Jeg er opptatt av nærvær og anerkjennende kommunikasjon i relasjoner. For tiden underviser jeg i dialog og konflikthåndtering som frivillig kursholder i Oslo Røde Kors, ved siden av jobben min i Norges KFUK-KFUM-speidere.
Jeg er grunnlegger av LeveBevisst.no og ansvarlig for innholdet her.
Det er sommer, og for mange er det fortsatt ferie. For andre er den over for denne gang. Min ferie sluttet på søndag. Jeg synes faktisk det er godt å være igang med coaching, ledersamlinger og spennende prosjekter igjen etter en innholdsrik sommerferie full av små lykkelige øyeblikk og en brutal påminnelse om alt jeg har å være takknemlig for. Noe av dette tenkte jeg å dele med deg i dag.
Vi kjenner alle den lett bekymrede stemmen til Kjell Aukrust sin figur Ludvig i filmen Flåklypa Grand Prix når han sier: “Det er farlig det…”. En liten stakkars fyr styrt av indre frykt for verden rundt seg, men med et godt hjerte og vilje til å hjelpe når det trengs. Kanskje er han et bilde på mange av oss?
Det er igrunnen utrolig hvor mange som styres av frykt tenker jeg. Meg inkludert. I alle fall noen ganger. Jeg prøver å være så bevisst og oppmerksom på hva som foregår inni meg at jeg klarer å avsløre når jeg selv er i ferd med å handle ut fra frykt – fremfor å handle ut fra kjærlighet. Derfor har jeg funnet ut at et godt spørsmål å stille meg selv når jeg lurer på om
Selv om du tar ferie med kropp og sjel kan du likevel bruke de deilige sommeromgivelsene til å øve deg litt på god kommunikasjon. Prøv en liten sommerlek fra hengekøya!
Du kan gjøre denne øvelsen aldeles alene, sammen med en du ellers kanskje kommuniserer mye med på hjemmebane, eller med barna dine – de vil elske denne lille leken. Øvelsen, eller leken, går ut på å separere budskapet ditt i fakta om hva du observerer der fra hengekøya (observasjon), hvilke fantasier og mentale bilder det skaper hos deg akkurat nå (fortolkning), og hva det gjør med deg (din reaksjon/følelser). Til slutt kan det være at det dukker opp et behov hos deg som du også kan sette ord på. Akkurat slik du gjør i hverdagen med dine medarbeidere og kolleger for å være tydelig og klar i ditt budskap, ikke sant?
Her er et eksempel jeg typisk kan komme til å se fra hengekøya på hytta i sommer:
I går morges fikk jeg kontakt med noe i meg som vekket følelser så tårene begynte å trille. Ikke noe galt med det. Det er både greit og helt naturlig. Følelser holder på informasjon og den informasjonen ønsket jeg å få tak i. Derfor satte jeg meg et stille sted og kjente etter i kroppen. Jeg var åpen, nærværende og oppmerksom på den intuitive informasjonen som måtte komme til meg. For når jeg jobber med å transformere mine blokkeringer jobber jeg alltid gjennom mitt intuitive sanseapparat.
Det dukket veldig raskt opp et bilde av en veibom. En hvit bom med røde skråstreker på. Bildet var helt tydelig for meg, som et holografisk bilde av blokkeringen. Noe som sto i veien for at jeg kunne være alt det jeg vil være. Slik er det jo med blokkeringer. Men jeg vet at den egentlig vil meg vel.
Det første jeg gjør er derfor å møte blokkeringen med kjærlighet og anerkjennelse for det den prøver å gjøre for meg. Kjærlighet er den sterkeste vekstfaktor for alt som lever og har bevissthet. Merk dere det alle foreldre, lærere og ledere som ønsker utvikling, læring og vekst. Mine blokkeringer er også levende entiteter med sin egen bevissthet. Å transformere en blokkering handler derfor om å skape rom for at blokkeringen selv kan modne og utvikle sin bevissthet – og på den måten utfolde sitt fulle potensial.
Det neste jeg gjør er å kommunisere med blokkeringen. Jeg spør den rett og slett “hva er det du vil?”. Akkurat som jeg gjør med mine barn når de “slår seg vrang”. Jeg sørger for at jeg er fullt og helt til stede og har fred i meg selv, møter dem med kjærlighet og respekt, og spør hva de vil. Akkurat som barna gir også blokkeringen svar. Svaret jeg får fra den hvite bommen med de røde skråstrekene er at den vil være kritisk og hindre andres innspill. – Hva gir det deg? spør jeg. – Da slipper jeg forstyrrelser, svarer den. – Hva oppnår du da? – Da får jeg jobben gjort, svarer den. – Så når jobben er gjort, hva får du da? – Da kjenner jeg fred, sier blokkeringen. Til slutt spør jeg: Når du har fått all den fred du kan ønske deg, hva er din egentlige positive intensjon? – Det er å få være meg selv, avslutter blokkeringen.
Det er nå vi kommer til selve transformasjonen. Og det går lynfort. Jeg spør den hvite bommen med de røde skråstrekene om den kan vise meg hvordan det ville se ut om den fikk modne seg og vokse opp til sitt fulle potensial og være helt seg selv. På et blunk forvandlet den hvite bommen seg. Først kom det gress og planter ut rundt bommen, så ble bommen til en fin gammel buet trebro, og på den andre siden vokste gresset og plantene frodig. Mitt på broen sitter det plutselig en gutt med beina dinglene ned mot elven og med en fiskestang i hånda. Han smiler og ler til alle og alt som passerer på broen. Åpenheten, freden og lekenheten er til å ta og kjenne på. Det er virkelig. Alt forandret seg. Og legg merke til en veldig viktig ting: Jeg har ikke jaget bort, trykket ned, gått rundt eller truet og skremt blokkeringen. Jeg har møtt den med kjærlighet og latt blokkeringen selv transformere seg til sitt fulle potensial.
Siste fase i denne prosessen er å integrere det hele i meg. Jeg og mine blokkeringer lever i en tett relasjon. På samme måte som samfunnet vårt består av et system av levende individer, består kroppen min av et system av levende entiteter. Nærmere bestemt rundt 5 milliarder levende organismer. Mine blokkeringer er en del av dette samfunnet, og alt har bevissthet. Jeg spør derfor den transformerte blokkeringen (broen og gutten) om den vil kommunisere med meg hver dag og være en guide for meg når jeg trenger det? – Ja, svarer den. Videre spør jeg om den vil hjelpe meg i alle situasjoner i alle tider, fortid, nåtid og fremtid? – Ja, det vil den. Så spør jeg om den vil hjelpe meg og støtte meg i alle dimensjoner av virkeligheten? – Ja, det vil den også.
Helt til slutt spør jeg alltid den transformerte blokkeringen om den har en beskjed til meg, noe den vil jeg skal gjøre eller ta hensyn til? Som regel har den det, men beskjeden jeg fikk denne gangen vil jeg beholde for meg selv.
En viktig del av integreringen er å sørge for at den transformerte blokkeringen har modnet seg gjennom alle de seks iboende utviklingstrinnene som all bevissthet går gjennom. Disse trinnene vil jeg fortelle mer om i en senere blogg.
Nå vil jeg gjerne høre dine erfaringer med møtet med dine blokkeringer. Hvordan gjør du det? Hva er lett? Hva er vanskelig? Hva tenker du om det jeg har beskrevet og hvordan stemmer det evt. med dine erfaringer? Bruk kommentarfeltet nedenfor og del sine erfaringer med oss andre.
La potensialet få utfolde seg!
hjertelig hilsen
Vi har alle blokkeringer eller stoppere som hindrer oss i å være alt det vi faktisk kan være. Slike blokkeringer er i realiteten minnespor, eller informasjon, som sitter lagret i kroppen vår. Blokkeringen har makt til å påvirke både våre tanker, følelser, beslutninger og vår adferd (dermed også våre vaner). Den gode nyheten er at blokkeringer ganske enkelt kan transformeres når de møtes med tilstedeværelse, kjærlighet og rom for vekst. Men først kan det være greit å vite litt om hva en blokkering er, hvordan den oppstår og hvilken betydning den har.
Alle mennesker har blokkeringer. Og det kan oppstå nye hele tiden. De oppstår gjennom våre egne erfaringer (hendelser som skjer oss, for eksempel i barndommen eller i dag), de er arvet fra våre forfedre (informasjonen sitter også i arvematerialet vårt), de sitter i kulturen vi er en del av (f.eks. Janteloven) eller de kommer fra andre dimensjoner eller parallelle virkeligheter (dette kan høres litt mystisk ut, men du trodde vel ikke at vår ”virkelighet” er alt som finnes?).
Fordi blokkeringene påvirker våre tanker, følelser og adferd så styrer de i realiteten mye av livene våre. Dersom du ikke er nok til stede i livet ditt vil du ikke en gang merke at du styres av blokkeringene dine. Da lever du på cruise-control. Og fordi blokkeringene våre påvirker vår adferd utgjør de mye av det 
som vi ofte kaller vår personlighet. Noen mener at personligheten vår kun består av blokkeringer. Jeg tenker heller at vi har en unik kjerne, essens, dyprolle eller hva du vil kalle det, som er ditt egentlige jeg. Jeg kaller dette vårt fulle potensial. Alle blokkeringene legger seg som filtre utenpå potensialet vårt her i vår fysisk manifesterte virkelighet. Det skulle bety at dersom vi fikk transformert alle våre personlige blokkeringer, alle våre familieblokkeringer, alle de kulturelle blokkeringene og alle andre blokkeringer så ville vi være vårt fulle potensial. Det er nok langt frem dit. Samtidig er det bare én bærekraftig vei å gå slik jeg ser det. Vi må gå den veien. Vi må ta ansvar for det vi kan påvirke og transformere alle de blokkeringer vi kan.
Og i praksis er det nettopp det som skjer i generasjon etter generasjon. En blokkering eksisterer helt til et generasjonsledd tar tak og transformerer blokkeringen. Og slik vil vår kollektive bevissthet sakte men sikkert fri seg fra en del blokkeringer og utløse større potensial. Det kalles bevissthetens evolusjon. Alt annet vil stride mot universets iboende kraft – nemlig å realisere det potensialet som alt drives frem av.
Det motsatte av en slik vekst og transformasjon mot det fulle potensial er stagnasjon, nedbrytning og i verste fall død. Det gjelder for hver enkelt av oss. Det gjelder også for menneskeheten som helhet. Da er det godt å vite at en krise er en mulighet gitt oss for å kunne transformere de blokkeringene som skapte krisen og utløse potensialet som ligger der. ALLTID.
Uansett hva du gjør, gjør det beste du kan. Og vær bevisst!
Det betyr å være oppmerksom på det som faktisk er her og nå, og ta valg basert på det du erfarer. Tren deg derfor i alltid å være fullt og helt til stede slik at du naturlig ser etter potensialet i det som virker vondt, vanskelig eller uønsket. Enten det er i deg selv, i en situasjon, i en relasjon eller i det store spillet rundt deg i verden.
Og husk:
Ingen ting i vårt univers blir noen gang borte. Det skifter bare form. Også blokkeringene våre. Det hjelper derfor ikke å trykke dem ned, gjemme dem bort, knuse dem, forbanne dem, kaste dem ut eller gå rundt og forbi dem. De vil alltid være der! De dukker bare opp et annet sted, for eksempel hos dine barn. Den eneste bærekraftige måten å håndtere en blokkering på er å møte den med kjærlighet og tillate blokkeringen å transformere seg til sitt fulle potensial.
—————————————————————————————————————-
—————————————————————————————————————-
Fredag ettermiddag. Bare noen få timer igjen på jobben. Så er det endelig helg. Tankene flyr i alle retninger; Må rekke polet før de stenger – å fillern, det er jeg som skal hente ungene i barnehagen i dag – skal vi grille, eller blir det regn? – jeg burde sende den mailen før jeg løper til polet – gleder meg til 40-års selskapet i morgen… – den kunden kunne godt å ha vært litt mer hyggelig når jeg ringer! – Ah, er det ikke snart helg???
I dag fikk jeg plutselig lyst til å dele et øyeblikk og noen tanker gjennom en videoblogg. Et vakkert øyeblikk på toppen av Ola Narr på Tøyen i Oslo fremkalte både minner, tanker og litt takknemlighet for de mulighetene som finnes til å la verden klare seg selv for en liten stund, og heller nyte noen øyeblikk i vakre omgivelser. Slik jeg gjorde i dag.
– Pappa, jeg har lyst på is til frokostdessert!
– Jasså, så det har du gutten min.
– Om sommeren kan man spise så mye is man vil, visste du det pappa?
– Så mye man vil? Nei, det visste jeg ikke…
Et lite barns bevissthet er alltid spennende og morsomt å ta del i. Noen ganger kan jeg lære noe nytt av det. Andre ganger hjelper det meg til å huske på hvor enkelt livet faktisk kan være – når vi
I bloggprogrammet jeg bruker (WordPress.org) kan jeg se hvilke søkeord og setninger som leder til trafikk på bloggen. I dag har jeg latt meg inspirere av ett av disse søkene.
Én person har Googlet setningen:
“hvor mange dimensjoner lever vi i?”
Dessverre har jeg ikke snakket om hvor mange dimensjoner vi lever i på bloggen her tidligere, så den personen som søkte på dette fant nok ikke svar her hos meg. Før nå! For dette spørsmålet måtte jeg jo bare finne svar på…
Jeg har tidligere skrevet bloggen Å dele gir trygghet hvor jeg kom med noen betraktninger om det å dele tanker, følelser og sitt indre liv med andre. Den bloggen førte til flere spennende kommentarer. Blant annet kom det opp et spørsmål om hvor strategisk det er å dele alt på Facebook? Det var ikke Facebook jeg tenkte på da jeg skrev den forrige bloggen, så dette satte igang nye tanker hos meg.
Jeg er selv innom Facebook (FB) nesten hver dag, og noen ganger deler jeg enkelte private småting som
Jeg liker ikke å krisemaksimere.
Noen kriser er det likevel vanskelig å komme utenom: Finanskrise, energikrise, miljøkrise (forurensning og artsmangfold), global oppvarming, vannkrise (rent drikkevann er ikke en selvfølge utenfor Norge), økende politikerforakt, galopperende sykefravær, osv. Kanskje alle krisene prøver å fortelle oss noe? Kanskje det er på tide med ny bevissthet? Jeg tror det er på tide med mer lederskap fra hjertet!
Enhver krise holder på et stort potensial. Det er derfor vi trenger kriser og problemer – for å kunne utløse potensialet som ligger i dem. Nå er krisene så mange og så globale at vi også trenger nytt lederskap. Det er jeg overbevist om! Vi trenger et lederskap som evner å forholde seg til det som er virkelig her og nå, og til å transformere motstand til ressurser.
Hjertets kraft, eller kjærlighet om du vil, er den sterkeste vekstfaktor som overhodet eksisterer. Derfor er lederskap fra hjertet så mye mer effektivt, resultatskapende, nyskapende og konkurransedyktig enn frykt- og kontrollbasert lederskap. Menneskers fulle potensial kan bare utløses når det møtes med glede, omsorg, entusiasme og respekt. Eller kort og godt – kjærlighet. Det krever bevisst tilstedeværelse med oppmerksomhet på det som er virkelig her og nå.
Jeg vet at ordet kjærlighet ikke er det mest vanlige og brukte ordet i norsk næringsliv – ennå. Ikke ordet hjerte heller, for den saks skyld. Men du kan like godt venne deg til dem, for jeg tror du vil komme til å høre mye mer av dem i årene som kommer.
Vi står overfor et paradigmeskifte i menneskets bevissthet. Kort fortalt har bevissthetens evolusjon begynt å utløse potensialet i vår intuitive kraft. Av enkelte forskere blir det omtalt som “det største paradigmeskiftet i menneskehetens historie”. Min erfaring er at det stemmer.
Det påvirker oss alle. Det endrer vårt fokus på hva vi mener er viktig, hva vi ønsker oss ut av livet, hva vi krever av våre omgivelser, våre politikere og våre ledere, og ikke minst, hva vi krever for våre omgivelser, medmennesker, naturen, mangfoldet og universet som helhet. Men aller viktigst; Det endrer vår måte å forholde oss til livet på ved å gi oppmerksomhet til det som er virkelig her og nå.
Verden skriver dagsorden! Det har du helt sikkert erfart allerede! Som leder må du tilpasse deg selv og bedriftens evne til å møte markedets nye krav basert på markedets nye bevissthet. For å oppnå ekstraordinære resultater i dette paradigmet må du ta i bruk ekstraordinære metoder. Hele organisasjonens bevissthet må endres. Og det hele begynner med deg selv. Er du klar for å lede fra hjertet?
Jeg mener oljeindustrien er ganske skitten. Punktum.
Det kommer jeg til å mene helt til bransjen kan overbevise meg om noe annet. Selv om jeg har snakket med mennesker i oljeselskaper som påstår at bransjen er svært flink til å rense, kvalitetssikre, ta hensyn osv. så er jeg fortsatt ikke overbevist om at den er annet enn skitten for miljøet. Samtidig som den er nødvendig. Vi trenger energi. Men må vi tømme oljen før vi finner alternativer?
Akkurat nå står USA overfor en enorm oljekatastrofe i Mexicogulfen. Det er 11 døgn siden plattformen Deepwater Horizon eksploderte. Etter å ha brent i et par døgn sank den. Plattformen er eiet av britiske BP, som forøvrig påstår at Beyond Petroleum summerer opp hva de står for. Vi kunne jo håpet at det betyr at BP sikter mot en tid etter oljen, men det gjør det ikke ifølge dem selv.
Akkurat nå renner det ut ca. 100.000 fat olje hver dag fra den havarerte plattformen Deepwater Horizon. Forsøk på å stoppe sølet har ikke lyktes, og det vil ta minst 90 dager å bore en avlastningsbrønn som kan stoppe lekkasjen. Det vil i mellomtiden gi enorme miljøskader. På BP sine nettsider kan vi lese hva selskapet sier de står for:
We help the world meet its growing need for heat, light and mobility. We strive to do that by producing energy that is affordable, secure and doesn’t damage the environment.
Akkurat nå tror jeg BP sliter litt med å innfri den siste delen av det de står for.
Se amatørvideo her med flybilder fra ulykkesområdet
Oljeindustriens Tsjernobyl-ulykke
Interessant nok mener Fredrick Hauge i Bellona at denne oljekatastrofen i Mexicogulfen kan gi samme effekt på synet på oljeutvinning til havs som ulykken i Tsjernobyl hadde på atomkraft. Atomreaktor ulykken i det tidligere Sovjetunionen gjorde atomkraft politisk umulig i mange år. Denne oljekatastrofen bør dermed også få følger for våre hjemlige beslutninger om oljeutvinning i nordområdene.
Et annet svært skittent oljeprosjekt er det vårt eget Statoil som står for
Det gjelder utvinning av olje fra tjæresand i Canada. Etter hva jeg har forstått er dette det skitneste og mest miljøskadelige oljeprosjektet noe sted i verden.
Aksjonen “Vi eier Statoil” på Facebook er satt igang av WWF og Greenpeace og har allerede fått over 2000 tilhengere. Målet er å påvirke generalforsamlingen i Statoil til å vedta å trekke seg ut av tjæresandprosjektet. Men statsminister Jens Stoltenberg har uttrykt en tillit til at styret i Statoil på best mulig måte forvalter statens interesser og ønsker derfor ikke å blande seg inn i selskapets tjæresandaktiviteter. Det er synd, for ting tyder på at Statoil ikke klarer å ta inn over seg de moralske dilemmaene knyttet til tjæresandutvinningen og klimaforpliktelser, og derfor ikke er kapable til å ta de rette beslutningene, sies det på aksjonens side på Facebook.
Jeg mener det ville være tegn på et bevisst valg med sikte på en større helhet og flere verdier enn kun bunnlinjen og Statens oljeinntekter om Statoil tok ansvar og trakk seg ut nå. Du kan også støtte aksjonen på Facebook og få bilde med hjelm.
Navn for fremtiden
Det er ikke lenge siden vi hadde en navnestrid i Norge om hva det sammenfusjonerte selskapet Statoil-Hydro skulle hete. Det lå et enormt potensial i situasjonen. Et potensial for å velge et navn som pekte fremover, ut av oljealderen og inn i en bærekraftig fremtid med fornybar energi. Et nytt navn kunne gitt et nytt løft for selskapet, et håp og et løfte til omverden om en renere fremtid. Et annet navn kunne kanskje forpliktet selskapet på en annen måte i tjæresandprosjektet også? Men våre politikere er ikke særlig visjonære – for å si det veldig forsiktig. De er rett og slett trege, driftsorientert og feige. De valgte å kalle selskapet Statoil. Back to square one.
Jeg mener vi bør sette mye mer penger, forskning og innsats inn på å forlate oljealderen så fort som mulig. Norge har til og med både penger og kompetanse til det. Men har vi viljen? Verden går videre. Vår kunnskap om effektene av en oljedrevet verden blir stadig mer åpenbare. Global oppvarming. Forurensning av lokalmiljøet. Ødelagt natur. Utryddelse av dyrearter, m.m. Verden trenger stadig mer energi. Olje kan ikke løse problemene for oss, og bør det kanskje heller ikke.
Menneskene forlot ikke steinalderen fordi det var tomt for stein!
Når skal vi forlate oljealderen?
———————————————————
Noen aktuelle linker
Jeg har tidligere beskrevet en opplevelse av ”Når jeg får helt skjelven…” i kroppen og hva dette kommer av. Etter den erfaringen jeg fortalte om da har jeg opplevd skjelving mange ganger igjen. Og enda mer enn tidligere lar jeg denne skjelvingen bare komme. I dag vil jeg dele en artikkel fra Danmark som en venninne sendte meg etter mitt forrige blogginnlegg om dette temaet. Det er helt klart at det skjer noe viktig med energiene i kroppen når den setter i gang sin egen ”skjelveterapi”.
Som flere nevner i sine kommentarer til ”Når jeg får helt skjelven…” kommer slike skjelvinger ofte etter meditasjon, åpenbaringer eller yoga. Dette har jeg også erfart selv. Nylig opplevde jeg å se en video på YouTube som ga resonans i meg og vekket en dyp lengsel jeg har. Det ble så sterkt at jeg måtte sette meg rolig ned, lukke øynene og meditere etterpå. Etter ca. fem minutter begynte kroppen å skjelve. Først bare forsiktig i høyre arm. Så begge armene, og til slutt så kraftig i hele kroppen at jeg var i ferd med å gli av stolen jeg satt på. Det var sterkt – og godt.
Jeg hadde selv aldri tenkt på dette med skjelving i kroppen før den historien jeg delte i ”Når jeg får helt skjelven…”. I ettertid har jeg lagt merke til at noen av de søkeordene som oftest har ført lesere til Levebevisst.no er ord som ”skjelving”, ”kroppen rister” o.l. Dette forteller meg jo at det er en del mennesker der ute som faktisk undres over dette fenomenet. Jeg håper det jeg har skrevet om det – og ikke minst artikkelen du finner nedenfor om skjelving som traumebehandling – kan gi flere mennesker svar på hva de opplever.
Her er ingressen fra artikkelen ”Ryst det af dig” i det danske magasinet Psykologi 07/2009:
Vi er alle traumatiserede i en eller anden grad. Enten af alvorlige oplevelser, ulykker eller krig, eller af skænderier, stress og skilsmisse. Det er den internationalt kendte traume-ekspert David Bercelis pointe, og i sine workshops demonstrerer han sine banebrydende enkle øvelser. Traumerne skal – bogstavelig talt – rystes ud af kroppen, ellers lagrer de sig i kroppen og påvirker livet negativt.
Er det mulig å lede et stort dyr, som for eksempel en hest, med bare intensjon? Og hvis det er mulig, hva annet kan vi få til med vår intensjon? Hvordan påvirker intensjon vårt liv? Jeg er nysgjerrig og søkende etter svar. Det jeg har erfart vil jeg dele med deg her.
I James Cameron sin storslåtte film Avatar, som jeg tidligere har omtalt, får vi se hvordan Na’vi folket rir på sine flyvende øglelignende ”hester” kun med tankens kraft. ”Hvordan styrer jeg den?” roper hovedpersonen første gang han sitter på sin flyveøgle. Han finner raskt ut at den lystrer hans tanke og intensjon så lenge de to er energimessig knyttet sammen. Han trenger ikke sparke, hyle eller bruke tøyler. Alt som trengs er kontakt og en ren intensjon. Det er elegant. Det ser enkelt ut. Men er det bare eventyr? Slikt som de gjør på film, men uten rot i virkeligheten? Min erfaring – og mine venners erfaringer – forteller meg at bevisst bruk av intensjon er et kraftfullt verktøy som er verdt å utforske. Et annet ord jeg bruker på det er skaperkraft.
En venn av meg fortalte nettopp om en venninne av ham (la oss kalle henne Heidi) som har en hest. Hun pleier å gå tur med hesten sin uten seletøy og tau. Min venn overhørte en helt dagligdags samtale Heidi hadde med en annen hestejente utenfor stallen. Heidi fortalte hvordan hun gikk tur med hesten sin over en ås. På toppen av åsen stoppet hesten og ville spise litt gress. Heidi fortsatte å gå nedover bakken, mens hesten sto igjen på toppen og spiste. Den kommer nok etter når den har spist, tenkte Heidi. Så krysset hun en bilvei i bunnen av bakken. Hun fortsatte litt til og så merket hun at hesten kom etter henne. Den kom galloperende ned bakken mot veien. Like før den kom til veien tenker Heidi ”stopp ved veien”. Hesten bråstopper ved veien. Heidi ser at veien er klar og tenker ”kom til meg”. Hesten går over veien og kommer til henne. Så går de sammen videre. Heidi har ikke ropt, ikke vinket, ikke signalisert på annen måte enn gjennom ren intensjon, dvs. med fokuserte tanker. Akkurat som i filmen Avatar. Men Heidi er virkelig. Og hun er bare én av flere hestejenter (ja, det er stort sett jenter) som leder sine hester, enten de sitter på eller går ved siden av, med ren intensjon.
Cesar Milan, også kalt hundehviskeren og kjent fra TV, bruker visstnok den samme intensjonen når han leder hundene han hjelper. Ingen roping, kjefting eller rå kraft så langt jeg har sett. Bare ren intensjon. Det han vil skal skje skaper han i seg selv rett før han kommuniserer med hundene. Det samme gjør hestejentene. En venninne forteller meg at før hun skal få hesten sin inn på hestehengeren (noe mange sliter med fordi hestene ikke vil) kommuniserer hun med hesten sin gjennom tanker og bilder. Hun ser for seg bilder av at hesten går inn på hengeren. Gjennom bilder forteller hun hvor transporten går til og hvorfor de skal reise. Disse bildene oppfatter hesten, og den er trygg på det som skjer. Derfor samarbeider den og går selv rett inn på hengeren.
Når vi ved bevisst bruk av intensjon basert på en tilstand av tilstedeværelse kan lede en hund eller en hest, kan vi ikke da også lede mennesker ved hjelp av intensjon? Jeg har i alle fall erfaring om at det virker svært godt i forhold til å lede barn. Senest i dag brukte jeg det for å få min fireåring med på å gjøre noe vi måtte gjøre (pusse tennene) men som han absolutt ikke ville. Istedet for å krangle og bruke makt skapte jeg en klar intensjon i meg selv om hva vi trengte å gjøre. Deretter satt jeg med ham litt (kanskje ett minutt) før jeg spurte ham: Hva vil du nå? Han svarte: Pappa, nå pusser vi tennene.
Hvilke erfaringer har du selv fra å lede med intensjon? Del dem gjerne ved å legge igjen en kommentar nederst i bloggen.
Jeg er ingen ekspert på hester. Når sant skal sies har jeg ikke vært i nærkontakt med særlig mange, og jeg har kun ridd én gang i mitt liv. Men i september 2008 var jeg på kurs i Holodynamics i Arizona, USA. En morgen gikk jeg og noen kursvenner en tur til en elv for å meditere. På vei tilbake passerte vi et stort jorde med fire hester på. De sto helt i andre enden av jordet. Vanligvis når jeg ser slike hester vil de aldri komme dit jeg er, og jeg må lokke dem etter alle kunstens regler. Ikke denne gangen. Jeg tror at den roen jeg hadde i meg etter meditasjonen hjalp meg å kommunisere med hestene. Da jeg nærmet meg jordet og så hestene fikk jeg et sterkt ønske om å hilse på dem, mer som en klar intensjon om å kommunisere med dem. Jeg gikk målrettet, men svært rolig mot gjerdet. Den ene hesten, som jeg oppfattet som leder i flokken, løftet med ett hodet, snudde seg mot meg og begynte å gå i retning av der jeg sto. De andre hestene fulgte etter. Det ble en fin stund med hestene den morgenen.
Den ene gangen jeg har ridd skikkelig på en hest var høsten 2009. Da forsøkte jeg å ri en islandshest med mest mulig bruk av intensjon. Det var ikke bare lett, men resultatet ble like vel ikke så verst. Og det ga veldig mersmak. Konklusjonen er at jeg kommer til å prøve mer så snart jeg får anledning.
Her kan du se hvordan det gikk når jeg forsøkte å ri med mest mulig bruk av intensjon. På videoen nedenfor har jeg sittet på hesteryggen i ca. 20 minutter. Ikke så lang trening med andre ord. Men jeg var helt rolig og helt til stede, noe som er nødvendig for å lede med bruk av intensjon.
Det er sjelden jeg kommer så begeistret ut av kinoen som da jeg forlot den store THX salen på Colosseum kino etter å ha sett Avatar i 3D. Dette er en storslått filmopplevelse, både visuelt og innholdsmessig. Bare du ser forbi den klassiske Hollywood fortellingen om helter og skurker i væpnet konflikt med hverandre. Her er langt flere enn tre dimensjoner å få med seg. Og nettopp det gjør filmen spennende synes jeg.
Jeg kan ikke unngå å se det interessante i at nettopp denne filmen er laget i 3D. De fleste filmer frem til nå (med unntak av noen litt dårlige forsøk) har vært fremstilt i 2D. Altså har en “tredimensjonal” historie blitt fremstilt på en todimensjonal film.
Det urbane liv har mange fristelser. Min faste dobbel cortado på en av byens mange kaféer er én av dem. Velluktende mat på gode restauranter en annen. Visuelle inntrykk på filmlerretet en tredje. Og slik kunne jeg fortsatt å ramse opp valgalternativer.
Å leve bevisst handler om å være oppmerksom på det som skjer både på innsiden og utsiden av deg selv, og det handler om å kunne ta valg.
I går tok min kollega Peter og jeg et valg. Vi lot det urbane vike for stillheten, freden og de sanselige opplevelsene som skogen har å by på. Og om sant skal sies: Kaffen smakte minst like godt som på kafé, maten luktet minst like kraftig og de visuelle inntrykkene var uslåelige. Og i tillegg førte min nysgjerrighet til at jeg fikk en liten overraskelse.
Se videobloggen fra “gutta på skauen”.
”Neste stasjon, Jernbanetorget”, sier en behagelig kvinnestemme over høytaleranlegget. Den unge jenta med hvite øreplugger og en iPhone i hånden reiser seg fra setet ved siden av meg. Fortsatt like opptatt av den lille skjermen signert Apple beveger hun seg sakte mot dørene. Hun står og svaier litt med T-banens bevegelser i det den glir stille inn på stasjonen.
Jeg reiser meg også. Dette er mitt stopp nå etter at Vulkanos flyttet inn i nye kontorlokaler på Jernbanetorget 2. En ny reisevei gir nye opplevelser. Nye inntrykk. Nye impulser. Hvis jeg bare er oppmerksom og bevisst nok til å få det med meg. Når sant skal sies er jeg ikke alltid det. Jenta med ørepluggene og oppmerksomheten plantet i en liten skjerm fra Apple kunne like gjerne vært meg.
Selvfølgelig visste jeg det fra før, at latter er helt vannvittig herlig deilig forløsende for kropp og sjel. Men det var utrolig godt likevel å bli minnet om det igjen. Og nå vil jeg minne deg om det også! Og hvis du sitter og ler, eller i det minste humrer litt for deg selv, etter å ha lest denne bloggen og sett videoen som følger med – ja, da er det bare å spre det videre. For dagen kan fort bli latterlig morsom..
Det hele startet med at jeg kom over en latterforløsende kortfilm på YouTube. Den heter “Bodhisattva in metro”. Du finner den nederst i bloggen her. Filmen fikk meg selvsagt til å le (ellers hadde jeg vel ikke skrevet dette). Men ikke bare le som når jeg ser en morsom film, hører en vits eller en god historie. Nei, den fikk meg til å le på en så utrolig god måte. Så hjertelig – fra hjertet. Det var så godt at jeg ble inspirert til å gjøre noe lignende.
Det er middagstid noen dager senere. Familien min på fire sitter samlet rundt middagsbordet. Plutselig husker jeg videoen jeg har sett, og jeg begynner å humre for meg selv. Humringen blir til latter. Latteren blir høyere og kraftigere. Den er ektefølt og hjertelig. En deilig, ristende latter. Og den smitter! Kjæresten min klarer ikke å holde seg. Hun spruter ut i latter hun også. Til og med minstemann på 15 måneder begynner å le. Men ikke storebror på fire år. Han ler ikke. Han skjønner ikke hva som skjer. Han blir tydelig forvirret og reagerer med aggresjon. Begynner å tøffe seg, slå rundt seg og rope høylytt. Hans reaksjon kom litt uventet på meg, men kjæresten min leste situasjonen og stoppet opp. Så spurte hun sønnen vår om han syntes det var rart at vi begynte å le? Det syntes han. Da vi forklarte ham at det bare var for gøy og at det var noe vi gjorde sammen fordi det føltes godt, så var det greit. Han begynte selv å le – og vi lo hjertelig godt alle fire. Det var spesielt god stemning rundt middagsbordet den dagen.
– Og jeg lærte at selv en hjertelig latter kan oppleves vond og skremmende når du ikke skjønner den sosiale koden og hvorfor folk ler.
På vei til jobb dagen etter kunne jeg ikke la være å tenke på situasjonen. Jeg gikk og lo inni meg hele veien til T-banen. Og på T-banen kunne jeg nesten ikke holde meg. Jeg var sprekkeferdig av glede og godt humør. Jeg hadde lyst til å le høyt – men det turte jeg ikke. Jeg lukket heller øynene og mediterte for meg selv.
Men på kontoret kunne jeg ikke holde meg lenger. Jeg sa hei til en kollega og så begynte vi bare å le. Begge to. Nesten samtidig. Og så skjedde det enda en gang da jeg stakk hodet inn på kontoret til en annen kollega.
Kroppen min bokstavelig talt vibrerte av glede og latter. Ikke så du kunne se det utenpå, men på cellenivå. Det er nemlig det som skjer. Alt i universet vibrerer, også cellene i kroppen vår. De sender ut det som kalles Frölich frekvenser som inneholder informasjon om vår tilstand. Disse frekvensene fanges opp av alt annet levende i nærheten. Så når jeg er glad, så fanger din kropp opp det og begynner å vibrere i samme takt. Med samme frekvens. Akkurat som et strengeinstrument. Hvis du først plasserer én kontrabass i et hjørne av rommet du er i, og en annen kontrabass i det motsatte hjørnet, og du så slår på en av strengene på den ene kontrabassen, så vil den samme strengen på den andre kontrabassen begynne å vibrere likt. Det blir resonans. Slik fungerer altså vi også. Derfor er humør smittende. Ikke bare godt humør, latter og glede – men også alt annet humør. Det er verdt å tenke på…
Dette ble en god påminnelse for meg om hvor godt og viktig det er å le.
Hvor godt det gjør for kropp og sjel og virkelig la latteren få slippe løs.
Uten grunn.
Uten hemninger.
Bare til glede og lyst.
Og hvor mye glede det sprer til omgivelsene – så sant de skjønner hvorfor jeg ler.
Jeg tror jeg vil begynne med egne latterseanser med de teamene og ledergruppene jeg jobber med. Det hadde vært noe! Det forløser så mye energi. Det fjerner litt av alvoret og minner oss om at livet egentlig kan være ganske så latterlig.
Slipp latteren løs – det er liv!
Nå kan du se videoen “Bodhisattva in metro” og bli inspirert du også.
Bodhisattva: A great being who aspires to help all sentient beings be free of suffering before entering the bliss of Buddhahood. (kilde: Buddhanet.net)
Vi beklager, men denne videoen er ikke lenger tilgjengelig på YouTube.
Sykdom og helse kan være et sårt og vanskelig tema å snakke om noen ganger. Det ligger så mye lidelse, sorg og savn i alvorlige sykdommer. Både for den som selv er syk, og for venner og pårørende. Å påstå da at det bare er å tenke seg frisk og at vi selv “velger” våre sykdommer, kan derfor bli kynisk og kaldt. Jeg tror heller ikke det ville romme hele sannheten.
Likevel tyder mye på at vår helse påvirkes mer av våre tanker og hva vi retter vår oppmerksomhet mot enn vi tidligere har vært klar over. Her får du se en tankevekkende video med Dr. Wayne W. Dyer i samtale med Dr. Bruce Lipton om “The biology of belief”. Det kan hende du får noe å tenke på… og kanskje vil du ønske å endre hvordan du tror om din egen helse etter å hørt det de snakker om?
Kraft til å endre vårt liv får vi gjennom bevisst tilstedeværelse. Du kan ikke endre noe du ikke har oppmerksomhet på, og dermed bevissthet om. Det gjelder kanskje også din helse? At tilstedeværelse påvirker vår helse er nå også dokumentert på flere hold. Nobelprisen i medisin i 2009 gikk til Elizabeth Blackburn for forskning på oppmerksomt nærvær (mindfulness) eller bevisst tilstedeværelse som jeg også kaller det. Hennes funn viser at oppmerksomt nærvær påvirker vårt stressnivå, hvor disponerte vi er for nedstemthet og depresjon, samt hvor lenge vi lever.
I norge har Eldri Steen og Liv Haugli skrevet boken “Når livet setter seg i kroppen” (aff.) om hvordan vår helse påvirkes av vår bevissthet og tilstedeværelse, noe de dokumenterte i sin doktoravhandling med samme navn som boken.
Jeg tror det er på tide vi begynner å tenke nytt og annerledes om hva som gjør oss syke og hvordan vi holder oss friske. En helt ny bevissthet er på vei på dette området, og det er ikke lenger bare tro – det støttes av stadig flere vitenskapelige funn.
Akkurat nå kan du starte med å la deg inspirere av Dr. Wayne W. Dyer og Dr. Bruce Lipton i disse to videoene. De varer ca. 8 min hver. SE BEGGE TO! Det kan være viktig informasjon om din helse og din tro.
Se også del 2 om The power of the mind.
Del gjerne dine tanker og erfaringer med oss nedenfor! Og om du likte denne artikkelen og videoene er det fint om du deler dette med dine venner på sosiale medier også. Hjelp oss å spre budskapet. Takk.
Denne boken bare måtte jeg kjøpe da jeg hørte om den! Endelig en bok på norsk av en helt vanlig forfatter om utrolig spennende temaer som kvantefysikk, parapsykologi og vitenskap, global bevissthet og mye, mye mer.
Ulrik Heger er en norsk forfatter med en helt vanlig jobb i Aker Solutions og utdannelse innenfor økonomi og ledelse. Denne bakgrunnen skulle kanskje ikke tilsi at Heger skulle skrive en så spennende og godt fortalt bok om hvordan universet har oppstått, prøve å besvare spørsmålet om det finnes en Gud og angi hvor vår plass er i hele denne magiske verden. Men det har han altså gjort! Og boken er verdt å lese for den som er nysgjerrig på hvordan ting kanskje henger sammen i det vi ofte kaller vår virkelighet. For hva er egentlig virkelighet?
Noen ganger ser jeg eller hører jeg noe som virkelig gjør meg engasjert. Noe jeg mener er viktig og verdt å dele. Mat er viktig. Kunnskap om mat er enda viktigere! Og en som gjør noe med det er Jamie Oliver.
I kveld har jeg hørt Jamie Oliver fortelle lysende engasjert i et rasende tempo om vår ubevissthet rundt mat og våre matvaner. Jamie har en glød og en faglig tyngde når han snakker om våre matvaner og hvordan han vil endre dem. En glød som er verdt en pris. Og en pris har han fått. 10. mars 2010 mottok han den prestisjetunge TED Prize i Long Beach, California. TED står for Technology, Entertainment, Design og er et non-profit community bestående av noen av verdens mest innflytelsesrike tenkere og gjennomførere.
In his wish, Jamie called for the foundation to inspire a nutrition revolution through communication, education, social networking and by challenging corporate America and the food industry to help transform the culture of junk food into a culture of healthy eating.
“I wish for the TED community to create a movement to educate every child about food, inspire families to cook again and bring people together everywhere to fight obesity,” said Jamie. “My hope is that millions more people will learn, as so many have already, that it is a happier, healthier life that is built around eating good food, together with family and friends.”
Se Jamies kraftige og engasjerte tale på TED.