Jeg har ofte mange ideer i hodet som vil ut. Noen er godt forankret i hjertet, men ikke alle. De som er forankret i det jeg virkelig brenner for utfolder seg gjerne slik de skal, mens de som ikke er det blir det sjelden noe av. De flopper. Feiler. Blir halvveis gjennomført, og så detter de som steiner til bakken. I dag vil jeg fortelle om et slikt prosjekt.
Noen uker før påske gikk jeg ut på Facebook-siden til LeveBevisst og annonserte at Åsmund Seip og jeg planla et flott kveldsarrangement med høytlesning fra Åsmunds bok 100 days of LOVE, musikk, dialog og en rocka avslutning. Det skulle være et arrangement om å følge hjertet, om sårbarhet og tilstedeværelse.
Det hele hørtes så veldig kult ut – i hodene våre. Det var en impulsiv idé som dukket opp under en lunsjsamtale vi hadde på kontoret. Og det var det.
Nå blir det ikke noe av likevel.
Det kjennes ikke riktig. Ikke fordi arrangementet ikke passer med det vi står for – for det gjør det absolutt – men fordi prosjektet ikke tok godt nok hensyn til våre egentlige behov akkurat nå. Dermed la det seg en liten usynlig energiblokkering i veien for flyten og skaperkraften i prosjektet vårt. Vi kunne selvsagt ha gjennomført arrangementet på ren vilje, men det ville ikke blitt fantastisk, slik vi ønsket. Det ville blitt ok, slik det ofte gjør både i prosjekter og annet arbeid der tryggheten og åpenheten ikke er stor nok til å snakke om det som står i veien for suksess og til å innrømme feil beslutninger.
Dette skjønte Åsmund i løpet av påsken. Da sendte han meg en SMS som levnet liten tvil om at noe ikke var som jeg hadde tenkt, men som jeg kanskje innerst inne hadde følt?
Det første jeg tenkte var:
– Å nei! Nå blir det ikke noe av det arrangementet, og jeg som har gått ut med det på Facebook! Det blir et nederlag, en flause, nok en idé som ikke blir noe av…
Det var hodet, og frykten for hva andre ville si, som snakket. Jeg pustet dypt og ba hodet være stille. Det var bedre. Nå fikk jeg kontakt med hjertet, og budskapet derfra var ganske annerledes:
– Dette er ikke noe problem. Snakk med Åsmund om det og hør hva som skjer. Vi skal bare gjennomføre dette hvis vi synes det er skikkelig gøy og kjenner at det er riktig. Dette er ikke noe nederlag. Vi kan være feiltastiske!
Å være feiltastisk betyr å slutte å være redd for feilene vi gjør, og heller omfavne dem. Det betyr å kombinere ærlighet rundt sine feil med en villighet til å bli holdt ansvarlig – og å gjøre dette på en fleksibel, moden og vennlig måte. Det handler om å erkjenne at vi er feilbarlige mennesker, skriver Kathrine Aspaas i Aftenposten under overskriften Vi er feiltastiske!
Å gjøre feil er bra. Det er det vi lærer av. For eksempel fikk jeg denne gangen en påminnelse om at impulsivitet er bra og skaper kreativ energi. Samtidig lærte jeg at det er lurt av meg å sørge for å forankre ideen bedre ved at vi kjenner skikkelig etter hva vi vil gjøre, hvorfor vi vil gjøre det og at det stemmer med behovene våre, før vi går ut og annonserer prosjektet. Det vil jeg huske neste gang jeg får en impulsiv idë. Jeg fikk også bekreftet at når vi bare klarer å være åpne og ærlige om hva vi føler og hva som gnager i oss, selv om vi allerede har sagt “ja” til noe, så finnes det alltid en løsning som er riktig. Å avlyse dette arrangementet ble riktig for oss denne gangen.
Her forteller Åsmund med sine egne fine ord hvordan han opplevde det som skjedde:
Midt i mellomgulvet, mellom ribbeina og ovenfor navlen, der gjør det vondt. Det stikker og pulserer, varmen sprer seg i hele kroppen og jeg får svette håndflater. Jeg er redd. Redd for feil jeg har gjort, feil jeg kan komme til å gjøre, ting jeg har lovet, forventninger jeg har skapt. Jeg er redd for å skuffe, ødelegge, rive ned og såre. Men her er jeg. Livet er virkelig for kort, og virkeligheten for full av liv. Noen ganger blir det slik jeg trodde, men for det meste ser det jo helt annerledes ut. Det liker jeg.
Det uendelig vakre i en samtale er potensialet den har til å vise frem virkeligheten, slik virkeligheten ser ut. Slik den ser ut for meg, nå. Ut av en ærlig samtale vokser det nye virkeligheter frem. Fantastisk feiltastisk. Jeg digger det.
Jeg synes Åsmund sier det så fint. Det dekker opplevelsen av å være feiltastisk på en måte jeg kjenner igjen i meg selv. Dette er ikke første idéen eller prosjektet jeg feiler med, og garantert ikke det siste, men det er kanskje første gangen jeg bevisst omfavner feilen og ser på det som feiltastisk. Det vil jeg fortsette med fremover!
Flere ganger i livet har jeg kjent et indre behov for en større forandring i form av personlig vekst, nye relasjoner eller at noe nytt får utfolde seg i livet mitt. Samtidig kan det kjennes som om jeg sitter litt fast i gamle mønstre, rutiner og energier som holder på det som er. Da har jeg ofte erfart at utfoldelse av det jeg ønsker krever en ytre forandring for å manifistere seg skikkelig. Ved å gjennomføre en parallell ytre endring gir jeg både et signal til meg selv og til omverdenen om at noe er i forandring i livet mitt. Selv om den største endringen egentlig skjer inni meeg, og ikke utenfor. I Korea er det ikke uvanlig at kvinner klipper håret ved større endringer i livet, har jeg hørt. En slags ytre manifestasjon på at noe indre er i ferd med å utfolde seg.
Jeg hadde nylig gleden av å treffe 
De siste ukene har jeg fulgt nøye med i debatten i norske medier om hva som er godt lederskap. Debatten ble startet av BI-rektor Tom Colbjørnsen på BI Kompetanseforum og fulgt opp av blant annet Choice-eier Petter Stordalen i ulike medier. Siden har flere meldt seg på i den pågående meningsutvekslingen i blant annet Dagens Næringsliv. Og det er bra! Jeg mener vi trenger stor oppmerksomhet på temaet lederskap fordi vårt lederskap former vårt samfunn. Og akkurat nå er verden i støpeskjeen og i overgangen til noe nytt. Jeg har lyst til å dele noen egne betraktninger om lederskap uten å si så mye mer om Colbjørnsen, Stordalen eller noen andre. De får stå for sitt. Jeg tar ansvar for mitt.
Det første jeg gjør er derfor å møte blokkeringen med kjærlighet og anerkjennelse for det den prøver å gjøre for meg. Kjærlighet er den sterkeste vekstfaktor for alt som lever og har bevissthet. Merk dere det alle foreldre, lærere og ledere som ønsker utvikling, læring og vekst. Mine blokkeringer er også levende entiteter med sin egen bevissthet. Å transformere en blokkering handler derfor om å skape rom for at blokkeringen selv kan modne og utvikle sin bevissthet – og på den måten utfolde sitt fulle potensial.
Vi har alle blokkeringer eller stoppere som hindrer oss i å være alt det vi faktisk kan være. Slike blokkeringer er i realiteten minnespor, eller informasjon, som sitter lagret i kroppen vår. Blokkeringen har makt til å påvirke både våre tanker, følelser, beslutninger og vår adferd (dermed også våre vaner). Den gode nyheten er at blokkeringer ganske enkelt kan transformeres når de møtes med tilstedeværelse, kjærlighet og rom for vekst. Men først kan det være greit å vite litt om hva en blokkering er, hvordan den oppstår og hvilken betydning den har.
