 der det viser seg å være to viktige terskler på henholdsvis 200 og 500. Under 200 er det sterkt negative emosjonelle energier som råder, over 500 skjer det et skifte til sterkt positive energier.
Det er slik ifølge Hawkins at noen få personer på høyt nivå kompenserer for mange på lavt nivå og trekker opp fellesskapet slik at det fungerer som om de fleste var på et høyere nivå enn gjennomsnittet skulle tilsi. Menneskeheten samlet har for få tiår siden passert 200-terskelen. I likhet med andre kurver som beskriver en evolusjonær utvikling er denne logaritmisk, det vi si at kurven er eksponentiell, først går det langsomt, så stiger det etter hvert veldig brått. Så dersom vi antar at Hawkins har gitt oss en fruktbar arbeidshypotese, blir spørsmålet når vi passerer 500-terskelen – og hva vi kan gjøre for å fremme denne utviklingen?
Transformasjon til Enhet har, i vårt arbeide med metodeutvikling for arbeide i grupper, forsøksvis startet en videreføring av Hawkins arbeide.
Emosjonell energi har flere likheter med magnetisme og elektrisk energi, selv om parallellene ikke må trekkes for langt. Emosjonell energi har både frekvens (bølgelengde) og mengde. Høyere frekvenser er positive og harmoniske, lave frekvenser er negative og kaotiske.
Menneskene som preges av negativ emosjonell energi, med lav frekvens som gir seg uttrykk i sinne, hat og forakt, kan ha mye energi. Dette kan forsterke seg når rasende mennesker opptrer i gruppe, men som regel krever det en tydelig ytre fiende, ellers vil negativiteten føre til indre strid. Likevel er det en positiv sammenheng mellom høy frekvens og mengde. Jo høyere frekvens, dess større mengde kan den bære. Hypotesen er at frekvens (F) ganger mengde (M), gir styrken (S), altså (F x M = S).
Parallellen til elektrisk energi er klar: Volt x Amper = Watt. Til vanlig husholdning bruker vi 220 volt, i sikringsskapet har vi sperrer for hvor stor mengde anlegget tåler, 10 amper, 16 amper osv. Da kan vi bruke f.eks en lyspære med en styrke på 60 watt og en ovn med en styrke på 1.000 watt. Men skal vi transportere større mengder elektrisk kraft over lenger avstander, må vi transformere den opp før vi transporterer den gjennom en høyspentledning. Høyere frekvens bærer større energi, men er mer krevende å motta. Parallellen mellom elektrisk og emosjonell energi skal som nevnt ikke trekkes for langt, men analogier kan være nyttige når vi skal beskrive fenomener som ikke er synlige for øyet.
Det viktigste ved å skille mellom emosjonelle energiers frekvens og mengde, er at det gir oss en nøkkel til å forstå effekten av å jobbe i grupper. Arbeidshypotesen som så langt er bekreftet gjennom erfaring og kinestetisk testing, er at:
Settes dette inn i formelen (F x M= S) ser vi at effekten av å jobbe i gruppe er formidabel.
Når vi forener oss i harmoniske, kjærlige energier, oppstår det en synergieffekt. Virkningene forsterker hverandre, derfor blir enheten større en summen av delene. Men forutsetningene som ligger til grunn er gruppens felles intensjon og systematiske arbeide. Det vil kanskje vise seg nødvendig med ulike arbeidsmetoder på ulike frekvensnivåer – metodeutviklingen har bare så vidt begynt.
Sist helg ble jeg utfordret av kjæresten min. Hun visste godt at jeg ikke er så glad i fjellvegger. Likevel ga hun meg et klatrekurs til jul. Jeg har hatt et par dårlige opplevelser med klatring i fjellvegger som har satt sine spor. Når min kjære nå ga meg et klatrekurs i gave var det godt ment. Hun vil meg vel, og jeg vet det. Dette var min sjanse til å overvinne frykten. Jeg grep den.
Første gang jeg fikk en skikkelig skrekkopplevelse i en fjellvegg var jeg ung, og kanskje dumdristig? Min bestevenn og jeg var på telttur i vakre omgivelser utenfor Bergen. På en av turene oppover i fjellet finner min venn en passende fjellvegg som han mente vi skulle klatre. Han hadde klatret en del med sin far så dette skulle gå fint. Veggen var neppe mer enn 5-6 meter høy, men så hadde vi heller ikke noe klatreutstyr. Med andre ord, for meg var det friklatring uten erfaring og uten opplæring. Nevnte jeg at jeg var ung og kanskje dumdristig? Halvveis oppe i fjellveggen står jeg skikkelig fast. Jeg ser ikke hvor jeg kan finne neste feste, og jeg klarer ikke å gå ned igjen til det forrige. Først blir jeg bare rådvill, leter etter en løsning, men gir ikke opp. Så begynner jeg å bli sliten. Armene dirrer og bena ”jazzer” hemningsløst. Jeg innser plutselig alvoret. Frykten tar meg og jeg blir skikkelig redd. Fortvilet roper jeg på hjelp fra vennen min som er høyere oppe i veggen. Han er rolig, gir meg noen tips, og uten at jeg overhodet kan huske hvordan, så fikk han meg opp den veggen. Alt jeg husker er at jeg var jævlig redd (unnskyld uttrykket). Har du først stått midt i en fjellvegg uten sikkerhetsutstyr og kjent frykten for å falle, muligheten for å dø, så setter det seg i kroppen. Og det sitter lenge.
Mange år senere var jeg igjen på guttetur med en god venn. Vi skulle rafte i Sjoa, og vi skulle rappellere og klatre i et fjell. Denne gang med sikkerhetsutstyr og instruktør på stedet. Dette kunne jo ikke gå galt. Allikevel kjente jeg en indre uro. Kroppen min husket noe jeg selv hadde forsøkt å glemme. Halvveis oppe i fjellveggen begynte musklene å bli slitne. Bena ”jazzet” og armene vibrerte som et massasjeapparat. Dette hadde jeg opplevd før. Og kroppen husket det. Den husket også følelsen knyttet til det. Frykten for å falle ned og dø! Jeg ble livredd, igjen. ”Få meg ned”, ropte jeg, og det gjorde de. Denne gangen var jeg festet i topptau, forskriftsmessig sikret, og egentlig aldri i noen reell fare. Men det visste ikke kroppen min. Den husket bare min tidligere erfaring og frykt fra en fjellvegg utenfor Bergen.
”Alle er redd for å falle” konstaterte klatreinstruktøren. Kjæresten min og jeg sto lydhøre og spente. ”Det er et instinkt. Frykten for å falle holder oss i live og er derfor viktig” fortsatte han. Vi hadde fått en veldig god instruktør. En som kjente til fryktmekanismen og visste at tillit er nøkkelen til å leve med instinktiv frykt. Det er tilliten til sikkerhetsutstyret som skal hjelpe oss amatørklatrere til å våge å utfolde oss i klatreveggen, ta noen sjanser, strekke oss litt lenger og til å nå toppen. Tillit er nøkkelen til å ha glede av klatringen, akkurat som i resten av livet. Derfor trente vi på tillit, gradvis. Vi lærte å sikre hverandre, og vi lot oss falle ut fra veggen gang på gang for å kjenne at utstyret og klatrekompisen holdt oss trygge – hver gang. Jeg startet litt nervøst med å falle fra to meter opp i veggen etter at jeg hadde konstatert at klatrekompisen nede på bakken var klar. Så økte vi høyden. Til slutt kastet jeg meg ut fra veggen fra ni meters høyde uten å si ifra først, og det var greit. Jeg stolte på utstyret og på en fremmed kursdeltager på bakken. Tilliten var etablert. Nå var jeg fri.
Det å lære seg å stole på utstyret og på gode hjelpere (klatrekompisen som står nede og sikrer) tar ikke bort den grunnleggende frykten for å falle. Den lille frykten er klatringens ”memento mori” – husk på døden. Den frykten holder deg skjerpet, fokusert og i kontakt med det du holder på med. Så lenge du ikke lar frykten overta kontrollen, slik den gjorde for meg i mine tidlige klatreopplevelser. Å lære seg å ha tillit til utstyret, til omgivelsene, til livet, vil i seg selv ikke fjerne den grunnleggende frykten for å dø. Det gjør det mulig å leve med den.
Slik kan jeg også leve med annen frykt, for eksempel frykten for å gjøre noe dumt, for å bli avvist, for ikke å lykkes osv. Når jeg lærer meg å ha tillit til livet kan jeg lettere leve med frykten min. Jeg kan stole på at livet vil meg vel, at jeg bare får så mye motstand som jeg kan takle, at løsningene dukker opp når jeg bare våger å ta spranget. Enten jeg velger å klatre i en vegg, holde et foredrag jeg aldri før har holdt, si ”ja” til en ny jobb eller stole på et menneske jeg nesten ikke kjenner. I det daglige er denne tilliten til livet det sikkerhetsutstyret jeg trenger for å leve fullt og helt. For å kjenne at det bruser. For å virkeliggjøre mine drømmer, og for å utfolde mitt fulle potensial.
Hvis du savner slik tillit til livet kan det være en god idé å forsøke å trene den opp. Det er fullt mulig, og klatrekurs er bare én av mange mulige måter å gjøre det på. Men uansett hvordan du gjør det så vil det handle om å utfordre din komfortsone, og så huske på hver gang det går bra. Derfor er det alltid lurt å feire sine små og store seire. De gangene du har vært modig og gjort noe – stort eller smått – som utfordret din komfortsone og din frykt. Da bygger du tillit til livet.
Ha tillit til livet, og livet smiler til deg 🙂
Nevroimmunologi; merk deg ordet. Ny forskning på sammenhenger mellom hjernen og immunforsvaret er noe av det mest oppsiktsvekkende innen moderne medisin. Medielege Henrik Vogt skriver om dette i sin blogg Hjernen er ikke alene, som jeg kan anbefale for den helseinteresserte leser.
I en av kommentarene til Vogts blogg referes det til de siste 20 års forskning på forholdet mellom hjertet og hjernen hos Institute of HeartMath i USA. Jeg tolker Henrik Vogts sitt svar til den kommentaren som at dette er forskning han ikke kjenner til, og som han delvis avviser i sitt svar. Jeg har selv ingen faglig kompetanse for å vurdere hvem som har mest rett, og det er nok heller ikke noen mening i å gjøre. Dette er et fagfelt som jeg tror vil utfolde seg og vise oss mye nytt i årene som kommer. Det gjelder bare å være åpen og nysgjerrig på hva vi kan finne og hva det kan bety for våre liv og vår helse.
Intuitivt tror jeg Institute of HeartMath er på sporet av noe veldig viktig – hjertets rolle som en egen hjerne sentralt plassert i kroppen vår. Den som selv har erfart å leve fra hjertet, praktisere hjertemeditasjon eller skape resultater bevisst med intensjon (hodet) + følelser (hjertet) i en tilstand av harmoni og koherens (samstemthet) mellom hjerte og hjerne vet hva jeg tenker på. Dette har vi delt en video om tidligere her på LeveBevisst.no Jeg vet ikke hvor norske forskere står i utforskningen av sammenhengen mellom hjerte og hjerne, eller hva de eventuelt har funnet, men jeg er veldig interessert i å få vite det om du skulle ha noen tips.
Personlig tror jeg vi i årene fremover vil oppdage stadig nye sammenhenger mellom hjerte og hjerne, mellom kropp, sinn og sjel, som vil påvirke hvordan vi oppfatter oss selv og hvordan vi forholder oss til liv og helse. Ifølge Mayakalenderen sies 2013 å være starten på en lysere tid. Jeg tror den tiden er hjertets tid.
I flere hundre år har vi i den vestlige verden vært opptatt av å forstå og beherske det fysisk materielle. Det har, isolert sett, vært et meget vellykket prosjekt. De siste hundre årene eller så har også emosjonelt materiale – det stoffet drømmer, visjoner og kunst er laget av – blitt industrialisert og big business. Filmproduksjonen i Hollywood er det mest slående eksemplet, i dag er kanskje TV-serier og dataspill like viktige. Populærmusikken er en annen form for emosjonelt materiale, den har vært identitetsskapende for flere generasjoner av ungdom.
Et annet aspekt ved virkeligheten er energi. Energi og materie er to aspekter av den samme virkelighet. Vi husker Einsteins berømte formel om hvordan fysisk materie og energi forholder seg til hverandre, E=mc2 . Bruk av fossile energikilder og de miljømessige konsekvensene av dette er et av vår tids største problemfelt.
De siste 20 – 30 årene har også emosjonell energi, våre følelser og emosjonelle reaksjonsmønstre, blitt et sentralt fagfelt. Det henger bl a sammen med at humankapitalen, menneskene i bedriftene og det som driver dem, er blitt viktig i økonomien – og at det er emosjonelle faktorer som avgjør våre valg som kunder. Det er også knyttet til at økt bevissthet i befolkningen har gjort selvutvikling til en raskt voksende bransje. Vi har begynt å forstå at det er emosjonelle energier som er historiens drivkraft, både verdenshistoriens og din og min private historie.
Den fysiske verden og den emosjonelle verden er svært ulike. Emosjonalitetens lovmessigheter er noe nær det motsatte av fysikkens (ref. www.femtetrinn.no). Men begge har tre aspekter, uløselig knyttet sammen. Energi og materie er tidligere nevnt, det tredje aspektet er bevissthet. Og det virkelig grensesprengende nye som er i ferd med å skje er at vi får et bevisst forhold til bevissthet.
Vi har lært at datamaskinene, mobiltelefonene og alle de andre smarte maskinene våre må ha maskinvare (fysisk materie) og elektrisk strøm (fysisk energi). I tillegg må de ha programvare – bevissthetsaspektet i maskinen. Så har vi oppdaget at også mennesker og dyr har programmer som styrer våre organer og våre reaksjonsmønstre. Noe av det er medfødt, noe innlært, uansett er analogien til de smarte maskinenes programvare slående.
Både mennesker, dyr og de mest avanserte maskinene kan lære av erfaring.
Det menneskene er alene om er evnen til å reflektere over dette, til å se oss selv og vår egen måte å fungere på, utenfra. Det krever modenhet og trening, men det gir store gevinster.
Vi mennesker har to grunnleggende følelser: frykt og kjærlighet, negativ og positiv emosjonell energi. Så har vi en hel serie emosjonelle reaksjoner på disse. Både sinne, grådighet og sjalusi er emosjonelle reaksjoner på frykt. Gleden over å vinne over andre er heller ikke drevet av kjærlighet.
Identifiserer vi oss med kroppen vår, med de emosjonelle reaksjonene på ting som skjer i våre omgivelse eller på tankene som surrer og går – så opplever moderne mennesker seg som atskilte individer. Til syvende og sist er jeg alene i en evig konkurranse med alt og alle. Vi konkurrerer i arbeidsmarkedet og i ekteskapsmarkedet. Vi posisjonerer oss så godt vi kan sosialt og faglig. Vi prøver å sikre oss økonomisk. Noen er mer ambisiøse enn andre, men uansett hvilken strategi vi velger, er veldig mye av det vi gjør motivert av ønsket om å sikre oss mot usikkerheten, mot den underliggende frykten. Både marked og demokrati er systemer som er etablert for å redusere frykten i en form for sivilisert alles kamp mot alle.
Kjærlighet derimot bunner i opplevelsen av enhet, av å være ett med. Det kan vi oppleve i nære familierelasjoner, i forhold til venner, til hjemstedet, til nasjonen og mye annet. Hva enn objektet for vår kjærlighet er, så bunner det i noe inkluderende, omfavnende, noe vi identifiserer oss med, føler oss ett med.
Både frykt og kjærlighet og alle de emosjonelle reaksjonene på dem, opplever vi alle spontant. De kommer av seg selv som reaksjoner på noe som skjer oss, ubevisst lar vi oss rive med av dem. Det er menneskelige reaksjoner som vi alle har. Men vi kan også bruke vår menneskelige bevissthet til selv å bestemme hva vi vil identifisere oss med, atskilthet eller enhet.
Bevisstheten, slik den fungerer hos mennesket, har tre elementer:
Dette apparatet, bevisstheten vår, kan vi bruke til å utvikle oss selv og gjennom det våre omgivelser. Det er nøkkelen til å svare på spørsmålet: Hvem er jeg? Er jeg rollene mine? Er jeg kroppen min? Er jeg følelsene mine? Er jeg tankene mine?
I den utstrekning vi identifiserer oss med noe av dette, lar oss rive med av følelsene eller går helt opp i rollene våre, er vi i atskiltheten. Men dersom vi flytter oppmerksomhetskjernen vår litt ut slik at vi får noe avstand og dermed opplever at: Jeg er den som bor i denne kroppen, som har disse følelsene og tenker disse tankene – da har vi åpnet døren til en økt bevissthet, vi har tatt det først skritt ut av atskiltheten.
Nøkkel nummer to er den oppdagelsen vi alle kan gjøre av at atskiltheten sitter i hodet med dets fysiske sanser (syn, hørsel, lukt og smak) og hjernen som tolker alt dette, og den sitter i magen der de emosjonelle reaksjonene på atskiltheten slår inn. Alle har vi opplevd at frykt slår inn som et stikk eller sug i magen. Mange er seg bevisst at de gjør valg ut fra magefølelsen, ut fra hvordan de reagerer emosjonelt.
Opplevelsen av enhet og kjærlighet er knyttet til hjertet. Egentlig har det ikke så mye å gjøre med muskelen som pumper blod, det ville være riktigere å snakke om et energisenter i brystregionen. Dette er gammel innsikt som tradisjonelt er symbolisert med hjertet.
Det viktigste med denne oppdagelsen er at den er nøkkelen til å endre vår opplevelse av oss selv og verden, til valget mellom å oppleve atskilthet eller enhet.
På denne korte videoen forklarer forfatteren Gregg Braden og den verdensberømte biologen og forskeren Bruce Lipton om kraften i samstemthet mellom hjertet og hjernen. Visste du at hjertet har et 5.000 ganger sterkere elektromagnetisk felt enn hjernen. Dette er inspirerende viten, og påvirker hva vi definerer som å leve bevisst. Å leve bevisst er ikke bare å være oppmerksom på det som er, men også å leve fra hjertet.
Av Kristin M. Botnmark
Gjesteskribent på LeveBevisst.no
Så sto hun der foran klassen sin. Med store mandelformede øynene rettet mot gulvet og med skammens skjær over ansiktet.
Hun hadde latt seg rive med av en uoversiktig sitiuasjon hvor hun ikke kunne lese de sosiale kodene. Med sin utviklingshemming klarer hun ikke alltid å tolke omgivelsene og det menneskene rundt henne gjør.
Hun er klønete og snill som dagen er lang. Vel vitende om at noe er ugreit når hun bare får tenkt seg om litt lengre enn oss andre.
“Jeg må si unnskyld”, sier hun til læreren sin.
Og så skjer det at Vesla stiller seg opp foran hele klasse 7c. Med fortvilelsen skrevet i alle ansiktstrekk, med hjertet i hånda og sårbarheten åpen for vær og vind.
Hun ber to av klassekameratene spesielt om unnskydning for det klønete hun gjorde. “Unnskyld, unnskyld, kjære vennene mine. Jeg er så glad i klassen min”, utbryter hun før gråten og redselen tar over.
Klassen med nestenfjortiser er beveget. Hvem av dem ville frivillig stått frem med en sånn sårbarhet? Kule som de er. «Ingen fare, Vesla – dette tåler vi», lyder responsen.
Denne klassen får en raushetskompetanse som er viktig for samfunnet. Deres evne til omtanke blir utfordret i det daglige ved å ha en medelev med utviklingshemming. Disse ungdommene lærer noe om toleranse og inkludering som setter varige spor. De erfarer at raushet bygger relasjoner. Relasjoner som gir samhandling og bringer frem det beste i andre mennesker.
Flytter vi oss ut av klsserommet til 7c og over på andre samfunnsarenaer, vet vi at slik kompetanse er etterspurt lederkompetanse. Fordi det er produktivt og gir konkurransemessige fortrinn for virksomheter som har blikket rettet mot fremtiden. Nettopp derfor vil noen av de fremste lederkandidatene i fremtiden komme fra klasse 7c.
Kristin Molvik Botnmark er toppleder i et internasjonalt industrikonsern og har ansvar for organisasjons- og lederutvikling, mennesker og kommunikasjon. Hun er opptatt av samfunnsspørsmål generelt og arbeidslivsspørsmål spesielt. Kristins har en datter med utviklingshemming. Dette former også hennes lederskap og gir mulighet til å undersøke og peke på ulike fenomener i vårt samfunn. Kristin har sin egen blogg her.
Denne teksten ble opprinnelig publisert på blogg.botnmark.com, og er gjengitt her med tillatelse fra forfatteren.
Mindfulness, eller oppmerksomhetstrening, er en måte å trene bevisstheten på. Det krever både fokus, vilje og øvelse. Altså krever det en viss innsats fra din side om du ønsker å oppnå fordelene ved mindfulness. Da er det bare rett og rimelig at du vil vite hva du får igjen for denne innsatsen. Her får du fire gode grunner til å trene på mindfulness.
Når du er bevisst til stede er du fokusert på den oppgaven du utfører her og nå. Vi tror ofte at vi er effektive fordi vi klarer å gjøre flere oppgaver samtidig (for eksempel snakke i telefonen samtidig som du går gjennom budsjettet for neste år). Vi kaller det multitasking, et magisk ord som liksom skal løse tidsklemma for oss. Men visste du at hjernen din bare kan ha oppmerksomhet på én ting av gangen? Så når du gjør to eller flere ting samtidig vil oppmerksomheten din hele tiden hoppe frem og tilbake mellom de ulike oppgavene. Ingenting av det du foretar deg får da din hele og fulle oppmerksomhet. Din oppmerksomhet, og din skaperkraft, blir fragmentert og hakkete. Og det blir også kvaliteten på det du utfører.
Ønsker du kvalitet i det du foretar deg er det altså lurt å trene seg i fokusert og villet oppmerksomhet – mindfulness – og monotasking i stedet for multitasking.
For å kommunisere tydelig må du klare å skille mellom hva som er fakta, hva som er dine forestillinger og fortolkninger, hva du føler i situasjonen og hvilke dype behov du trenger å bli møtt på. Vi kaller det å separere budskapet. Det klarer du bare å gjøre når du er bevisst til stede og oppmerksom på dine egne tanker, følelser og behov mens du kommuniserer. Når du ikke er til stede vil du blande sammen fakta, forestillinger og følelser i en smørje som du gjerne kaster ut som fakta; ”slik er det!”. Det skaper som regel motstand og utydelig kommunikasjon. I tillegg klarer du da sjelden å fange opp ditt egentlige behov i situasjonen. Mindfulness hjelper deg til å få kontakt med og hente ut informasjon fra dine egne følelser. Denne informasjonen sier noe om dine dype behov så du kan sette ord på dem, og bli møtt på dem.
Min erfaring etter å ha trenet mennesker i kommunikasjon i snart 15 år er at bevisst tilstedeværelse er selve nøkkelen til tydelig og helhjertet kommunikasjon, og til gode relasjoner. All verdens teknikker og modeller for god kommunikasjon er fånyttes uten tilstedeværelse. Dette alene burde være god nok grunn til å trene på mindfulness.
Har du prøvd å nyte en skogstur med familien, mens du hele tiden tenker på en uløst arbeidsoppgave på jobben? Hvor mye glede har du av den skogsturen da? Når tankene dine er et annet sted enn der du er, er du ikke egentlig til stede. Oppmerksomheten din er da rettet mot noe annet enn det som er her og nå, altså får du ikke med deg det fine som skjer nå. Da mister du noe av gleden ved livet. Det pågår så mange automatiske tankeprosesser i hodet vårt, og så mange følelser raser gjennom oss hele tiden, at vi ofte ikke får øye på de små fine detaljene i livet. De du bare kan oppdage – og nyte – når du er bevisst til stede i øyeblikket. Det kan være synet, smaken og lukten av et måltid tilberedt med kjærlighet – for deg. Det kan være det magiske lyset i overgangen mellom natt og dag. Det kan være den skjøre stillheten mellom to pust i en samtale. Eller freden i ditt eget indre midt i et skrålende barneselskap.
Listen er uendelig, og når du trener på mindfulness blir den bare lengere og lengere.
Det kan være ting du ønsker å endre på i livet ditt. Det betyr at du er oppmerksom på dem, og det er bra. Det kan også være ting ved livet ditt du ikke liker, men som du ikke vet hvorfor skjer. Du er kanskje ikke oppmerksom på hva som foregår i deg selv, hvilke automatiske tankemønstre du har, hva følelsene dine prøver å fortelle deg eller hvilke instinkter som påvirker dine handlinger. Da kan du heller ikke gjøre noe med det. Du kan bare endre de tankene og handlingene du er oppmerksom på, og du kan bare møte de behovene du er villig til å kjenne etter at du har.
Trening i mindfulness hjelper deg med å rette oppmerksomheten mot det som er her og nå, slik at du kan endre livet ditt i den retningen du ønsker. Det kan være verdt litt ekstra innsats.
Hvis disse fire grunnene har gitt deg nok motivasjon til å begynne å trene på mindfulness vil jeg oppfordre deg til å begynne nå. Listen nedenfor gir deg noen steder å starte.
Uansett hvilken vei du velger til mer bevisst tilstedeværelse i livet så ønsker jeg deg lykke til på reisen. Det er verdt innsatsen!
Jeg liker egentlig å skrive på engelsk. Nå er jeg riktignok norsk, men engelsk er så mye enklere. Når jeg skriver på engelsk er jeg modig og inspirerende, jeg er nesten amerikansk, en blogger fra California, med bare bittelitt aksent. Når jeg skriver på engelsk trenger jeg ikke forholde meg til alt det klissete og nære, ikke til bæsjebleier og minusgrader, ikke til sosialdemokrati og bensinpriser. Lett og ledig kan jeg skrive om det som betyr noe for meg, om mening og lidenskap og stillhet og kjærlighet, og jeg slipper helt å bry meg med at kjærlighet føles så mye mer intimt enn love.
What do you love? Det er et viktig spørsmål for meg. Hva elsker du? Det er jo noe helt annet! Langt utenfor komfortsonen, langt innenfor intimsonen. Hva jeg elsker? Hva mener du, elsker? Jo, kona og barna. Det får vel holde? Vi driver vel ikke og elsker ting i tide og utide, gjør vi vel?
I Norge er vi nemlig et nøysomt folk. Selv om velstanden har gitt oss flatskjerm på do skal vi likevel spare. Og siden vi ikke kan spare på pengene lenger, får vi fortsette med det vi er aller flinkest til å spare på: Følelsene.
I boken “The Top Five Regrets of the Dying” (som ikke er oversatt til norsk) skriver Bronnie Ware om sine erfaringer med å jobbe med mennesker som ligger for døden. Her er listen over det vi gjerne angrer mest på:
Enda vanskeligere enn å skrive på norsk må være å skrive oppriktig, lidenskapelig og ærlig på norsk, uten å falle ned i ironiens fallgruver. Jeg har ikke klart det i denne posten. Kanskje klarer jeg det neste gang jeg prøver. Nå ligger jeg ikke for døden riktig ennå, men jeg skulle likevel ønske jeg klarte å uttrykke følelsene mine, og leve et liv tro mot meg selv, både på norsk og engelsk.
Så får dette være begynnelsen. Jeg elsker å hoppe ut i det kalde vannet. Metaforisk sett, altså, spesielt i Norge. Jeg elsker å gjøre mer og mindre hjelpeløse forsøk på å uttrykke og dele følelsene mine. Gjerne med vennene mine, både de jeg har møtt og de jeg gleder meg til å møte.
Og akkurat nå elsker jeg å være her.
Hva elsker du?
Livet er godt, når jeg tillater det å være det. Det betyr ikke at livet er uten smerte og motgang. Det betyr bare at jeg selv velger hvordan jeg møter det som skjer meg. Akkurat det er fint å huske på de gangene det ikke føles slik. For det gjør det ikke alltid. Men valget er mitt.
Mange har etter kvart innsett at det å bare halde fram med å grava i fortida etter årsakene til vårt elende, ikkje alltid fører ein framover. Så har me byrja å sjå framover og setje oss mål, finne metodar og teknikkar som kan føre oss fram, føre oss dit me ønskjer å vera ein gong. For meg var ingen av desse strategiane løysinga når mi eiga verd raste saman rundt meg.
Då eg ein desemberettermiddag fekk den klåre og utvitydige beskjeden av fastlækjaren min, at eg hadde ein kreftsvulst og at han straks ville sende meg vidare til gransking og behandling, tok ei utruleg sterk uro bustad i kropp og sinn. Den venlege og forståande lækjaren spurte om eg ville gå ut på gangen, eller verta sitjande på kontoret hans medan han ringte til Universitetssjukehuset i Stavanger for å gjera dei naudsynte avtalane for meg. Eg valde å gå ut på gangen. Kjende trong til å vera for meg sjølv og tenkja gjennom det eg nett hadde høyrt.
På gangen klarte eg knapt å sitja stille på stolen som står utanfor dørene inn til laboratoriet. Der var ingen andre som venta der. Det var blitt seint, og folk hadde gått heim. Eg gjekk att og fram, og eit udefinerbart kaos av kjensler reiv og sleit i sjela. Og det eg skal seie nå, verkar ikkje truverdig. Eg kan sjå det. Og eg godtek all din tvil. Eg ville tvilt sjølv. Men saka var, at eg har vore så oppteken av døden, så medviten om at eg skal døy, heilt sidan eg var ein ung gut. Heilt sidan den gongen eg snakka så mykje om dette, at eg forstod at det skulle ein ikkje gjera. Folk vart provoserte. Folk vart irriterte. Eg braut god tone og folkeskikk. Så eg tidde. Eg snakka ikkje om døden. Men eg heldt fram med å tenkja, lesa, vera oppteken av døden som ein del av livet og menneska sitt vilkår. Heile tida. Av og til har eg tenkt på om eg hadde ein slags morbid fase, i og med at eg til dømes var oppteken av ei bok som var full av fotografi av døde menneske. Men eg trur ikkje det. Eg bare arbeidde med kjenslene, våga meg inn i angsten, stod i det ubehagelege. Og utan å vera fri for dødsangst, kjende eg denne desemberettermiddagen etter kvart meir og meir tydeleg, at det var ikkje først og fremst dette, den moglege utslettinga av meg sjølv, som skapte dei verste riene av urovekkjande kjensler. Det var tanken på dei næraste som eg snart, snart måtte dra heim til, og fortelja dette til. Min kjærast, mi hustru gjennom nær femogtjue år, og ikkje minst barna mine. Det var ein uuthaldeleg tanke. Fordi eg mest ikkje visste kva dette var, kva eg skulle seia, kva eg kunne seia.. Kanskje var jo dette noko det kunne ordnast fort opp i? Mogleg. Men visste alle om folk som etter denne diagnosen bare levde ei kort stund. Og eg måtte fortelja om diagnosen utan at me kunna vita kor saka stoid for min del. Det var uuthaldeleg. Eg var framleis sterkt uroleg inni meg då eg vart kalla inn att til lækjaren. Eg var oppjaga av uro medan han fortalde kva som skulle skje framover og når eg skulle møte på sjukehuset.
Eg var frå meg av uro der eg gjekk gjennom desemberlyset og nedover mot jernbanestasjonen. Opp den lange sementtrappa mot plattforma. Då eg kom opp på plattforma gjekk eg eit stykke forbi venteskuret, for å kunna vera aleine med mi uro. Eg stod der mellom grantrea på den eine sida og husa på Vigrestad på den andre sida av toglinja. I lyset frå ein gråkvit vinterhimmel. Eg trekte pusten og tenkte at nå får eg fokusera på augeblinken. På kva som er nett nå. Her. Eg pusta ut og kjende skuldrene senka seg. Eg trekte pusten igjen og eg visste at eg trekte pusten. Heilt fokusert på pusten som gjekk inn i lungene mine her og nå. Dette er meg. Det er dette eg veit. Eg slepte pusten rolegare ut. Og uroa vart borte. Brått var uro heilt borte! I løpet av få andedrag vart eg fylt av ei ro, ein tillit, ja eg kjende det som eg var fylt av lyset kring meg. Eg kjente; slik er det. Her står eg. Og slik som det er nå, slik er det. Det er det einaste eg veit. Og eg kan ingenting anna gjera enn å vera i det. Dette skal gå. Ei stor djup ro steig i meg. Ei lysare ro. Eg kom ikkje til gjera dette verre for nokon ved å vera slegen ut. Då eg innsåg dette, vart eg endå rolegare.
Helge Torvund (født 20. august 1951) er en norsk lyriker, forfatter og psykolog. Han har utgitt en lang rekke diktsamlinger, essay, barnebøker og gjendiktingar siden debuten i 1977. Helge Torvund er opptatt av livet her og nå, og om døden. Les mer om Helge på Wikipedia
Debatten rundt terroren vi opplevde 22. juli 2011 har gått inn i en ny fase. Ap og Frp beskylder nå hverandre for å innta offerroller i kjølvannet av de grusomme hendelsene i sommer.
Jeg skal ikke gå inn i en analyse av saken og de politiske uttalelser som har falt fra Stortingets talerstol, det har Magne Lerø, redaktør i Ukeavisen Ledelse, allerede gjort på en utmerket måte. Derimot er det kommentaren fra en leser av Lerøs analyse som i dag inspirerte meg til å skrive om samfunnets syn på utløp for følelser. Setningen nedenfor er hentet ut fra leseren Stian N. sin kommentar:
Jeg opplever ganske ofte at når jeg setter ord på følelser som romsterer inni meg, så blir jeg møtt med meninger, motargumenter, forklaringer eller løsninger til mine følelser. Da blir det fort veldig vanskelig.
Dessverre opplever jeg alt for ofte at det er slik vi møter hverandre. Vi klarer ikke å lytte til hverandres følelser uten å blande inn det som er vårt eget. Vi skal helst mene noe om det den andre sier. Eller så har vi løsningen for den andre. Og selvsagt har vi ikke spurt hva den andre trenger fra oss – hva det egentlige behovet er. Dermed er det bare vårt eget ego som får møtt sitt behov for å komme til orde eller ha rett.
Det kan være vondt å bli analysert, fortolket, misforstått og bedømt. Særlig hvis det skjer ofte. Da er det lettere å tie om det jeg føler. Legge et lokk på det, eller i alle fall holde det for meg selv. Det er synd.
For det ligger mye potensial i følelsene våre. Det ligger mye uforløst kreativitet og kraft i følelser det ikke blir satt ord på.
Jeg har ofte bare behov for å få sette ord på det jeg føler – uten at det skal analyseres, tolkes, besvares eller følges opp med forslag til løsning. For det er ikke det jeg trenger. Jeg trenger å få uttrykke følelsene fordi det hjelper meg selv i å få tak i informasjonen som ligger i dem. Og den informasjonen hjelper meg til å få kontakt med mine dypeste behov slik at jeg kan ta bevisste valg i vanskelige valgsituasjoner i livet mitt.
Det jeg trenger er anerkjennelse for det jeg føler her og nå.
Det betyr ikke at det vil være slik for bestandig.
Det betyr ikke engang at det behøver å være slik om fem minutter fra nå.
Men det er slik for meg akkurat nå.
Det holder!
Vær åpen for hva som skjer videre. Følg intuisjonen og hjertet ditt.
Alt er som det skal være.
La det skje som skjer.
Lykke til
hjertelig hilsen
