Tag: frykt

Categories
Samfunn i endring Utvalgte artikler

Det store problemet med alle konspirasjonsteorier

Arjuna Ardagh - The Radical Brilliance Project

Det florerer med konspirasjonsteorier som deles i sosiale medier om dagen. Akkurat nå handler mange av dem om Covid-19, Anthony Fauci, Bill Gates og vaksineprogrammer. Jeg leser kommentarer om at «nå er det på tide at folk våkner opp». Ja, det er helt riktig. Vi må våkne opp og se hva disse konspirasjonsteoriene faktisk er: fryktstyrt peking på syndebukker.

Konspirasjonsteorier er lettvinte. De skaper et OSS mot DEM. De bygger som regel på en god porsjon falsk informasjon, forvridd informasjon og utelatelser. Se gjerne faktisk.no og andre faktasjekkere før du sprer en video eller et meme som legger skylden for alt som er galt på en eller flere kjente personer med onde hensikter. Virkeligheten er som regel litt mer nyansert.

Jeg tror ikke det finnes noen få «gale» menn som har lagt en ond plan for menneskeheten. Jeg tror derimot at mennesker – alle mennesker, også du og jeg – tar beslutninger og utfører handlinger utfra hva vi mener og tror er riktig å gjøre basert på den rådende kunnskap tilgjengelig for oss og den styrende bevissthet i oss. Det handler ikke om en ond og altomgripende plan av noen få mektige mennesker for å ta alle «oss andre». Jeg tror derimot at enkelte systemer i samfunnet har utviklet seg i gal retning og tillater mennesker å gjøre det mennesker gjør når de får muligheten. Og det er ikke alltid like bra. Men det gjør det ikke til en bevisst sammensvergelse. Det er systemene våre vi må se nærmere på og eventuelt endre når vi ser at de er feil og gir oss uønskede resultater. Og akkurat det er noe vi mennesker driver med hele tiden. Vi endrer, utvikler og forbedrer.

Men ofte er det lettere å peke fingeren på noen andre enn å se klart innover i oss selv. Det er lettere å gi fra seg makten til noen som forteller oss hvem som har skylden for alt som er galt enn å ta tilbake kraften og bidra til å skape en bedre løsning. For å gjøre det siste må vi våkne opp.

Jeg anbefaler deg å lytte til kloke ord fra min tidligere lærer Arjuna Ardagh. Videoen hans har to deler pga strømbrudd på filmkamera, så pass på at du ser sluten også i video 2. Arjuna har et våkent og bevisst syn på dette. Se både del 1 og del 2 nedenfor.

The Essential Problem With All Conspiracy Theories

Del 1 (filmen blir svart på slutten grunnet tomt batteri på kamera – se slutten i del 2 nedenfor)

Del 2

Categories
Film online Mennesker Utvalgte artikler

Alt du trenger å vite om dine følelser – i én liten film. Møt Alfred & Skyggen.

Synes du det er vanskelig å forklare barnet ditt om hva følelser er og hvordan de fungerer? Da kan kanskje denne lille animerte filmen om Alfred og Skyggen være til hjelp. Filmen har norsk tale og varer i ca. 7 minutter.


Klikk for flere videoklipp Klikk for flere lydklipp

Likte du denne videoen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Samfunn i endring

Målstyring og lederskap i skolen

Jeg liker opprøret mot skolen som utfolder seg i media i disse dager. Det er et opprør mot et regime med måling, evaluering og karaktergivning som noen steder har tatt helt av. Intensjonen bak evalueringen er nok god og velment, men konsekvensene er kanskje ikke tilstrekkelig gjennomtenkt?

Jeg oppfatter dette som et lederskap drevet av behovet for styring og kontroll. Et alternativ ville vært et lederskap drevet av tillit og medbestemmelse.

Situasjonen i skolen

I det siste har aviser og blogger vist oss eksempler på elever i ungdomstrinnet som har flere hundre læringsmål i løpet av noen få uker, elever i barnetrinnet som blir evaluert av læreren på opptil 70 kompetansemål hvert halvår, og skoler hvor elevene hver uke evaluerer seg selv med henholdsvis surt ansikt, strekmunn eller smileansikt. Hva gjør det med et barn – eller en voksen for den saks skyld – som må evaluere seg selv med et surt ansikt gang på gang? Tror vi virkelig at det stimulerer til læring?

Forsker og blogger Hege Hermansen har skrevet et blogginnlegg om meningsløs målstyring versus læringsfremmende vurdering der hun stiller spørsmål ved formålet for vurderingen i skolen. Skal vurderingen støtte opp om elevers læringsprosesser, eller skal den brukes til å klassifisere elever for dokumentasjons- og rapporteringshensyn? Hege Hermansen sier forskning viser at disse formålene ofte står i strid med hverandre.

I kjernen av denne striden ligger et prinsipielt spørsmål om hvilket formål vurdering i skolen skal ha.

Det er ikke vanskelig å forstå at enkelte skoleeiere og skoleledere ønsker målbare parametere de kan styre etter. Jeg tror det er godt ment. Det gir dem en følelse av kontroll og av å “ta grep”. Spørsmålet er om mer kontroll er et egnet ledelsesprinsipp når målet er læring og vekst? De fleste foreldre erfarer at den sterkeste faktor for vekst og utvikling av deres barn er tillit og kjærlighet. Kontroll er det motsatte av tillit. Medbestemmelse har, i alle fall hos mine barn, en tendens til å motivere mer enn sterk styring.

Nå skal det i rettferdighetens navn sies at det slett ikke er alle skoler som driver en så utstrakt bruk av måling og vurdering som det de gjør i Sandefjord. En undersøkelse avisen Klassekampen har utført blant 15 av de 17 største kommunene i landet viser at bare fire av dem benytter seg av skriftlige halvårsvurderinger av elevene. Det gjelder Sandefjord, Oslo, Bærum og Stavanger.

At motstanden mot dette målehysteriet er stor vises ved at opprøret kommer fra både rektorer, lærere, elever og foreldre som ser det dysfunksjonelle i dette systemet. For den utstrakte målingen er en systemfeil, og den blir tredd nedover hodet på gode lærere som dermed får innskrenket sin selvbestemmelse og sitt mulighetsrom for pedagogisk tilpasning.

Jeg mener Sandefjord, Oslo, Bærum og Stavanger må tenke nytt om skole og utdanning. Det er på tide å se barna, ikke bare tallene. Dette handler både om bevissthet og organisering, slik jeg ser det.

Paralleller i næringslivet

Parallelt med debatten om målstyring og karaktergivning i skolen skjer det også ting i næringslivet. Bedrifter som Telenor, Statoil og Schibsted har alle innført karaktergivning av sine ansatte. BI-professor Bård Kuvaas mener det kan skyldes dårlig kompetanse på menneskelig psykologi, og at det virker prestasjonshemmende.

Selskapet Making Waves gjorde noen nyttige erfaringer da de til slutt valgte å gå fra strategien om karaktergivning og kontroll til selvbestemmelse og dialog.

Da selskapet skulle innføre karaktergivning var det en oppvakt ansatt som stilte det forløsende spørsmålet som alle ønsket svar på: “Har du vurdert de negative konsekvensene ved et slikt system?”.  Ledelsen ble svar skyldig. “Dette er jo overvåkning, det motsatte av å spille sammen“, sa en annen ansatt. “Skal du redusere meg til et tall“, spurte andre.

Det ble helomvending i Making Waves. HR-direktør Hans Olav Hellem har skrevet en blogg der han deler rikt om selskapets erfaringer og blant annet sier følgende:

Vi tror karakterer bare egner seg til å sortere, ikke motivere. Beskjeden om at du leverer dårligere enn forventet vil strengt tatt ikke motivere til annet enn å slutte.

Det er kanskje ikke så rart at 32% av elevene i dag ikke fullfører videregående skole? Kanskje virker skolen som en lang og meningsløs evaluering som bryter ned lærelysten fremfor å bygge den opp?

Målesystemer på vikende front

Microsoft har gått bort fra karaktermodellen fordi konsernsjefen Steve Balmer mener karaktersystemet hindrer nytenkning. Han sier de ansatte ble «lært opp til å se trærne, men ikke skogen». For å få de ansatte til å tenke mer helhetlig, innså Ballmer at selskapet måtte legge mer vekt på samarbeid.

Flere slike eksempler viser at bruken av karaktersystemer for ansatte i bedrifter er på vikende front internasjonalt. Da er det rart at bedrifter og den offentlige skolen i Norge heller vil innføre mer av det.

Kan evaluering skape frykt?

I mange år som kursholder og lederutvikler har jeg blant annet hjulpet mennesker med å slippe noe av kontrollbehovet sitt, til å anerkjenne det som er her og nå og til å bruke empatisk kommunikasjon og dialogisk metode for å bygge tillit og personlig vekst.

Jeg har alltid møtt mine kursdeltagere og klienter med et åpent hjerte og en intensjon om at jeg vil dem vel. Min erfaring er at nettopp det skaper det rommet for vekst som vi alle lengter etter. Det ser jeg også hos mine barn som er i skolealder.

Hvis jeg hadde gitt mine kursdeltagere beskjed om at jeg ville evaluere dem med en karakter på slutten av kurset ville jeg stoppet all læring og vekst på stedet. Bevisst eller ubevisst ville det ført til en intern sammenligning av prestasjoner blant deltagerne, som igjen kunne vekket frykten for ikke å være god nok. Den frykten ligger hos veldig mange av oss.

Kursdeltagerne kunne nok lært den lille teorien jeg formidler, men selve veksten ligger i det de åpner opp for i seg selv. Hvor mange ville våget å åpne seg og være sårbare hvis sårbarheten ville bli evaluert? Frykt lukker oss. Tillit åpner oss.

Jeg tror ikke på måling og kontroll i skolen heller, men på selvbestemmelse, åpenhet og dialog om hensikt, mål og prestasjoner. Jeg tror at den beste måten å forbedre både læring og prestasjoner på er gjennom å endre basisen for våre relasjoner. Bygger relasjonen på mistro og frykt eller på tillit og en intensjon om å ville hverandre vel? Signalet for det kommer fra lederskapet hos skoleeier. Sterk grad av målstyring er fryktbasert lederskap, og det har gått ut på dato.

Det er min erfaring at det er tillit gjennom autentiske relasjoner som skaper best grobunn for utvikling av mennesker og deres bidrag til samfunnet. Både i skole og næringsliv. Lederutfordringen er derfor å gå fra frykt til tillit.

Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Samfunn i endring

Når barn lider fordi skolen ikke forstår dem: De sa hun var slem, og andre historier.

Mange barn trives i skolen. Kanskje de fleste, men slett ikke alle. Den norske skolen er tilpasset flertallet, det er det ingen tvil om.

Det jeg vil sette fokus på i dag er de barna som ikke er helt A4, de som ikke er blant de fleste, eller “folk flest”. De barna som av ulike grunner sliter og har det vondt i møtet med skolen, og derfor oppfører seg annerledes.

Hva er galt med dette barnet?

Å gå på skole og lære skulle være preget av trygghet, nysgjerrighet, utforsking, prøve og feile, anerkjennelse, rom for personlig vekst, drømmer om fremtiden og de beste rammer for å utfolde sitt fulle potensial. Når en førsteklassing hater skolen og vil brenne alle skoler etter bare seks måneder i det offentlige skolesystemet tenker jeg at noe er galt. Det tenker nok skolen også. De tenker kanskje at det er noe galt med barnet?

Når et barn oppfører seg annerledes enn normen er det lett å si at det er barnet det er noe galt med. Men er det virkelig tilfelle? I både aviser og i blogger dukker det opp historier om barn som ikke blir forstått av skolens lærere og ledelse.

Det kan i mange tilfeller synes som om skolen ikke vil forstå. Er det slik at de ikke ønsker, eller orker, å se på barnet på nytt (re-spektere) fordi det vllle kreve at de selv forandret seg? I noen tilfeller kan det virke som skolen er mer opptatt av å ta vare på systemet enn på eleven. Da er det ikke lett å være et lite barn med noen spesielle behov.

De sa hun var slem, og andre historier

Det kan være mange grunner til at et barn oppfører seg annerledes enn de fleste andre. Noen har angst og føler seg ikke trygge på skolen, slik som jenta i historien “De sa hun var slem…“. Noen føler seg ikke møtt eller forstått, og blir fysisk utagerende slik Hans Olav Lahlum ble. Noen kjeder seg fordi de er spesielt evnerike. Noen sliter med problemer på hjemmebanen eller med mobbing utenfor klasserommet. Andre barn har sin helt spesielle bagasje de bærer på. Mange barn er ikke helt A4.

Felles for alle (også voksne) er at vi finner våre egne “overlevelsesstrategier” for å føle oss trygge. Uansett om overlevelsesstrategien er å krype på gulvet og mjaue som en katt, å stå i giv akt som en soldat, å stikke av (skulke), å slå læreren eller å bli en mobber, så er denne atferden ikke problemet i seg selv. Det er bare et symptom på det egentlige problemet. Et problem som eleven kan oppleve ikke blir forstått av skolen.

Er problemet skapt av sin egen løsning?

Når barn oppfører seg “vanskelig” har jeg erfart at det ALLTID ligger et behov bak. Som regel behovet for trygghet og for å bli sett. I dypeste forstand er det behovet for å bli elsket som den vi er.

Noen barn tilpasser seg så mye at de mister seg selv i forsøket på å oppnå andre menneskers kjærlighet. De blir lydige elever og senere gode kunder hos terapeuter, psykologer og leverandører av selvutvikling. Hvor mange gjelder dette tro? Andre barn nekter å gi slipp på den de er, eller smerten ved tilpasning er så stor, at de tyr til atferd som skolen ikke håndterer. Dette er de “vanskelige” elevene.

Et barn som lager bråk i klassen er ikke slemt. Det har det vondt. Det trenger ikke kjeft, straff, diagnose eller medlidenhet. Det trenger å bli møtt og anerkjent. Det trenger å bli tatt på alvor som et spesielt individ, ikke sett på som en vare med feil på i skolens samlebånd.

Er løsningen så enkel at det bare handler om hvordan vi møter barnet? Eller rettere sagt hvor i oss selv vi kommer fra når vi møter barnet? Er disse barna og deres “problemer” rett og slett en gave til oss andre? En mulighet for oss til å gå innover i oss selv, til å gjenkjenne oss selv i barnet og til å utvikle autentiske og tillitsfulle relasjoner med oss selv og alle andre? Jeg tror at det er slik det er fordi jeg erfarer at det er slik.

Vi trenger ikke flere reformer. Vi trenger en transformasjon.

Jeg stiller spørsmål ved om skoleledere i dag makter å se denne utfordringen og muligheten tilstrekkelig, eller om de er mer opptatt av å forsvare seg selv og ta vare på systemet de er en del av? Er både elever og lærere offer i et skolesystem som ikke gir nok rom for å se det enkelte barn akkurat slik det er fordi fokuset ligger på systemiske reformer, og ikke på å utfolde det fulle potensial i hvert enkelt individ?

Jeg vet at mine spørsmål og synspunkter er subjektive. At jeg har begrenset innsikt og bare kjenner til deler av det som nok er et mer komplekst bilde av den norske skolen. Likevel, jeg har noen erfaringer som gjør inntrykk og jeg leser om andres erfaringer som er delvis gjenkjennbare.

Vår egen historie orker jeg ikke å fortelle om før vi får avstand til den, selv om vi nå har det bedre takket være en fantastisk lærer som vi har en konstruktiv dialog med. Til nyttår mister vi henne. Da må vi bli kjent med den tredje læreren på litt over ett år.

Nedenfor finner du noen av historiene jeg har funnet. Særlig historien “De sa hun var slem…” er en sterk historie fortalt av en mor som har kjempet en lang kamp for datteren mot et system som kanskje er modent for å transformeres? Det får bli tema en annen gang…

Har du egne erfaringer og historier du vil dele med oss andre?

Har du historier vi kan lære av, historier som kan vekke oss eller historier som kan oppmuntre oss og gi oss håp? Benytt kommentarfeltet nedenfor. Ta ansvar for dine egne opplevelser og unngå å henge ut folk. Alle gjør så godt de kan innenfor den virkeligheten vi lever i.

Categories
Mindfulness

Med bind for øynene. Om sanser, tillit og trening

Stillhet i en klostergård i Italia
Her startet jeg. Ikke akkurat en avgrunn, men skummelt nok. (Foto: Casa di preghiera Gesu Maestro)

Da jeg var i kloster i Italia, bestemte jeg meg for å undersøke hva som skjer når jeg, bokstavlig talt, ikke kan se. Jeg vet ikke helt hvor idéen kom fra, innenfor de klostermurene fikk jeg mange rare innfall, men det startet på gårdsplassen utenfor huset der vi bodde. Det var en flat, firkantet plass med en passende Jesus-statue i midten, og jeg bestemte meg for å lukke øynene og prøve å gå rundt plassen i blinde.

Stillhet i en klostergård i Italia
Her startet jeg. Ikke akkurat en avgrunn, men skummelt nok. (Foto: Casa di preghiera Gesu Maestro)

Jeg lukket øynene, tok et skritt frem… og holdt bokstavlig talt på å velte. Det viste seg at jeg mistet all balanse uten synssansen. Med det fulgte en ny interessant oppdagelse: Jeg ble redd for å falle selv om jeg visste at jeg sto på en flat plass, ikke foran en dyp avgrunn. Og jeg hadde ingen tillit til at de sansene jeg fremdeles hadde kunne vise meg veien.

Det fikk meg til å tenke over tillit litt mer generelt. Kanskje jeg mangler tillit også i større sammenheng?

Siden jeg gjerne tyr til bøker når jeg prøver å forstå noe, har jeg oppdaget at det er skrevet lange utredninger om hva tillit egentlig er. Tillit er selve limet i samfunnet, sies det. Det handler om å stole på noen eller noe, å ha tiltro til enkeltpersoner og systemer. Uten tillit til menneskene rundt deg, siger frykten inn i livet. Det gjør den også hvis tilliten til samfunnsinstitusjonene svikter, hvis du slutter å stole på politi eller helsevesen. Men noen fremholder at tillit er også en holdning til selve livet, en tro på at ting kommer til å gå bra, at det som skjer har en form for mening eller i det minste vil gi en eller annen innsikt som kan være meningsfull. Ved dette siste måtte jeg stoppe opp. Mens det er ganske lett for meg å si at jeg stoler på naboen, legen min og Staten, har jeg egentlig denne siste type tillit, til livet?

Svaret er nei. Eller, i hvert fall ikke mer enn tja. Når livet virkelig rammer, synes jeg ikke det virker særlig meningsfullt og jeg er slett ikke så sikker på at ting kommer til å ordne seg. Ikke bare det. Jeg bruker en god del tid på å bekymre meg over ting som ikke har skjedd fordi jeg tror det kommer til å gå skikkelig dårlig, selv om det ofte viser seg å bli ganske bra.

Da jeg sto der og vaklet på klostergårdsplassen i fjor høst, ante alt dette meg. Jeg kjente at jeg gjerne ville ha mer tillit i livet mitt. Siden jeg ikke er religiøs og kunne støtte meg til at «Guds veier er uransakelige», bestemte jeg meg for å gå praktisk til verks. Jeg gjorde blindebukk-stuntet om til en øvelse der jeg undersøkte hva som skulle til for at jeg skulle begynne å stole på de andre sansene mine enn synet. Jeg formet et spørsmål som jeg har tatt med meg hjem til hverdagen og nå anvender i langt større sammenhenger:

Hvor sakte må jeg gå for å føle meg trygg?

Stille vandring på en klosterskogsti
Til slutt kunne jeg gå støtt og målrettet gjennom denne skogen. (Foto: Alexandra D. Strand)

Med bind for øynene viste det seg at jeg måtte gå veldig, veldig sakte, særlig i starten. Men gradvis trådte de andre sansene frem. Først hørselen som gjorde at jeg kunne orientere meg etter bilveien utenfor klostermuren, så følsomheten under føttene som fortalte meg når jeg var på vei ut i grøfta. Ganske raskt klarte jeg ikke bare å holde balansen, men å gå ganske stødig rundt gårdsplassen. Da testet jeg ut blindgjengeriet langs klosterveiene og i stadig mer ulendt terreng. Etter noen dagers eksperimentering gikk jeg på en sti gjennom skogen, rimelig jevnt og stødig, og havnet akkurat der jeg hadde tenkt meg. Da hadde jeg ikke bare lært å stole på hørsel, luktesans og hudens følsomhet. Jeg fikk også kontakt med en slags intuisjon som gjorde meg merkelig trygg på hvor jeg befant meg.

Det hender jeg trener tillit med bind for øynene her hjemme også. Men viktigere er det at denne øvelsen gjorde meg oppmerksom på tillit som drivkraft og hvilepute i livet. Den gjorde meg også nysgjerrig på de andre sansene og sidene ved meg enn de som dominerer til vanlig, blant annet trådte stillheten frem og ba pratsomheten dempe seg. Og sist, men ikke minst, ble jeg klar over at det å sette ned farten og virkelig følge med der jeg er, ofte får meg til å føle meg tryggere.

 

Denne bloggen er også publisert på Mitt Snitt – et fristed.

Klikk for mer informasjon om sommer-retreat 2013

Les også
Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Mennesker

Vi er feiltastiske! – og vi digger det

Vi tok feil. Jaaa!!

Jeg har ofte mange ideer i hodet som vil ut. Noen er godt forankret i hjertet, men ikke alle. De som er forankret i det jeg virkelig brenner for utfolder seg gjerne slik de skal, mens de som ikke er det blir det sjelden noe av. De flopper. Feiler. Blir halvveis gjennomført, og så detter de som steiner til bakken. I dag vil jeg fortelle om et slikt prosjekt.

Noen uker før påske gikk jeg ut på Facebook-siden til LeveBevisst og annonserte at Åsmund Seip og jeg planla et flott kveldsarrangement med høytlesning fra Åsmunds bok 100 days of LOVE, musikk, dialog og en rocka avslutning. Det skulle være et arrangement om å følge hjertet, om sårbarhet og tilstedeværelse.

Det hele hørtes så veldig kult ut – i hodene våre. Det var en impulsiv idé som dukket opp under en lunsjsamtale vi hadde på kontoret. Og det var det.

Nå blir det ikke noe av likevel.

Det kjennes ikke riktig. Ikke fordi arrangementet ikke passer med det vi står for – for det gjør det absolutt – men fordi prosjektet ikke tok godt nok hensyn til våre egentlige behov akkurat nå. Dermed la det seg en liten usynlig energiblokkering i veien for flyten og skaperkraften i prosjektet vårt. Vi kunne selvsagt ha gjennomført arrangementet på ren vilje, men det ville ikke blitt fantastisk, slik vi ønsket. Det ville blitt ok, slik det ofte gjør både i prosjekter og annet arbeid der tryggheten og åpenheten ikke er stor nok til å snakke om det som står i veien for suksess og til å innrømme feil beslutninger.

SMS fra Åsmund
Denne sms’en mottok jeg fra Åsmund i påsken.

Dette skjønte Åsmund i løpet av påsken. Da sendte han meg en SMS som levnet liten tvil om at noe ikke var som jeg hadde tenkt, men som jeg kanskje innerst inne hadde følt?

Det første jeg tenkte var:

–  Å nei! Nå blir det ikke noe av det arrangementet, og jeg som har gått ut med det på Facebook! Det blir et nederlag, en flause, nok en idé som ikke blir noe av…  

Det var hodet, og frykten for hva andre ville si, som snakket. Jeg pustet dypt og ba hodet være stille. Det var bedre. Nå fikk jeg kontakt med hjertet, og budskapet derfra var ganske annerledes:

– Dette er ikke noe problem. Snakk med Åsmund om det og hør hva som skjer. Vi skal bare gjennomføre dette hvis vi synes det er skikkelig gøy og kjenner at det er riktig. Dette er ikke noe nederlag. Vi kan være feiltastiske!

Å være feiltastisk betyr å slutte å være redd for feilene vi gjør, og heller omfavne dem. Det betyr å kombinere ærlighet rundt sine feil med en villighet til å bli holdt ansvarlig – og å gjøre dette på en fleksibel, moden og vennlig måte. Det handler om å erkjenne at vi er feilbarlige mennesker, skriver Kathrine Aspaas i Aftenposten under overskriften Vi er feiltastiske!

Å gjøre feil er bra. Det er det vi lærer av. For eksempel fikk jeg denne gangen en påminnelse om at impulsivitet er bra og skaper kreativ energi. Samtidig lærte jeg at det er lurt av meg å sørge for å forankre ideen bedre ved at vi kjenner skikkelig etter hva vi vil gjøre, hvorfor vi vil gjøre det og at det stemmer med behovene våre, før vi går ut og annonserer prosjektet. Det vil jeg huske neste gang jeg får en impulsiv idë. Jeg fikk også bekreftet at når vi bare klarer å være åpne og ærlige om hva vi føler og hva som gnager i oss, selv om vi allerede har sagt “ja” til noe, så finnes det alltid en løsning som er riktig. Å avlyse dette arrangementet ble riktig for oss denne gangen.

Her forteller Åsmund med sine egne fine ord hvordan han opplevde det som skjedde:

Midt i mellomgulvet, mellom ribbeina og ovenfor navlen, der gjør det vondt. Det stikker og pulserer, varmen sprer seg i hele kroppen og jeg får svette håndflater. Jeg er redd. Redd for feil jeg har gjort, feil jeg kan komme til å gjøre, ting jeg har lovet, forventninger jeg har skapt. Jeg er redd for å skuffe, ødelegge, rive ned og såre. Men her er jeg. Livet er virkelig for kort, og virkeligheten for full av liv. Noen ganger blir det slik jeg trodde, men for det meste ser det jo helt annerledes ut. Det liker jeg.

Det uendelig vakre i en samtale er potensialet den har til å vise frem virkeligheten, slik virkeligheten ser ut. Slik den ser ut for meg, nå. Ut av en ærlig samtale vokser det nye virkeligheter frem. Fantastisk feiltastisk. Jeg digger det.

Jeg synes Åsmund sier det så fint. Det dekker opplevelsen av å være feiltastisk på en måte jeg kjenner igjen i meg selv. Dette er ikke første idéen eller prosjektet jeg feiler med, og garantert ikke det siste, men det er kanskje første gangen jeg bevisst omfavner feilen og ser på det som feiltastisk. Det vil jeg fortsette med fremover!

 

Les også
Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Mennesker Mindfulness Utvalgte artikler

Egoets død og Selvets oppstandelse – et påskebudskap

Jesu korsfestelse, død og oppstandelse

Det finnes helt sikkert mange mulige tolkninger av påskebudskapet, og kanskje er ingen mer rett enn andre. Jeg har min opplevelse av hva historien om Jesu korsfestelse, død og oppstandelse handler om.

For meg handler hele denne beretningen om hvordan vi kan oppdage oss selv, erindre hvem vi egentlig er, gjennom egoets død, og så vende tilbake til livet i kjærlighet og i tjeneste for den mektige kraften vi selv er en del av, og som noen kaller Gud.

 

Hva er egoet?

Jesu korsfestelse, død og oppstandelse

Det jeg her refererer til som egoet er den delen av oss som vi kaller vårt selvbilde. Det er sinnets beskrivelse av oss selv, noe ganske annet enn opplevelsen av Selvet eller det du virkelig ER. Egoet har en nyttig oppgave i å beskytte oss ved å vurdere og kategorisere våre opplevelser og sanseinntrykk som potensielle farer. Ulempen er at egoet identifiserer seg med våre tanker, følelser og det som blir sagt om oss. Egoet tror det er oss, og det opplever seg selv atskilt fra alt og alle. Denne atskiltheten er det som fører til kamp, konkurranse, grådighet og emosjonell lidelse. Egoets seperasjon fra hjertet, fra andre mennesker og fra skaperverket fører til frykt – og frykt er den ene av to grunnleggende emosjoner. Den andre er kjærlighet. For å oppleve Selvets totale kjærlighet må egoet oppheves. Det må dø.

 

Beretningen fra Bibelen forteller oss at for rundt 2000 år siden ble Jesus arrestert og ført til Pontus Pilatus for å bli dømt til døden. At Jesus blir dømt ser jeg som et bilde på hvordan vi også dømmer andre, og selv blir dømt av vårt eget ego. Ingen er en strengere dommer mot oss selv enn vårt ego. Det vurderer, kritiserer og dømmer både oss selv og mennesker vi er glad i uten blygsel, hele tiden. Denne dommen over oss selv som ”ikke god nok”, ”ikke verdt å elske”, ”full av feil og mangler” eller ”full av synd” fører selvfølgelig til en straff.

Slik Jesus ble pisket til blods, pisker vi oss selv til stadighet ved å gjenta domsigelsen på nytt og på nytt. Hver gang svir som et piskeslag. Hver gang blir såret litt større, litt dypere og litt vanskeligere å hele. En kvinne jeg nylig snakket med brukte begrepet helt automatisk om det hun gjorde mot seg selv i det hun sa: ”Jeg skjønner ikke hvorfor jeg driver og pisker meg selv hele tiden.”

Det er ikke så lett å forstå hva egoet vårt holder på med. Derfor bærer vi byrden det pålegger oss, går gjennom pinslene, smerten og lidelsen dag for dag. Slik Jesus måtte slepe sitt eget kors gjennom Jerusalems gater til Golgata, den lille høyden rett utenfor den gamle bymuren, slik bærer vi vår egen byrde i form av de lidelsene vi påføres når vi gjentar den samme dommen over oss selv. De negative og gjentagende tankene som egoet produserer er våre daglige piskeslag mot oss selv, mens de vonde følelsene det skaper, lidelsen ved å bære dette med seg hver dag er vårt eget kors som vi bærer gjennom livet til vi kommer til vårt eget Golgata. Et tidspunkt i livet der vi er klar for å ta et oppgjør med vårt ego og henge det opp på korset så vi tydelig kan se det for det det er.

Korset er for mange et symbol på nærværet i øyeblikket her og nå. Midt i krysset mellom det vertikale og det horisontale finnes bare nå, det som bare ER. I det senteret her og nå er det ikke rom for egoet og de lidelsene det påfører oss. Når jeg mediterer opplever jeg ofte en sterk vertikal energi som går som et lys gjennom meg fra evigheten under meg til evigheten over meg. Det dirrer av spenning i noen sekunder før en tilsvarende horisontal energi farer som et lyn gjennom meg fra en evighet til høyre for meg til en evighet mot venstre. Midt i krysset befinner jeg meg. Som på et kors. I en total opplevelse av fred og evighet.

Slik Jesus hang synlig på korset og anerkjente situasjonen slik den var før han ga slipp på alt, også gjennom å tilgi de som hadde gjort ham vondt (”Far, tilgi dem for de vet ikke hva de gjør”), slik skal vi bli bevisst vårt ego og anerkjenne at det er der og at det har en viktig oppgave i å beskytte oss som menneske. Ved å anerkjenne det – ikke fornekte det – og gi slipp på alt som er jordisk vil egoet kunne oppheves. Det ”dør”. Når Jesus dør på korset dør hans ego. Den fysiske død er symbolet på at den delen av oss som er knyttet til det jordiske, til det å være menneske, må vike plassen for at vi skal kunne erfare det evige og erindre oss selv som del av det store JEG ER (navnet på Gud, JAHVE betyr JEG ER).

En gang trodde jeg at jeg faktisk måtte dø for ”å komme hjem”, og det var alt jeg ønsket. Nå vet jeg at jeg ikke trenger å dø fysisk som menneske for å finne det jeg savnet – meg Selv og den totale kjærlighet og fred. For Guds rike er inni meg. Akkurat her. Akkurat nå.

Jesu død på korset er for meg selve symbolet på vår oppvåkning, på opplysthet, på ”å komme hjem”. Det er, som Jesus lovet, erfaringen om evig liv. Det jeg erfarer når egoet ”dør” vil selv aldri dø, men leve evig i ett med alt.

Men som menneske trenger vi også egoet som en vakthund som beskytter oss og vår erfaring i den fysiske kroppen. Jeg tenker at jeg har valgt å komme til jorden som menneske for å ha denne unike erfaringen av meg Selv som bare den fysiske manifestasjonen av meg kan gi. Derfor kom også Jesus tilbake fra de døde som et symbol på Selvets oppstandelse i den fysiske kroppen, der egoet også har en plass. Hadde ikke Jesus stått opp igjen fra de døde ville historien fortalt oss at det bare er om å gjøre å dø, men det er ikke det livet handler om.

Vår oppvåkning gir oss en viktig kvalitet; egoets makt over oss vil aldri bli den samme igjen etter opplevelsen av egoets død og erfaringen om det evige liv. Der egoet før “korsfestelsen” gjerne oppfører seg som herre i huset (les; kroppen) vil det etter “oppstandelsen” være gitt sin rette plass som tjener. Det er Selvet som nå er herre i vårt liv. Etter en slik ”korsfestelse, død og oppstandelse” (les; oppvåkning) kan vi vende tilbake til livet i tjeneste for det store JEG ER, den evige livskraften som mange vil kalle Gud. Det er dette vi er her for å oppleve; å erindre oss Selv og erfare oss Selv i relasjon til andre.

Beretningen om Jesu død og oppstandelse symboliserer for meg hvordan vi selv må gjennomgå egoets død og Selvets oppstandelse for å fri oss fra frykten og separasjonen som preger menneskers liv, og slik kunne leve sammen i kjærlighet og harmoni med visshet om at sjelen lever evig. For meg gir det en plattform for livet som er helt unik og som setter meg i stand til å skape mitt liv i kjærlighet og glede. For var det ikke nettopp det Jesus prøvde å fortelle oss? Jeg velger å tolke det slik.

God påske!

Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Samfunn i endring

Vi skal bygge et felt (del 2)

Vi skal skape et feltI den første artikkelen så vi på fenomenet felt og de mange ulike felt som finnes. Spørsmålet som naturlig følger er: Hvordan kan vi bruke denne innsikten til å etablere et kollektivt bevissthetsfelt, versjon 5.0 – grunnlaget for det neste kulturtrinn?

For det første vet vi av erfaring at nye felt, nye tankemønstre, nye vaner, reaksjonsmønstre osv, dannes ved at de innøves, de praktiseres, de oppstår ikke ved at de gamle nedkjempes. Det skjer ved at nye kommer til og de gamle blir etter hvert foreldet og går ut av bruk.

For det andre vet vi at nye innsikter og ferdigheter, nye måter å gjøre ting på som er åpenbart mer effektive enn de gamle, sprer seg raskt når de bare først har begynt å bli kjent.

For det tredje vet vi fra fysikken at harmoniske felt, felt der energibølgene svinger i takt, er langt mer effektive enn kaotiske felt der bølgene er i utakt og konkurrer med hverandre. Harmoniske felt styrker energien slik at vi får en synnegieffekt. 2 +2 blir 5 eller enda mer, ikke 4.

Så vet vi også at menneskene har to grunnleggende følelser, frykt og kjærlighet – positiv og negativ emosjonell energi. På grunnlag av disse har vi så et mangfold av emosjonelle reaksjoner. Frykt fører til reaksjoner som sinne, forsiktighet, grådighet, og kontrollbehov.

Kjærlighet og emosjonelle reaksjoner på denne gir harmoniske felt. Frykt og alle de emosjonelle reaksjonene dette skaper, gir på sin side uharmoniske felt der energibølgene konkurrerer og begrenser hverandre.

Vi har med andre ord all mulig grunn til å anta at det er store fordeler ved å skifte fra et fryktbasert system til et kjærlighetsbasert system, fra hard konkurranse til mykt samspill.

Det er grunn til å tro at vi da kan utrette mer og ha det bedre mens vi gjør det. Et nytt felt, eller kanskje mer presist en slik oppgradering av feltet, ville ha potensial til å spre seg raskt.

Så det er i all enkelhet det Transformasjon til Enhet skal bidra til. Hvordan vi gjør det må vi sammen finne ut av underveis, men vi har heldigvis et godt grunnlag å bygge på.

Vi har allerede tre metodiske grunnsteiner å bygge på:

  1. Vi vet av erfaring at harmonisk samspill lettest oppøves i mindre grupper som øver sammen over tid.
  2. Både gammel østlig visdom og nyere vestlig forskning, sammen med erfaringen fra de mange selvutviklingsmetodene, har lært oss at bevisst endring av bevissthetsfelt mest effektivt kan gjøres med meditative teknikker. Fra de samme kildene har vi også innsikten om at kjærlige energier og opplevelsen av enhet er knyttet til hjertesenteret/chakraet. Mens opplevelsen av atskilthet og frykt er knyttet til hodet med sine fysiske sanser og til det emosjonelle senteret i magen. De elektromagnetiske bølgene fra hjertet er dessuten 5 000 ganger sterkere enn dem fra hjernen. Derfor arbeider vi meditativt med energier fra hjertesenteret.
  3. Harmonisk samspill mellom mennesker og i en større sammenheng mellom oss og naturen vi er en del av, vil ha karakter av dialog. Vi kan praktisere det nye kulturtrinnet, innøve det nye feltet, gjennom dialog i gruppene og mellom gruppene.

Vi har et sted å begynne.

 

Denne artikkelen er del 1 av en serie på 5 korte artikler om metoder som nå utprøves i nettverket Transformasjon til Enhet.
Les også
Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Mennesker

Å lære seg å leve med frykten

Leap, and the net will appear

Sist helg ble jeg utfordret av kjæresten min. Hun visste godt at jeg ikke er så glad i fjellvegger. Likevel ga hun meg et klatrekurs til jul. Jeg har hatt et par dårlige opplevelser med klatring i fjellvegger som har satt sine spor. Når min kjære nå ga meg et klatrekurs i gave var det godt ment. Hun vil meg vel, og jeg vet det. Dette var min sjanse til å overvinne frykten. Jeg grep den.

Når frykten setter seg

Første gang jeg fikk en skikkelig skrekkopplevelse i en fjellvegg var jeg ung, og kanskje dumdristig? Min bestevenn og jeg var på telttur i vakre omgivelser utenfor Bergen. På en av turene oppover i fjellet finner min venn en passende fjellvegg som han mente vi skulle klatre. Han hadde klatret en del med sin far så dette skulle gå fint. Veggen var neppe mer enn 5-6 meter høy, men så hadde vi heller ikke noe klatreutstyr. Med andre ord, for meg var det friklatring uten erfaring og uten opplæring. Nevnte jeg at jeg var ung og kanskje dumdristig? Halvveis oppe i fjellveggen står jeg skikkelig fast. Jeg ser ikke hvor jeg kan finne neste feste, og jeg klarer ikke å gå ned igjen til det forrige. Først blir jeg bare rådvill, leter etter en løsning, men gir ikke opp. Så begynner jeg å bli sliten. Armene dirrer og bena ”jazzer” hemningsløst. Jeg innser plutselig alvoret. Frykten tar meg og jeg blir skikkelig redd. Fortvilet roper jeg på hjelp fra vennen min som er høyere oppe i veggen. Han er rolig, gir meg noen tips, og uten at jeg overhodet kan huske hvordan, så fikk han meg opp den veggen. Alt jeg husker er at jeg var jævlig redd (unnskyld uttrykket). Har du først stått midt i en fjellvegg uten sikkerhetsutstyr og kjent frykten for å falle, muligheten for å dø, så setter det seg i kroppen. Og det sitter lenge.

Kroppen husker godt

Mange år senere var jeg igjen på guttetur med en god venn. Vi skulle rafte i Sjoa, og vi skulle rappellere og klatre i et fjell. Denne gang med sikkerhetsutstyr og instruktør på stedet. Dette kunne jo ikke gå galt. Allikevel kjente jeg en indre uro. Kroppen min husket noe jeg selv hadde forsøkt å glemme. Halvveis oppe i fjellveggen begynte musklene å bli slitne. Bena ”jazzet” og armene vibrerte som et massasjeapparat. Dette hadde jeg opplevd før. Og kroppen husket det. Den husket også følelsen knyttet til det. Frykten for å falle ned og dø! Jeg ble livredd, igjen. ”Få meg ned”, ropte jeg, og det gjorde de. Denne gangen var jeg festet i topptau, forskriftsmessig sikret, og egentlig aldri i noen reell fare. Men det visste ikke kroppen min. Den husket bare min tidligere erfaring og frykt fra en fjellvegg utenfor Bergen.

Å bygge tillit

Leap, and the net will appear”Alle er redd for å falle” konstaterte klatreinstruktøren. Kjæresten min og jeg sto lydhøre og spente. ”Det er et instinkt. Frykten for å falle holder oss i live og er derfor viktig” fortsatte han. Vi hadde fått en veldig god instruktør. En som kjente til fryktmekanismen og visste at tillit er nøkkelen til å leve med instinktiv frykt. Det er tilliten til sikkerhetsutstyret som skal hjelpe oss amatørklatrere til å våge å utfolde oss i klatreveggen, ta noen sjanser, strekke oss litt lenger og til å nå toppen. Tillit er nøkkelen til å ha glede av klatringen, akkurat som i resten av livet. Derfor trente vi på tillit, gradvis. Vi lærte å sikre hverandre, og vi lot oss falle ut fra veggen gang på gang for å kjenne at utstyret og klatrekompisen holdt oss trygge – hver gang. Jeg startet litt nervøst med å falle fra to meter opp i veggen etter at jeg hadde konstatert at klatrekompisen nede på bakken var klar. Så økte vi høyden. Til slutt kastet jeg meg ut fra veggen fra ni meters høyde uten å si ifra først, og det var greit. Jeg stolte på utstyret og på en fremmed kursdeltager på bakken. Tilliten var etablert. Nå var jeg fri.

Å leve med frykten

Det å lære seg å stole på utstyret og på gode hjelpere (klatrekompisen som står nede og sikrer) tar ikke bort den grunnleggende frykten for å falle. Den lille frykten er klatringens ”memento mori” – husk på døden. Den frykten holder deg skjerpet, fokusert og i kontakt med det du holder på med. Så lenge du ikke lar frykten overta kontrollen, slik den gjorde for meg i mine tidlige klatreopplevelser.  Å lære seg å ha tillit til utstyret, til omgivelsene, til livet, vil i seg selv ikke fjerne den grunnleggende frykten for å dø. Det gjør det mulig å leve med den.

Slik kan jeg også leve med annen frykt, for eksempel frykten for å gjøre noe dumt, for å bli avvist, for ikke å lykkes osv. Når jeg lærer meg å ha tillit til livet kan jeg lettere leve med frykten min. Jeg kan stole på at livet vil meg vel, at jeg bare får så mye motstand som jeg kan takle, at løsningene dukker opp når jeg bare våger å ta spranget. Enten jeg velger å klatre i en vegg, holde et foredrag jeg aldri før har holdt, si ”ja” til en ny jobb eller stole på et menneske jeg nesten ikke kjenner. I det daglige er denne tilliten til livet det sikkerhetsutstyret jeg trenger for å leve fullt og helt. For å kjenne at det bruser. For å virkeliggjøre mine drømmer, og for å utfolde mitt fulle potensial.

Hvis du savner slik tillit til livet kan det være en god idé å forsøke å trene den opp. Det er fullt mulig, og klatrekurs er bare én av mange mulige måter å gjøre det på. Men uansett hvordan du gjør det så vil det handle om å utfordre din komfortsone, og så huske på hver gang det går bra. Derfor er det alltid lurt å feire sine små og store seire. De gangene du har vært modig og gjort noe – stort eller smått – som utfordret din komfortsone og din frykt. Da bygger du tillit til livet.

Ha tillit til livet, og livet smiler til deg 🙂

 

Les også
Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Samfunn i endring

Overgangen til 2013 – med håp i sikte!

God jul og godt nytt år

Vignett - Ord fra hjertet med Geir HagbergDet er kun få dager igjen til jorden går under – hvis du velger å tro Hollywood versjonen av Mayakalenderens profetier. Jeg velger å tro at livet vil fortsette i beste velgående også etter 21. desember 2012. Det er datoen mange kobler til Mayaindianernes flere tusen år gamle kalender som mange mener slutter nettopp i disse dager. Men så vidt jeg har forstått, og tror, så indikerer ikke Mayakalenderen slutten på jorden, men slutten på en epoke som de kaller ”den mørke tiden”. En epoke preget av våre voksende egoer og gjennomsyret av frykt og seperasjon. Det har gitt oss noen tusen år med mye krig, vold, grådighet og begjær. Det kan se ut som det hele nå er i ferd med å toppe seg, og at verden har fått nok. Systemene vi har bygget opp i denne epoken er i ferd med å kollapse, mennesker over hele verden reiser seg i opprør mot makthaverne, enten de er politiske, militære eller kapitalistiske. Til og med naturen skriker etter forandring, ellers trues vi av selvutslettelse og mangel på de basisgodene vi trenger for å leve, som mat og rent vann.

Heldigvis er det håp i sikte. Også Mayakalenderen forutsier det. Etter denne mørke epoken kommer ”den lyse tiden” preget av større bevissthet, samhold, kjærlighet og enhet, i følge Mayaene. Altså en fantastisk ny og bærekraftig virkelighet. Det ønsker jeg velkommen! Samtidig forventer jeg ikke å våkne opp 22. desember i år til en totalt endret verden. Transformasjonen tar nok litt tid, selv om den allerede har startet.

Mange jobber hver på sin måte med å spre mer kjærlighet og glede i verden, og slik bidra til at samfunnet vårt stadig endres i den retningen Mayaene har forutsagt. Om vi samler våre krefter for å endre bevisstheten i samfunnet blir effekten enda større – og raskere. Bevegelsen Transformasjon til Enhet er et slikt initiativ som nå jobber med å samle grupper av mennesker over hele landet til en praksis bestående av hjertemeditasjon og dialog. Ved å endre vår egen bevissthetstilstand til en indre tilstand av fred og harmoni, og med felles intensjon gi næring til det store bevissthetsfeltet vi alle er en del av, skaper vi mer av det gode vi ønsker oss og gir rom for samfunnets potensial til å utfolde seg. Ikke ved å fornekte det mørke, men ved å romme det i lyset fra våre hjerter. Det er en vakker prosess som gir håp for en bedre fremtid. Og jeg tror det virker. Ja, faktisk tror jeg det i bunn og grunn er det eneste som faktisk virker – at vi ER den endringen vi ønsker oss. I små selvstendige grupper på 7-10 mennesker praktiserer vi nå den form for samvær og kommunikasjon som vi er overbevist om at ”den lyse tiden” trenger for å vokse frem. For å skape fred rundt oss, ER vi fred i oss selv. Målet er også metoden. Det kjennes godt, og det gir stor mening.

Jeg gleder meg til 2013. Jeg gleder meg til en ny og lysere epoke i menneskenes historie. Og jeg vil fortsette å gjøre alt det jeg kan for å bidra til at overgangen fra et fryktbasert til et kjærlighetsbasert samfunn går så fort som mulig. Jeg vet ikke når det vil skje. Jeg vet ikke hvordan det vil se ut. Men jeg vet at jeg vil bidra med mitt. Det håper jeg du også vil gjøre, ved å være den endringen du ønsker å se rundt deg.

Med de beste ønsker om en fredfull desember
og et lyst og kjærlighetsfullt nytt år!

 

PS! Vil du ta del i bevegelsen Transformasjon til Enhet gjennom deltagelse i en lokal gruppe eller ved å starte din egen? Kontakt oss for mer informasjon:

Aktuelle linker
Categories
Mennesker Samfunn i endring

Alle voksne har et ansvar for å melde fra

Photo by Doriana S. / Stock.xchng

Hva er det som går galt når barn og unge går for lut og kaldt vann hjemme grunnet foreldrenes rusproblemer, psykiske problemer eller samlivsproblemer? I mange tilfeller kunne barna vært hjulpet ved at noen andre voksne brydde seg, så dem og om nødvendig varslet barnevernet. Men litt for ofte skjer dessverre ikke det. Hvorfor er det slik?

Er vi ikke oppmerksomme nok?

Er det slik at vi ikke ser, hører eller merker om et barn i barnehagen, på skolen, i nabolaget eller i vårt eget barns vennekrets har det vanskelig? Er vi ikke nok oppmerksomme på hva som skjer med mennesker rundt oss i hverdagen? Eller er vi rett og slett for redde for å bryte inn i privatsfæren til en annen familien ved å bry oss? Drives vi her i større grad av frykt for å blande oss inn, enn av medmenneskelighet overfor det barnet som sårt trenger hjelp fra en ansvarlig voksenperson?

Jeg tenker at det alltid er noen som vet noe. Noen merker, føler på seg, har en anelse om at noe ikke er som det skal hjemme hos et barn de har en viss nærkontakt med gjennom lokalmiljøet. Men kanskje er ikke noen nok? Kanskje må vi bli flere som er oppmerksomme på hverandre på en god måte. Ikke for å vite alt mulig privat om hverandre, men for å bry oss om hverandre. For å passe på at alle har det godt. Det er lov å ikke ha det godt – hvis du velger det selv. Men det er ikke “lov” å overse et menneske som har det ufrivillig vondt, som for eksempel barn som ikke har mulighet til selv å velge sin livssituasjon.

Hjelpeapparatet trenger også hjelp

Kanskje har vi med økende grad av offentlige systemer og velferdsgoder mistet noe av det naturlige medansvaret for hverandre? I så fall er det på tide at vi gjør noe med det! Vi trenger både det naturlige medansvaret og et offentlig støtteapparat som kan tre inn der det trengs. Men for at sistnevnte skal kunne fungere optimalt må de offentlige aktørene først få vite at noe er galt – og særlig når det gjelder barn. For at det skal skje har alle voksne et ansvar for å melde fra når vi oppdager at noe ikke er som det skal med et barn vi kjenner til. Vi kan ytre vår bekymring til barnehagen, skolen eller til barnevernet som så kan finne ut mer. Før du melder fra kan det i noen tilfeller være naturlig å snakke med barnet først. Sørg for å se barnet og anerkjenn barnets situasjon. Vær klar over at mange barn vil beskytte sine foreldre og kanskje ikke si så mye. Anerkjenn barnets behov for det. Vær varsom og lytt med hjertet. Du må ikke gjøre situasjonen for barnet enda verre med et velmenende “forhør” hvis barnet ikke sier noe. Pust dypt og rolig, og følg intuisjonen din. Hodet kan ofte ta feil. Overlat videre undersøkelser til profesjonelle instanser som barnehage, skole og barnevern.

Det går an å sende inn en anonym bekymringsmelding til barnevernet, men anonyme meldinger må inneholde mer alvorlig informasjon før barnevernet begynner med undersøkelser. Hvis du kommer med en bekymringsmelding uten å være anonym, vil foreldre til barnet ha krav på å vite hvem som har varslet. Er det en regel som kunne vært lempet på slik at det var mulig å melde inn en bekymringsmelding til barnevernet under fullt navn uten at foreldrene behøver å få rett til å vite melderens navn? Det kunne kanskje gjort terskelen til å melde fra lavere for naboer og andre nære venner som ellers kvier seg for å “sladre”?

Et felles ansvar

Uansett hvordan vi melder fra, eller hva vi gjør, så har vi et ansvar for å gjøre noe når vi oppdager at ikke alt er som det skal være. Det ansvaret kan vi ikke løpe fra. Og som samfunn opplever jeg at vi heller ikke har råd til å løpe fra det. Det koster for mye lidelse, for mange tapte barndomsår, for mye uforløst potensial, for mange tårer og for mange liv.

Problemet med omsorgssvikt overfor enkelte barn har nok alltid vært der. Men i vårt moderne hektiske samfunn blir kanskje problemet enda mer usynlig enn tidligere. Det kan vi gjøre noe med. Og hver enkelt av oss må begynne med oss selv. Det handler om å ta lederskap der du er. Et lederskap helt uavhengig av tittel og posisjon, men et lederskap fra hjertet med et ansvar for en større helhet.

Om vi ikke er oppmerksomme nok, så kan vi øve oss på å bli det.
Start med oppmerksomhetsøvelser og mindfulness.
Om vi ikke kjenner på ansvaret, så kan vi øve oss på å åpne hjertene våre.
Bli med på Pusterom og få kontakt med hjertet.

Cathrines sterke historie

Les den sterke historien om Cathrine og hennes familie, og om dem som kunne gitt Cathrine en bedre barndom. Se også egen video på toppen av artikkelen hvor Cathrine selv forteller om deler av sin historie. Cathrines historie finner du i Bergens Tidende.

Det er nyttårsaften, snart blir det år 2000. Hjemme er det full nyttårsfest. Tiåringen tar på seg mørke klær og går stille ut. I en krapp sving legger hun seg i veibanen, med ansiktet ned i asfalten.

Aktuelle linker

Hva kan du gjøre nå?
Du kan hjelpe oss å spre dette budskapet til så mange som mulig på sosiale medier slik at flere voksne blir oppmerksomme på hva de kan se etter og hva de kan gjøre. Takk for at du bryr deg!

Categories
Samfunn i endring

Transformasjonen har startet: En større virkelighet (Del 2)

En større virkelighet

En større virkelighet

Både verden og vi selv er mye mer enn det fysisk synlige

I flere hundre år har vi i den vestlige verden vært opptatt av å forstå og beherske det fysisk materielle. Det har, isolert sett, vært et meget vellykket prosjekt. De siste hundre årene eller så har også emosjonelt materiale – det stoffet drømmer, visjoner og kunst er laget av – blitt industrialisert og big business. Filmproduksjonen i Hollywood er det mest slående eksemplet, i dag er kanskje TV-serier og dataspill like viktige. Populærmusikken er en annen form for emosjonelt materiale, den har vært identitetsskapende for flere generasjoner av ungdom.

Et annet aspekt ved virkeligheten er energi. Energi og materie er to aspekter av den samme virkelighet. Vi husker Einsteins berømte formel om hvordan fysisk materie og energi forholder seg til hverandre, E=mc2 . Bruk av fossile energikilder og de miljømessige konsekvensene av dette er et av vår tids største problemfelt.

De siste 20 – 30 årene har også emosjonell energi, våre følelser og emosjonelle reaksjonsmønstre, blitt et sentralt fagfelt. Det henger bl a sammen med at humankapitalen, menneskene i bedriftene og det som driver dem, er blitt viktig i økonomien – og at det er emosjonelle faktorer som avgjør våre valg som kunder. Det er også knyttet til at økt bevissthet i befolkningen har gjort selvutvikling til en raskt voksende bransje. Vi har begynt å forstå at det er emosjonelle energier som er historiens drivkraft, både verdenshistoriens og din og min private historie.

Den fysiske verden og den emosjonelle verden er svært ulike. Emosjonalitetens lovmessigheter er noe nær det motsatte av fysikkens (ref. www.femtetrinn.no). Men begge har tre aspekter, uløselig knyttet sammen. Energi og materie er tidligere nevnt, det tredje aspektet er bevissthet. Og det virkelig grensesprengende nye som er i ferd med å skje er at vi får et bevisst forhold til bevissthet.

Vi har lært at datamaskinene, mobiltelefonene og alle de andre smarte maskinene våre må ha maskinvare (fysisk materie) og elektrisk strøm (fysisk energi). I tillegg må de ha programvare – bevissthetsaspektet i maskinen. Så har vi oppdaget at også mennesker og dyr har programmer som styrer våre organer og våre reaksjonsmønstre. Noe av det er medfødt, noe innlært, uansett er analogien til de smarte maskinenes programvare slående.

Både mennesker, dyr og de mest avanserte maskinene kan lære av erfaring.

Det menneskene er alene om er evnen til å reflektere over dette, til å se oss selv og vår egen måte å fungere på, utenfra. Det krever modenhet og trening, men det gir store gevinster.

Atskilthet og frykt eller enhet og kjærlighet

Vi mennesker har to grunnleggende følelser: frykt og kjærlighet, negativ og positiv emosjonell energi. Så har vi en hel serie emosjonelle reaksjoner på disse. Både sinne, grådighet og sjalusi er emosjonelle reaksjoner på frykt. Gleden over å vinne over andre er heller ikke drevet av kjærlighet.

Identifiserer vi oss med kroppen vår, med de emosjonelle reaksjonene på ting som skjer i våre omgivelse eller på tankene som surrer og går – så opplever moderne mennesker seg som atskilte individer. Til syvende og sist er jeg alene i en evig konkurranse med alt og alle. Vi konkurrerer i arbeidsmarkedet og i ekteskapsmarkedet. Vi posisjonerer oss så godt vi kan sosialt og faglig. Vi prøver å sikre oss økonomisk. Noen er mer ambisiøse enn andre, men uansett hvilken strategi vi velger, er veldig mye av det vi gjør motivert av ønsket om å sikre oss mot usikkerheten, mot den underliggende frykten. Både marked og demokrati er systemer som er etablert for å redusere frykten i en form for sivilisert alles kamp mot alle.

Kjærlighet derimot bunner i opplevelsen av enhet, av å være ett med. Det kan vi oppleve i nære familierelasjoner, i forhold til venner, til hjemstedet, til nasjonen og mye annet. Hva enn objektet for vår kjærlighet er, så bunner det i noe inkluderende, omfavnende, noe vi identifiserer oss med, føler oss ett med.

Både frykt og kjærlighet og alle de emosjonelle reaksjonene på dem, opplever vi alle spontant. De kommer av seg selv som reaksjoner på noe som skjer oss, ubevisst lar vi oss rive med av dem. Det er menneskelige reaksjoner som vi alle har. Men vi kan også bruke vår menneskelige bevissthet til selv å bestemme hva vi vil identifisere oss med, atskilthet eller enhet.

To viktige nøkler

Bevisstheten, slik den fungerer hos mennesket, har tre elementer:

  1. For det første har vi et oppmerksomhetsfelt. Som en lyskjegle retter vi vår oppmerksomhet i en eller annen retning. Det er ofte begivenheter utenfor oss selv, men forbausende ofte har vi det meste av vår oppmerksomhet rettet mot dagdrømmer, fantasier og spekulasjoner av ulike slag. Vi kan også systematisk rette vår oppmerksomhet mot kroppen og hvordan den fungerer. Og vi kan rette oppmerksomheten innover mot våre tanker og følelser.
  2. For det andre har vi, som nevnt, en programvare vi bruker til å tolke det vi har innenfor oppmerksomhetsfeltet. Den viktigste programvaren er språket, vi setter merkelapper på det vi opplever: stygt/pent, varmt/kaldt, bil/båt, hus/hytte osv. Ut fra tidligere erfaringer har vi programmer som raskt sorterer i liker/liker ikke, tror/tror ikke.
  3. For det tredje har vi et punkt som vi retter vårt oppmerksomhetsfelt fra, vi har hva vi kan kalle bevissthetskjernen, et ståsted, et utgangspunkt for vår oppmerksomhet. Som regel opplever vi dette punktet som lokalisert et sted mellom og litt bak øynene, men vi kan flytte det. Det er mulig å flytte punktet til en posisjon utenfor oss selv, slik at vi kan være oss bevisst hvordan vi selv fungerer i den aktuelle situasjonen der og da. De fleste har opplevd det spontant , ”her står jeg og opplever dette”, og evnen til dette kan trenes opp.

Dette apparatet, bevisstheten vår, kan vi bruke til å utvikle oss selv og gjennom det våre omgivelser. Det er nøkkelen til å svare på spørsmålet: Hvem er jeg? Er jeg rollene mine? Er jeg kroppen min? Er jeg følelsene mine? Er jeg tankene mine?

I den utstrekning vi identifiserer oss med noe av dette, lar oss rive med av følelsene eller går helt opp i rollene våre, er vi i atskiltheten. Men dersom vi flytter oppmerksomhetskjernen vår litt ut slik at vi får noe avstand og dermed opplever at: Jeg er den som bor i denne kroppen, som har disse følelsene og tenker disse tankene – da har vi åpnet døren til en økt bevissthet, vi har tatt det først skritt ut av atskiltheten.

Nøkkel nummer to er den oppdagelsen vi alle kan gjøre av at atskiltheten sitter i hodet med dets fysiske sanser (syn, hørsel, lukt og smak) og hjernen som tolker alt dette, og den sitter i magen der de emosjonelle reaksjonene på atskiltheten slår inn. Alle har vi opplevd at frykt slår inn som et stikk eller sug i magen. Mange er seg bevisst at de gjør valg ut fra magefølelsen, ut fra hvordan de reagerer emosjonelt.

Opplevelsen av enhet og kjærlighet er knyttet til hjertet. Egentlig har det ikke så mye å gjøre med muskelen som pumper blod, det ville være riktigere å snakke om et energisenter i brystregionen. Dette er gammel innsikt som tradisjonelt er symbolisert med hjertet.

Det viktigste med denne oppdagelsen er at den er nøkkelen til å endre vår opplevelse av oss selv og verden, til valget mellom å oppleve atskilthet eller enhet.

 

 Denne artikkelen er del 2 av en serie på 3

Aktuelle linker
Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Mennesker

Jeg har begynt å gi livet mening

What is the meaning of life?Skrevet av Tor Bertil Namskau
Gjesteskribent på LeveBevisst.no

I søken etter meningen med livet, har jeg kommet til at jeg antagelig aldri vil finne meningen med livet. Jeg har derfor begynt å gi livet mening. For meg og kanskje for andre.

I forsøket på å gi mening til mitt og andres liv, ser jeg at det å gjøre noe for andre kanskje er det viktigste for meg. Når det jeg gjør har betydning for andre, da får jeg en betydning i en verden av utfordringer og muligheter.

Jeg har innsett at mine og andres utfordringer gir meg uante muligheter. Jeg blir ofte skremt og redd av både utfordringene og mulighetene, men jeg føler stor glede når jeg klarer å bekjempe min frykt, og går noen skritt inn i det ukjente, ut i en verden av muligheter.

Når jeg ser hvor stor betydning det har for meg at jeg får anledning til å bety noe for andre, ønsker jeg å bidra til at flere kan få oppleve det samme. Kanskje kan vi sammen bety enormt mye for et enkelt menneske, eller kanskje for mange enkeltmennesker?

Categories
Mennesker Mindfulness Utvalgte artikler

Eg trekte pusten og eg visste at eg trekte pusten

Foto av Helge Carlsen under CC

Mange har etter kvart innsett at det å bare halde fram med å grava i fortida etter årsakene til vårt elende, ikkje alltid fører ein framover. Så har me byrja å sjå framover og setje oss mål, finne metodar og teknikkar som kan føre oss fram, føre oss dit me ønskjer å vera ein gong. For meg var ingen av desse strategiane løysinga når mi eiga verd raste saman rundt meg.

Då eg ein desemberettermiddag fekk den klåre og utvitydige beskjeden av fastlækjaren min, at eg hadde ein kreftsvulst og at han straks ville sende meg vidare til gransking og behandling, tok ei utruleg sterk uro bustad i kropp og sinn. Den venlege og forståande lækjaren spurte om eg ville gå ut på gangen, eller verta sitjande på kontoret hans medan han ringte til Universitetssjukehuset i Stavanger for å gjera dei naudsynte avtalane for meg. Eg valde å gå ut på gangen. Kjende trong til å vera for meg sjølv og tenkja gjennom det eg nett hadde høyrt.

På gangen klarte eg knapt å sitja stille på stolen som står utanfor dørene inn til laboratoriet. Der var ingen andre som venta der. Det var blitt seint, og folk hadde gått heim. Eg gjekk att og fram, og eit udefinerbart kaos av kjensler reiv og sleit i sjela. Og det eg skal seie nå, verkar ikkje truverdig. Eg kan sjå det. Og eg godtek all din tvil. Eg ville tvilt sjølv. Men saka var, at eg har vore så oppteken av døden, så medviten om at eg skal døy, heilt sidan eg var ein ung gut. Heilt sidan den gongen eg snakka så mykje om dette, at eg forstod at det skulle ein ikkje gjera. Folk vart provoserte. Folk vart irriterte. Eg braut god tone og folkeskikk. Så eg tidde. Eg snakka ikkje om døden. Men eg heldt fram med å tenkja, lesa, vera oppteken av døden som ein del av livet og menneska sitt vilkår. Heile tida. Av og til har eg tenkt på om eg hadde ein slags morbid fase, i og med at eg til dømes var oppteken av ei bok som var full av fotografi av døde menneske. Men eg trur ikkje det. Eg bare arbeidde med kjenslene, våga meg inn i angsten, stod i det ubehagelege. Og utan å vera fri for dødsangst, kjende eg denne desemberettermiddagen etter kvart meir og meir tydeleg, at det var ikkje først og fremst dette, den moglege utslettinga av meg sjølv, som skapte dei verste riene av urovekkjande kjensler. Det var tanken på dei næraste som eg snart, snart måtte dra heim til, og fortelja dette til. Min kjærast, mi hustru gjennom nær femogtjue år, og ikkje minst barna mine. Det var ein uuthaldeleg tanke. Fordi eg mest ikkje visste kva dette var, kva eg skulle seia, kva eg kunne seia.. Kanskje var jo dette noko det kunne ordnast fort opp i? Mogleg. Men visste alle om folk som etter denne diagnosen bare levde ei kort stund. Og eg måtte fortelja om diagnosen utan at me kunna vita kor saka stoid for min del. Det var uuthaldeleg. Eg var framleis sterkt uroleg inni meg då eg vart kalla inn att til lækjaren. Eg var oppjaga av uro medan han fortalde kva som skulle skje framover og når eg skulle møte på sjukehuset.

Eg var frå meg av uro der eg gjekk gjennom desemberlyset og nedover mot jernbanestasjonen. Opp den lange sementtrappa mot plattforma. Då eg kom opp på plattforma gjekk eg eit stykke forbi venteskuret, for å kunna vera aleine med mi uro. Eg stod der mellom grantrea på den eine sida og husa på Vigrestad på den andre sida av toglinja. I lyset frå ein gråkvit vinterhimmel. Eg trekte pusten og tenkte at nå får eg fokusera på augeblinken. På kva som er nett nå. Her. Eg pusta ut og kjende skuldrene senka seg. Eg trekte pusten igjen og eg visste at eg trekte pusten. Heilt fokusert på pusten som gjekk inn i lungene mine her og nå. Dette er meg. Det er dette eg veit. Eg slepte pusten rolegare ut. Og uroa vart borte. Brått var uro heilt borte! I løpet av få andedrag vart eg fylt av ei ro, ein tillit, ja eg kjende det som eg var fylt av lyset kring meg. Eg kjente; slik er det. Her står eg. Og slik som det er nå, slik er det. Det er det einaste eg veit. Og eg kan ingenting anna gjera enn å vera i det. Dette skal gå. Ei stor djup ro steig i meg. Ei lysare ro. Eg kom ikkje til gjera dette verre for nokon ved å vera slegen ut. Då eg innsåg dette, vart eg endå rolegare.

 

Helge Torvund, lyriker og psykologHelge Torvund (født 20. august 1951) er en norsk lyriker, forfatter og psykolog. Han har utgitt en lang rekke diktsamlinger, essay, barnebøker og gjendiktingar siden debuten i 1977. Helge Torvund er opptatt av livet her og nå, og om døden. Les mer om Helge på Wikipedia

 

Aktuelle linker

 

Categories
Mennesker

Prinsesse Märtha Louise, engler og frykt

Prinsesse Märtha Louise er i media igjen. Det er nok en gang snakk om engler og en god porsjon fjær som angivelig er en manifestasjon på at englene har vært rundt henne. Slikt skaper selvsagt røre i media. Artikler, kommentarer, lesernes meninger osv. Mange er kritiske til prinsessens engler eller måten hun tror på dem, noen forsøker å være mer nyansert.

Jeg anerkjenner Märtha Louises opplevelse av engler, selv om jeg ikke har noe forhold til dem selv. Jeg har min egen opplevelse av åndelighet og livets mysterier som beriker meg og mitt liv.

Continue reading “Prinsesse Märtha Louise, engler og frykt”
Categories
Mennesker

Finnes det en kilde til ondskap?

Finnes det en kilde til ondskap?

Forleden dag kom jeg over en blogg med tittelen “Framtiden og det onde” der det ondes eksistens hos mennesker ble tatt opp i kommentarene under. Dette vekket noe i meg som fikk meg til å skrive ned mine egne tanker om dette. Det er de tankene jeg deler her i dag. Og helt nederst vil du også finne et kanalisert sitat fra Abraham-Hicks som jeg fant etter at jeg skrev det som kom til meg.

Finnes det onsdskap i verden?

Jeg tenker at det “onde” kun eksisterer som fravær av det “gode”. Det onde stammer fra FRYKT, og frykten dyrkes av vårt ego. Ego er det i meg som tror det er meg når mitt egentlige JEG (mitt fulle potensial) blir stengt ute. Mitt egentlige JEG er en tilstand av ren væren, eller KJÆRLIGHET (også kalt enhet/oneness, Kilden eller Gud). I KJÆRLIGHET finnes det ikke noe ego, ingen frykt og ikke noe ondt.

Videre tenker jeg at KJÆRLIGHETEN strømmer gjennom meg som om jeg var et vindu mellom den umanifisterte guddommelige og det manifisterte fysiske dimensjon. Som menneske har jeg en fri vilje, også viljen til å stenge dette vinduet. Da strømmer ikke lenger KJÆRLIGHETEN gjennom meg. Mitt ego overtar arenaen og dyrker FRYKTEN, som igjen fører til grådighet, misunnelse, hat og annen ondskap.

Det finnes altså ondskap i verden, men det finnes ikke noe kilde til ondskapen. Bare fravær av den KJÆRLIGHET som strømmer fra KILDEN/Gud. Dette er på samme måte som at det finnes mørke, men det finnes ingen kilde til mørket. Kun fravær av lys.

Hvorfor stenger vi kjærlighetens vindu?

Jeg tror det er noe som skjer gradvis i oss fra utviklingen av barnets ego starter i ca. ett og et halvt til to års alderen. Da oppstår seperasjonen fra den jeg egentlig ER (mitt fulle potensial). Denne seperasjonen, og egoets fremvekst, fortsetter etter som barnet vokser. Så lenge vi ikke er bevisst, dvs. oppmerksom på, vårt eget ego vil egoet kunne stå i veien og stenge kjærlighetens vindu. Derfor er det så viktig å lære seg å leve bevisst med oppmerksomhet på her og nå. Da kan vi avsløre egoet og de automatiske reaksjonene som holder kjærlighetens vindu stengt.

Hvordan åpner jeg kjærlighetens vindu i så stor grad som mulig?

Å alltid leve i konstant KJÆRLIGHET totalt uten ego og frykt er nok svært vanskelig for de fleste av oss i dag. Budha og Jesus er to eksempler til etterfølgelse. Men det går an å redusere egoets og FRYKTENS innflytelse på våre liv. Mine egne erfaringer er disse:

  • Ved å søke innover i meg selv gjennom meditasjon, dyp tiltedeværelse, bønn, stillhet e.l. kan jeg snu oppmerksomheten fra dette øyeblikket til den/det som er oppmerksom på dette øyeblikket. Det er som å “komme hjem” og gir meg fred og direkte kontakt med KÆRLIGHET (kalles også awakening/oppvåkning).
  • Ved å transformere frykten i mine eksisterende blokkeringer og traumer åpnes vinduet mer og mer. Jo flere blokkeringer jeg transformerer, jo lettere flyter KJÆRLIGHETEN.
  • Ved å ANERKJENNE frykten hver gang den dukker opp, dvs. omfavne den, romme den og gi den kjærlighet til den transformeres og slipper hindrer jeg at vinduet lukkes igjen.

Alt dette er noe alle kan lære å gjøre. Samtidig skal jeg innrømme at jeg aldri hadde klart det selv uten noen læremestere som kunne vise meg veien. Budha og Jesus var flotte læremestere for sin tid, og fortsatt er det kanskje ingen som kan måle seg med dem. Det finnes likevel mange levende læremestere som kan fungere som “redningsmann” på veien mot mer kjærlighet.

Selv har jeg hentet inspirasjon, lærdom og vekst hos flere læremestere. Mye av det jeg har lært av dem lærer jeg selv bort som Kommunikasjon og Lederskap fra hjertet. Her er noen av mine læremestere:

Kanalisering av Abraham

Abraham is Non-Physical Source Energy translated by Esther Hicks. Sitatet nedenfor er hentet fra Abraham-Hicks™ på Facebook. Du kan finne mer inspirasjon på Abraham-Hicks offisielle nettside.

There is no source of evil. There is only a Stream of Well-Being, which you are allowing, or not. But under the name of righteousness and goodness and religion, you drop bombs on innocent children. And then you say, “It’s for the good of all of us.” And we say, we don’t see that. And you don’t see it from your Non-Physical perspective, either. It’s only in your disconnection that those things make sense.

Categories
Omtale av filmer Samfunn i endring

Kan filmen “Thrive” gi håp om en mer rettferdig verden?

Dokumentarfilmen Thrive er både svært viktig og veldig god. Det er faktisk en av de beste filmene jeg har sett med fokus på hva som er galt i vår verden i dag – og hvordan du og jeg kan være med på å gjøre noe med det. Jeg må innrømme at noe av innholdet i filmen er slikt jeg tidligere har delvis avfeid som konspirasjonsteorier, men å avfeie den som konspiratorisk blir for lettvint. Denne filmen legger frem materialet på en måte som gjør det nesten umulig ikke å se de uhelidge sammenhengene i det som er blitt maktstrukturen i vårt moderne samfunn. Om du synes vitneutsagn om UFO’er og teorier om kornsirkler blir for rart, så avfei likevel ikke filmen før du har sett helt til slutten. Alt skjer for en grunn. Du behøver ikke å tro alt som blir sagt, men kanskje kan filmen få deg til å se litt annerledes på noe av det vi til daglig ikke tenker så mye over?

Filmen begynner veldig positivt. Den forteller blant annet om utvikling av teknologi for ubegrenset, gratis energi og om hvordan slik teknologi vil kunne endre verden som vi kjenner den. Om vi bare kunne brukt ressurser på å utvikle teknologien fremfor å beskytte de som tjener penger på fosile energikilder. Det jeg synes er litt morsomt er at jeg i mange år har vært overbevist om at vi en dag vil finne ut hvordan vi kan ta energien rett ut av luften der vi trenger den. ALT er jo energi. Så viser det seg at teknologi for akkurat det er kjent! Så hvorfor vet vi ikke om det da? Det prøver de å svare på i filmen Thrive.

Litt ut i filmen skifter den altså gir og begynner å jakte på hvorfor slik ubegrenset, gratis energi ikke finnes. Og her begynner det å gjøre vondt. Kanskje får du vite mer om hvordan en del ting henger sammen i verden enn det du har lyst til å vite? Likevel er det dette vi alle trenger å vite noe om. Ikke fordi du skal bli redd, men fordi du bare kan endre det du er oppmerksom på. Derfor trenger vi å våkne opp og bli oppmerksomme på alt det som ikke er bærekraftig ved måten vi organiserer samfunnet vårt på i dag. Og det er mye vi trenger å endre. Filmen avsluttes med praktiske råd om hva DU kan gjøre nå, og gir oss alle håp for en bedre og mer rettferdig fremtid. Kanskje? Det er egentlig opp til oss.

Selv om filmen tar for seg mange av de temaene som konspirasjonsteoretikere også snakker om, så tror jeg selv ikke på den store konspirasjonen. Jeg tror heller at vi har skapt maktstrukturer som en gang tjente en hensikt, men som er blitt korrumpert ved at makt alltid søker mer makt og utnytter systemet til sin fordel i et ego- og fryktbasert samfunn. Derfor er det viktig at vi våkner opp og balanserer det hele med mer kjærlighet. Det er vår tids oppgave, slik jeg ser det. Det spennende med filmen er den eldgamle visdommen om energifeltet vi er en del av, og hvordan viten om denne energien kan endre verden slik vi kjenner den i dag.

Bare ved å endre måten vi ser på verden kan vi endre verden!

Filmen Thrive varer i to timer, og med all den informasjonen du får er den verdt tiden. Når du selv har sett filmen ber jeg deg kjenne etter om innholdet i filmen treffer deg. Hvis det gjør det oppfordrer jeg deg til å spre denne siden til alle dine venner på sosiale medier og andre steder. Jeg tenker at det er viktig at slik informasjon når flest mulig. Og det er viktig at budskapet om å leve bevisst, fra senter i seg selv, med oppmerksomhet på det som er virkelig her og nå, kommer ut til flest mulig mennesker. Vi trenger mennesker som våger å ta lederskap i denne endringen.

Se filmen Thrive online nåSe trailer for filmen Thrive ved å klikke på videoen nedenfor eller se hele filmen gratis her

 

Fra filmens offisielle webside

THRIVE is an unconventional documentary that lifts the veil on what’s REALLY going on in our world by following the money upstream — uncovering the global consolidation of power in nearly every aspect of our lives. Weaving together breakthroughs in science, consciousness and activism, THRIVE offers real solutions, empowering us with unprecedented and bold strategies for reclaiming our lives and our future.

Interviews in Thrive

Duane Elgin, Nassim Haramein, Steven Greer, Jack Kasher, Daniel Sheehan, Adam Trombly, Brian O’Leary, Vandana Shiva, John Gatto, John Robbins, Deepak Chopra, David Icke, Catherine Austin Fitts, G. Edward Griffin, Bill Still, John Perkins, Paul Hawken, Aqeela Sherrills, Evon Peter, Angel Kyodo Williams, Elisabet Sahtouris, Amy Goodman, and Barbara Marx Hubbard.

Aktuelle linker
Categories
Samfunn i endring

Dette vil Mayaindianerne at du skal vite

Mayan Ceremony in Oslo
Klikk for større bilde

Nylig var Mayaindianerne på besøk i Norge, som ett av fire steder i verden de mener er viktig for utvikling av menneskeheten. Mayaindianerne var representert ved the Mayan Elders som bærer visdommen fra deres forfedre og en beskjed til oss alle om den tiden vi lever i nå. Jeg var så heldig å få overvære en rundebordskonferanse med the Mayan Elders i regi av Guatemalas ambasade i Norge og Norsk Taijisenter. Rundebordskonferansen varte i to timer og ble avholdt mandag 26. september 2011 på Norsk Taijisenter, i det vakre Havnelageret i Oslo.

Kort oppsummert er dette Mayaenes budskap til oss

  • Vi må koble oss til hverandre og til naturen (Moder jord) så vi gjenoppretter balanse. Når alt kommer til alt kan vi ikke spise penger!
  • Ditt første og viktigste ansvar er til deg selv. Det neste ansvaret er til din familie. Deretter til ditt samfunn, og til slutt til universet.
  • Vi må forlate den fryktkulturen vi nå lever i.
  • 2012 vil bringe balanse, harmoni, kjærlighet og lykke.

Her har jeg også funnet en kort video med en melding fra en av the Mayan Elders.

Tradisjonell ildseremoni

Dagen etter rundebordskonferansen avholdt Mayaene sin tradisjonelle ildseremoni i Middelalderparken i Gamlebyen. Ildseremonien er et hellig rituale til ære for Pachamama (Moder jord) der vi alle fikk ofre blomster, frukt eller grønnsaker til jorden.

I følge Mayaindianerne selv er det andre gang i historien at denne hellige ildseremonien blir gjennomført utenfor deres eget land. Det føltes derfor som en stor ære å få overvære seremonien. Flere jeg kjenner kunne etterpå fortelle at de kjente utrolig sterke energier under seremonien, og at jorden bokstavelig talt pulserte kraftig når de la hendene på bakken. Dessverre satt jeg oppå en mur og hadde en liten gutt å holde fast, så jeg fikk ikke selv langt hendene på bakken. Kanskje neste gang…

 

Aktuelle linker
Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Mennesker Samfunn i endring

Vårt land er fylt av kjærlighet

Fredag 22. juli 2011 ble Norge rammet av et terrorangrep. En bombe mot regjeringskvartalet og en grusom og meningsløs nedslakting av politisk og samfunnsengasjert AUF ungdom på sommerleir. Utøya blir aldri det samme stedet igjen. Vi blir aldri det samme folket igjen.

Continue reading “Vårt land er fylt av kjærlighet”

Categories
Mennesker

Når brikkene faller på plass

Når brikkene faller på plass

Jeg angrer ikke på noe av det jeg har gjort i mitt liv, for det er mine valg som har gjort meg til den jeg er nå.

— fritt etter gammelt indianer ordtak

Når jeg ser meg tilbake synes alle brikkene å falle elegant på plass. Alt leder frem til den jeg er nå. Jeg ser hvordan ting jeg gjorde og bilder jeg tenkte for mange år siden har sin naturlige og nødvendige plass på min reise. Til tider så det ut som det aldri skulle bli noe av det jeg drømte om, aldri skulle bli noe resultat av det jeg gjorde. Som om det var bortkastet. Til tider har det skapt frustrasjon og stress. Kanskje kjenner du deg igjen?

Continue reading “Når brikkene faller på plass”
Categories
Mennesker Samfunn i endring

Hva er godt lederskap?

De siste ukene har jeg fulgt nøye med i debatten i norske medier om hva som er godt lederskap. Debatten ble startet av BI-rektor Tom Colbjørnsen på BI Kompetanseforum og fulgt opp av blant annet Choice-eier Petter Stordalen i ulike medier. Siden har flere meldt seg på i den pågående meningsutvekslingen i blant annet Dagens Næringsliv. Og det er bra! Jeg mener vi trenger stor oppmerksomhet på temaet lederskap fordi vårt lederskap former vårt samfunn. Og akkurat nå er verden i støpeskjeen og i overgangen til noe nytt. Jeg har lyst til å dele noen egne betraktninger om lederskap uten å si så mye mer om Colbjørnsen, Stordalen eller noen andre. De får stå for sitt. Jeg tar ansvar for mitt.

Continue reading “Hva er godt lederskap?”