Norsk animasjonsfilm vant prisen for beste nordisk-baltiske oppdragsfilm under Fredrikstad Animation Festival 2015. Animasjonsselskpet Mikrofilm står bak filmen som er laget for RVTS Sør. Filmen har et tydelig og svært viktig budskap.
Ved å bruke god design til å belyse et vanskelig tema og å fortelle historien via animerte metaforer, har filmskaperne laget både et nydelig kunstverk og et talerør for et viktig budskap. Denne filmen ble enstemmig vedtatt som vinner.
I denne videoen lærer du om hvordan traumer hos barn påvirker utviklingen av tre viktige deler av hjernen, og om fem praktiske implikasjoner det har på barnets oppvekst.
Den som snakker på videoen er Mogens Allbæk, fagsjef ved Rvts Sør.
Har du egne erfaringer eller nyttig informasjon om det videoen omtaler? Legg gjerne igjen en kommentar nedenfor. Takk.
Jeg liker opprøret mot skolen som utfolder seg i media i disse dager. Det er et opprør mot et regime med måling, evaluering og karaktergivning som noen steder har tatt helt av. Intensjonen bak evalueringen er nok god og velment, men konsekvensene er kanskje ikke tilstrekkelig gjennomtenkt?
Jeg oppfatter dette som et lederskap drevet av behovet for styring og kontroll. Et alternativ ville vært et lederskap drevet av tillit og medbestemmelse.
I det siste har aviser og blogger vist oss eksempler på elever i ungdomstrinnet som har flere hundre læringsmål i løpet av noen få uker, elever i barnetrinnet som blir evaluert av læreren på opptil 70 kompetansemål hvert halvår, og skoler hvor elevene hver uke evaluerer seg selv med henholdsvis surt ansikt, strekmunn eller smileansikt. Hva gjør det med et barn – eller en voksen for den saks skyld – som må evaluere seg selv med et surt ansikt gang på gang? Tror vi virkelig at det stimulerer til læring?
Forsker og blogger Hege Hermansen har skrevet et blogginnlegg om meningsløs målstyring versus læringsfremmende vurdering der hun stiller spørsmål ved formålet for vurderingen i skolen. Skal vurderingen støtte opp om elevers læringsprosesser, eller skal den brukes til å klassifisere elever for dokumentasjons- og rapporteringshensyn? Hege Hermansen sier forskning viser at disse formålene ofte står i strid med hverandre.
I kjernen av denne striden ligger et prinsipielt spørsmål om hvilket formål vurdering i skolen skal ha.
Det er ikke vanskelig å forstå at enkelte skoleeiere og skoleledere ønsker målbare parametere de kan styre etter. Jeg tror det er godt ment. Det gir dem en følelse av kontroll og av å “ta grep”. Spørsmålet er om mer kontroll er et egnet ledelsesprinsipp når målet er læring og vekst? De fleste foreldre erfarer at den sterkeste faktor for vekst og utvikling av deres barn er tillit og kjærlighet. Kontroll er det motsatte av tillit. Medbestemmelse har, i alle fall hos mine barn, en tendens til å motivere mer enn sterk styring.
Nå skal det i rettferdighetens navn sies at det slett ikke er alle skoler som driver en så utstrakt bruk av måling og vurdering som det de gjør i Sandefjord. En undersøkelse avisen Klassekampen har utført blant 15 av de 17 største kommunene i landet viser at bare fire av dem benytter seg av skriftlige halvårsvurderinger av elevene. Det gjelder Sandefjord, Oslo, Bærum og Stavanger.
At motstanden mot dette målehysteriet er stor vises ved at opprøret kommer fra både rektorer, lærere, elever og foreldre som ser det dysfunksjonelle i dette systemet. For den utstrakte målingen er en systemfeil, og den blir tredd nedover hodet på gode lærere som dermed får innskrenket sin selvbestemmelse og sitt mulighetsrom for pedagogisk tilpasning.
Jeg mener Sandefjord, Oslo, Bærum og Stavanger må tenke nytt om skole og utdanning. Det er på tide å se barna, ikke bare tallene. Dette handler både om bevissthet og organisering, slik jeg ser det.
Parallelt med debatten om målstyring og karaktergivning i skolen skjer det også ting i næringslivet. Bedrifter som Telenor, Statoil og Schibsted har alle innført karaktergivning av sine ansatte. BI-professor Bård Kuvaas mener det kan skyldes dårlig kompetanse på menneskelig psykologi, og at det virker prestasjonshemmende.
Selskapet Making Waves gjorde noen nyttige erfaringer da de til slutt valgte å gå fra strategien om karaktergivning og kontroll til selvbestemmelse og dialog.
Da selskapet skulle innføre karaktergivning var det en oppvakt ansatt som stilte det forløsende spørsmålet som alle ønsket svar på: “Har du vurdert de negative konsekvensene ved et slikt system?”. Ledelsen ble svar skyldig. “Dette er jo overvåkning, det motsatte av å spille sammen“, sa en annen ansatt. “Skal du redusere meg til et tall“, spurte andre.
Det ble helomvending i Making Waves. HR-direktør Hans Olav Hellem har skrevet en blogg der han deler rikt om selskapets erfaringer og blant annet sier følgende:
Vi tror karakterer bare egner seg til å sortere, ikke motivere. Beskjeden om at du leverer dårligere enn forventet vil strengt tatt ikke motivere til annet enn å slutte.
Det er kanskje ikke så rart at 32% av elevene i dag ikke fullfører videregående skole? Kanskje virker skolen som en lang og meningsløs evaluering som bryter ned lærelysten fremfor å bygge den opp?
Microsoft har gått bort fra karaktermodellen fordi konsernsjefen Steve Balmer mener karaktersystemet hindrer nytenkning. Han sier de ansatte ble «lært opp til å se trærne, men ikke skogen». For å få de ansatte til å tenke mer helhetlig, innså Ballmer at selskapet måtte legge mer vekt på samarbeid.
Flere slike eksempler viser at bruken av karaktersystemer for ansatte i bedrifter er på vikende front internasjonalt. Da er det rart at bedrifter og den offentlige skolen i Norge heller vil innføre mer av det.
I mange år som kursholder og lederutvikler har jeg blant annet hjulpet mennesker med å slippe noe av kontrollbehovet sitt, til å anerkjenne det som er her og nå og til å bruke empatisk kommunikasjon og dialogisk metode for å bygge tillit og personlig vekst.
Jeg har alltid møtt mine kursdeltagere og klienter med et åpent hjerte og en intensjon om at jeg vil dem vel. Min erfaring er at nettopp det skaper det rommet for vekst som vi alle lengter etter. Det ser jeg også hos mine barn som er i skolealder.
Hvis jeg hadde gitt mine kursdeltagere beskjed om at jeg ville evaluere dem med en karakter på slutten av kurset ville jeg stoppet all læring og vekst på stedet. Bevisst eller ubevisst ville det ført til en intern sammenligning av prestasjoner blant deltagerne, som igjen kunne vekket frykten for ikke å være god nok. Den frykten ligger hos veldig mange av oss.
Kursdeltagerne kunne nok lært den lille teorien jeg formidler, men selve veksten ligger i det de åpner opp for i seg selv. Hvor mange ville våget å åpne seg og være sårbare hvis sårbarheten ville bli evaluert? Frykt lukker oss. Tillit åpner oss.
Jeg tror ikke på måling og kontroll i skolen heller, men på selvbestemmelse, åpenhet og dialog om hensikt, mål og prestasjoner. Jeg tror at den beste måten å forbedre både læring og prestasjoner på er gjennom å endre basisen for våre relasjoner. Bygger relasjonen på mistro og frykt eller på tillit og en intensjon om å ville hverandre vel? Signalet for det kommer fra lederskapet hos skoleeier. Sterk grad av målstyring er fryktbasert lederskap, og det har gått ut på dato.
Det er min erfaring at det er tillit gjennom autentiske relasjoner som skaper best grobunn for utvikling av mennesker og deres bidrag til samfunnet. Både i skole og næringsliv. Lederutfordringen er derfor å gå fra frykt til tillit.
Bli best. Det er to viktige ord for tiden. Jeg tror de er helseskadelige. Livsfarlige. For ikke å snakke om absurde. For hva er det å være best? Best i forhold til hva? Og hvem?
Hele samfunnet vårt er bygd opp rundt idéen om forbedring. Bare vi blir litt bedre, da. Velge bedre politikere, bygge bedre broer, tilrettelegge for bedre vekst og bli bedre i senga. Hvis ikke ungene artikulerer tilfredsstillende bra før de har fyllt et par uker må de skjerpe seg og bli bedre. Gi dem ritalin eller en helvetesuke først som sist, send dem på joggetur klokka halv fem hver morgen. Siden jeg ikke har blitt best, må jeg for guds skyld sørge for at avkommet blir det. Best, hører du!
Jeg kjenner jeg blir ordentlig sint av å skrive dette. Hvordan føles det i kroppen din når du tror på tanken som sier at det er viktig å bli best? Inni meg føles det helt for jævlig. Trangt, urolig og vondt. Det føles som om det ikke er greit å være meg.
Nå er jeg 32 år. Jeg kommer nok til å holde på i mange år til, kanskje helt til jeg dør, med å avlære alt jeg har lært om at det ikke er greit å være meg.
Men kjære, hva ville skjedd med samfunnet vårt da, spør du kanskje, det ville tatt seg ut om alle løp rundt og var seg! Kaos og anarki, den ville vesten — alt annet enn det velsmurte velferdslandet vi er så heldige å bo i.
Du er jo allerede deg. Du har aldri vært noe annet. Du tar bare på deg klær, lag på lag av rare og unaturlige klær, som du påstår er deg. Jeg gjør det, jeg også. Men innimellom kommer det små glimt, små eksplosjoner av lengsel, eller kanskje følelsen av å huske. Jeg er jo noe mer. Dette kan bare umulig være alt. Jeg er ikke alle disse klærne. Det må vel være noe mer her.
Det er noe mer her. Og det har vært her hele tiden. Ingen av oss trenger å bli best for å være det. Faktisk er det mye lettere å komme i kontakt med det — med DEG — hvis du ikke prøver å bli best, men heller gjør det motsatte. Stopp for eksempel helt opp. Bare stopp. Legg ned våpnene og mobilene. Ta en pause. Vend oppmerksomheten innover. På samme måte som du kan fokusere oppmerksomheten på tuppen av pekefingeren, kan du også fokusere den innover. Bare prøv, kroppen din kan dette, den har alltid kunnet dette.
Pust.
Er du der?
Du er jo der!
Denne videoen fra Childfriendly Australia er en sterk påminnelse til oss foreldre om at vi former våre barn gjennom våre handlinger, følelser og reaksjoner. Vær bevisst din egen atferd. Be om hjelp hvis du trenger det. Dine barn fortjener det.
Yngstegutten min på tre sitter på sofaen ved siden av meg. Vi har lest i bok, forsøkt å sove og nå øver politibilen seg på å kjøre opp stigen til brannbilen. Det klarer den fint. Og jeg er pappa.
Lean, det er det han heter, er forkjølet. Han hoster og puster tungt, uten at jeg er så veldig bekymret. Men jeg er her. Sammen med ham. Og sammen med meg. Akkurat nå er det lett. En slapp og kosete liten kropp har en umiddelbar effekt på et pappahjerte.
Jeg elsker å være pappa. Og noen ganger hater jeg det. Fullt spektrum, med utslag på alle nyanser. Det kan være øyeblikk så fulle av dyp kontakt og tårevåt nærhet at alt annet blir fullstendig uviktig. Meningen med livet oppleves oppfylt. Guttene mine, familien min, meg, vi er her, og det er alt som trengs. Lykke.
Det finnes også andre øyeblikk, smertefulle øyeblikk, desperate øyeblikk. Følelsen av at jeg drukner, av hjelpeløs aggresjon og arvesyndens reaksjonsmønstre. Alt annet blir fullstendig uviktig, og det er fullstendig uutholdelig. Jeg vil bare brøle og knuse ting og kaste unger og kjæreste på sjøen. Noen ganger gjør jeg det også. Brøler og knuser ting, altså.
For meg er livet som pappa min spirituelle praksis. En øvelse i å være menneske. I å være meg. Barna mine gir meg tusen muligheter til å være reaktiv – hver dag – og minst like mange muligheter til å være tilstede. I dag tidlig, mens den ene tømte en halv liter såpe utover badet, og den andre hylte etter mamma, og mamma prøvde å få sove, og vi måtte rekke adventsspillet i barnehagen og kaffen ikke var klar ennå og kjerringknuten i magen ble strammet til og og og – da kunne jeg trekke pusten dypt, sette meg (skli) ned i lotusstilling på badegulvet og velsigne livet og barna mine for alt det eventyrlige de gir meg muligheten til å oppleve. Eventuelt kunne jeg brøle og knuse ting og kaste ungene og den sovende kjæresten på sjøen.
Fedre i Norge er i ferd med å våkne opp. Det har vi gjort lenge, både vi og generasjonen før oss, men nå begynner det virkelig å løsne. Jeg snakker ikke om likestilling. Ikke om pappaperm eller pedagogiske valg.
Jeg snakker om kjærlighet. Jeg snakker om nærhet. Jeg snakker om tilknytning.
Det jeg snakker om er en helhetlig og fundamental oppvåkning, en erkjennelse av at det er vi, her og nå, som kan være de menneskene og de pappaene som trengs.
Og hva er det som trengs?
Kjærlighet. Nærhet. Tilknytning. Deg. Det som trengs er innmari enkelt. Det kan oppleves veldig, veldig vanskelig, smertefullt og komplisert, men i sannhet er det innmari enkelt. Det som trengs er å stoppe opp. Legge bort mobilen. Trekke pusten. Og være sammen med barna våre. Enten de er triste eller blide, femåringer, tiåringer eller fremdeles inne i magen til mor. Være sammen.
Jeg har selv opplevd det som alt annet enn enkelt – og opplever det fremdeles. For eksempel i dag tidlig. Å være sammen med barna våre betyr nemlig også å være sammen med oss selv. Uten alt det andre, uten kalenderene og distraksjonene og tankene og epostene. Uten mye av det vi vanligvis forholder oss til, men til gjengjeld med rikelig uro.
Og nettopp det kommer jeg til å skrive en del om fremover. Fedre. Uro. Nærhet og tilknytning. Jeg vil nemlig påstå intet mindre enn at vi i verdenshistorisk sammenheng har en unik mulighet foran oss, her og nå. Vi har muligheten til å bryte gjennom uroen og frykten, gjennom tusener av år med distanserte mannskulturer og gjennom generasjoner på generasjoner med avstand istedenfor nærhet. Dette gjelder ikke bare hjemme med barna. Men – ikke minst siden vi nå vet hvor viktig de første årene i et menneskeliv er – nettopp her er effekten så tydelig.
Jeg mener på ingen måte at vi må ta oss sammen og bli perfekte fedre. Den perfekte faren finnes ikke. Det finnes bare deg. Og meg. Det er oss barna våre ber om. Ikke en metode eller en pedagogikk. Oss. I menneskelig utgave.
Lean hoster og hoster. Min elskede venn. De siste dagene har han ofte sagt at han ikke liker pappa. “Javel, liker du ikke meg?”, spør jeg ham. Så forklarer han meg at det ikke er meg, det er “pappa” han ikke liker. Det synes jeg er ganske kult. Jeg liker å tenke på det som at 3-åringen min har gjennomskuet det hele. Han liker ikke “pappa”. Han liker meg.
The biggest gift you can give is to be absolutely present, and when you’re worrying about whether you’re hopeful or hopeless or pessimistic or optimistic, who cares? The main thing is that you’re showing up, that you’re here and that you’re finding ever more capacity to love this world because it will not be healed without that. —Joanna Macy
Sammen med min venn og kollega Helene Habberstad jobber jeg med å etablere Senter for bevisst fødsel, hvor vi lager kurs og tilbyr veiledning for både mødre og fedre. I tiden som kommer vil jeg bruke denne bloggen til å dele erfaringer og lengsler rundt det å være mann og pappa – og ønsker deg velkommen med dine tanker i kommentarene nedenfor!
Tenåringen Logan LaPlante forteller oss om sin skole utenfor det ordinære skolesystemet (i USA). Han kaller det hackschooling, og målet er å bli – LYKKELIG.
Mange barn trives i skolen. Kanskje de fleste, men slett ikke alle. Den norske skolen er tilpasset flertallet, det er det ingen tvil om.
Det jeg vil sette fokus på i dag er de barna som ikke er helt A4, de som ikke er blant de fleste, eller “folk flest”. De barna som av ulike grunner sliter og har det vondt i møtet med skolen, og derfor oppfører seg annerledes.
Å gå på skole og lære skulle være preget av trygghet, nysgjerrighet, utforsking, prøve og feile, anerkjennelse, rom for personlig vekst, drømmer om fremtiden og de beste rammer for å utfolde sitt fulle potensial. Når en førsteklassing hater skolen og vil brenne alle skoler etter bare seks måneder i det offentlige skolesystemet tenker jeg at noe er galt. Det tenker nok skolen også. De tenker kanskje at det er noe galt med barnet?
Når et barn oppfører seg annerledes enn normen er det lett å si at det er barnet det er noe galt med. Men er det virkelig tilfelle? I både aviser og i blogger dukker det opp historier om barn som ikke blir forstått av skolens lærere og ledelse.
Det kan i mange tilfeller synes som om skolen ikke vil forstå. Er det slik at de ikke ønsker, eller orker, å se på barnet på nytt (re-spektere) fordi det vllle kreve at de selv forandret seg? I noen tilfeller kan det virke som skolen er mer opptatt av å ta vare på systemet enn på eleven. Da er det ikke lett å være et lite barn med noen spesielle behov.
Det kan være mange grunner til at et barn oppfører seg annerledes enn de fleste andre. Noen har angst og føler seg ikke trygge på skolen, slik som jenta i historien “De sa hun var slem…“. Noen føler seg ikke møtt eller forstått, og blir fysisk utagerende slik Hans Olav Lahlum ble. Noen kjeder seg fordi de er spesielt evnerike. Noen sliter med problemer på hjemmebanen eller med mobbing utenfor klasserommet. Andre barn har sin helt spesielle bagasje de bærer på. Mange barn er ikke helt A4.
Felles for alle (også voksne) er at vi finner våre egne “overlevelsesstrategier” for å føle oss trygge. Uansett om overlevelsesstrategien er å krype på gulvet og mjaue som en katt, å stå i giv akt som en soldat, å stikke av (skulke), å slå læreren eller å bli en mobber, så er denne atferden ikke problemet i seg selv. Det er bare et symptom på det egentlige problemet. Et problem som eleven kan oppleve ikke blir forstått av skolen.
Når barn oppfører seg “vanskelig” har jeg erfart at det ALLTID ligger et behov bak. Som regel behovet for trygghet og for å bli sett. I dypeste forstand er det behovet for å bli elsket som den vi er.
Noen barn tilpasser seg så mye at de mister seg selv i forsøket på å oppnå andre menneskers kjærlighet. De blir lydige elever og senere gode kunder hos terapeuter, psykologer og leverandører av selvutvikling. Hvor mange gjelder dette tro? Andre barn nekter å gi slipp på den de er, eller smerten ved tilpasning er så stor, at de tyr til atferd som skolen ikke håndterer. Dette er de “vanskelige” elevene.
Et barn som lager bråk i klassen er ikke slemt. Det har det vondt. Det trenger ikke kjeft, straff, diagnose eller medlidenhet. Det trenger å bli møtt og anerkjent. Det trenger å bli tatt på alvor som et spesielt individ, ikke sett på som en vare med feil på i skolens samlebånd.
Er løsningen så enkel at det bare handler om hvordan vi møter barnet? Eller rettere sagt hvor i oss selv vi kommer fra når vi møter barnet? Er disse barna og deres “problemer” rett og slett en gave til oss andre? En mulighet for oss til å gå innover i oss selv, til å gjenkjenne oss selv i barnet og til å utvikle autentiske og tillitsfulle relasjoner med oss selv og alle andre? Jeg tror at det er slik det er fordi jeg erfarer at det er slik.
Jeg stiller spørsmål ved om skoleledere i dag makter å se denne utfordringen og muligheten tilstrekkelig, eller om de er mer opptatt av å forsvare seg selv og ta vare på systemet de er en del av? Er både elever og lærere offer i et skolesystem som ikke gir nok rom for å se det enkelte barn akkurat slik det er fordi fokuset ligger på systemiske reformer, og ikke på å utfolde det fulle potensial i hvert enkelt individ?
Jeg vet at mine spørsmål og synspunkter er subjektive. At jeg har begrenset innsikt og bare kjenner til deler av det som nok er et mer komplekst bilde av den norske skolen. Likevel, jeg har noen erfaringer som gjør inntrykk og jeg leser om andres erfaringer som er delvis gjenkjennbare.
Vår egen historie orker jeg ikke å fortelle om før vi får avstand til den, selv om vi nå har det bedre takket være en fantastisk lærer som vi har en konstruktiv dialog med. Til nyttår mister vi henne. Da må vi bli kjent med den tredje læreren på litt over ett år.
Nedenfor finner du noen av historiene jeg har funnet. Særlig historien “De sa hun var slem…” er en sterk historie fortalt av en mor som har kjempet en lang kamp for datteren mot et system som kanskje er modent for å transformeres? Det får bli tema en annen gang…
Har du historier vi kan lære av, historier som kan vekke oss eller historier som kan oppmuntre oss og gi oss håp? Benytt kommentarfeltet nedenfor. Ta ansvar for dine egne opplevelser og unngå å henge ut folk. Alle gjør så godt de kan innenfor den virkeligheten vi lever i.
Det nærmer seg Halloween og mange familier gleder seg. Stemningen med lys og uthulte gresskar, godteri og familiehygge virker forlokkende og uskyldig. Likevel er det mange familier som gruer seg fordi feiringen mange steder ikke lenger oppleves så hyggelig og inkluderende som den kunne vært. Dette skrev jeg om i 2010. På slutten av den bloggen tipset jeg om den alternative feiringen HalloVenn som jeg selv oppdaget litt for sent det året.
Året etter ble det arrangert HalloVenn i vårt nabolag, til stor begeistring for våre unger og oss voksne. Det var stor oppslutning fra nabolaget, og det tipper jeg det blir i år også. Med over 60 HalloVenn-Partyer over hele Norge, vil det være mange barn og voksne som feirer vennskap og godhet torsdag 31. oktober. Her får barn og voksne kose seg sammen i trygge rammer. De ulike HalloVenn-festene arrangeres av lokale frivillige lag og foreninger uten kommersielle interesser. På den måten bygges fellesskap og tilhørighet i lokalmiljøet. Personlig synes jeg dette er et positivt tiltak med gode verdier i seg som vennskap, trygghet og fellesskap.
Her kan du sjekke om det arrangeres Hallovenn i nærheten av der du bor.
Hvis det ikke finnes HalloVenn der du bor kan du jo ta initiativ til å arrangere det neste år. Det er en bevisst og praktisk handling som bidrar til et bedre samfunn. Invitasjonen fra grunnleggeren av HalloVenn, Svein-Robert Solberg, lyder slik:
Har dere lyst til å være med å forandre Norge?
Gjennom HalloVenn kan dere være med å utgjøre en forskjell der dere bor!
Ved å arrangere HalloVenn-Party kan dere gi byen/bygda deres noe de syns er kjempebra! Alle som har arrangert HalloVenn-Party, har opplevd suksess!
HalloVenn er en relasjonsskaper og brobygger hvor alle mennsker er velkommen uansett hudfarge, kultur og tro. Norge trenger møteplasser for mennesker. HalloVenn-Party er en god møteplass!
Jeg har stor tro på at vi kan forandre Norge. La oss stå sammen – bli med i HalloVenn-familien!
HalloVenn-grunnlegger
Svein-Robert Solberg
Da gjenstår det bare å ønske deg en riktig god Halloween eller HalloVenn neste uke!
Moohahahaha!! 😉
Noen ganger klarer en reklamefilm på tre minutter å uttrykke mer følelser og verdier i kraftfull innpakning enn nesten noen helaften spillefilm fra Hollywood klarer å gjøre. Den reklamefilmen jeg deler med deg i dag gjør nettopp det. Så kan vi stille oss spørsmålet om avsenderen av budskapet – i dette tilfellet telekommunikasjonsselskapet True Move H – selv klarer å leve opp til verdiene de formidler i reklamen, men det er ikke mitt anliggende i dag. Det jeg hengte meg opp i er det avsluttende slagordet deres: Giving is the best communication.
Det slagordet treffer meg fordi jeg tror vi forteller mye om oss selv med hva vi er villige til å gi. Og da tenker jeg ikke bare på å gi penger, mat eller ting slik som i reklamefilmen, men aller mest på hva – og ikke minst hvordan – vi kommuniserer når vi er villige til å gi av oss selv ved å være autentiske og sanne. Det vi da kommuniserer går langt utover de ordene vi velger å bruke, hvis vi bruker ord i det hele tatt. Ofte kan nærværet si mer enn 1000 ord. Vårt nærvær er gaven.
Og hva oppnår vi når vi gir av oss selv på denne måten? Vi oppnår tillit, åpenhet og vekst. Vi oppnår en dyp tilknytning som varer. I reklamefilmen nedenfor handler det om liv eller død. Det er dramatisk, men så er ofte livet dramatisk.
Å bidra til å skape tillitsfulle relasjoner og dyp tilknytning er blitt min misjon i livet. Jeg vet at tillitsfulle relasjoner ikke oppstår helt av seg selv. Derfor lærer jeg bort 5 grunnprinsipper som hjelper deg på veien. Det innebærer blant annet oppmerksomt nærvær og anerkjennende kommunikasjon. Nå kan du bli med meg på helgekurs i oktober og få førstehånds erfaring + verktøyene du trenger for å skape tillit og vekst i dine relasjoner. Hva ville det bety for deg om du var en mester i å skape tilknytning?
Som du nok har fått med deg har jeg i det siste skrevet flere artikler om gaveøkonomi og hvordan du kan delta i den. Det var en av leserne mine som sendte meg link til reklamefilmen med referanse til gaveøkonomi. Filmen er sterk, og selv om jeg satt på en kafe da jeg så den første gang ble det umulig for meg å holde tårene tilbake. Det er mulig jeg bare er veldig sentimental eller i overkant empatisk? Du kan se filmen nedenfor og vurdere selv.
PS!
Hvis du vil være med på kurset mitt og lære om de 5 grunnprinsippene for å skape tillitsfulle relasjoner, så ikke vent for lenge med å melde deg på. Vi har bare 10 plasser denne gangen pga størrelsen på lokalet. Kurset holdes sentralt i Oslo sentrum.
PSS!
I gaveøkonomiens ånd har vi satt av to plasser på kurset “Slik skaper du tillit og vekst – i deg selv og hos andre” til deltagere som ikke har midler til å betale full kursavgift, men som ønsker å lære verktøyene. Du kan lese mer om det på denne siden.
I denne animerte videoen fra RSA Animate er det Sir Ken Robinson som snakker om to ulike grunner til å reformere vårt utdanningssystem bort fra den «industrielle» utdanningen vi har hatt siden 1800-tallet, og om sammenhengen mellom tre urovekkende trender.
Sir Ken Robinson holdt i 2006 en berømt tale på webTV-kanalen TED der han stilte spørsmålet om skolen dreper kreativiteten. Siden har han fulgt opp med talen “Bring on the learning revolution!” der han tar til orde for å gå bort fra den «industrielle» utdanningen og over til en mer personlig tilnærming. Sir Ken er en glimrende taler, og begge de to talene hans på TED er verdt å høre.
Til alle dere småbarnsforeldre, foreldre til hormonfylte tenåringer, foreldre til eksamensnervøse studenter og foreldre til stressede småbarnsforeldre: Her kommer redningen! Her kommer den endelige løsningen på all kranglingen, kjeftingen, irritasjonen, oppgittheten, sinnet og utilstrekkeligheten. Ja, hele sullamitten. Nå kan det endelig bli fred. Og den starter med deg.
Jeg tviler på at jeg er den eneste pappa i dette landet som, ikke rent sjelden, kjenner blodet koke og tålmodigheten nå sin yttergrense i ublide møter med egne barn? Når ord som “vil ikke”, “gidder ikke”, “ha’kke du no’ med” og “idiot” hagler mot meg som for å teste hva jeg står for. Eller når de trykker på akkurat de rette knappene som for å sjekke om jeg kan holde egoet mitt i sjakk eller om jeg går i “egofella”; “du er så slem pappa!”, “du burde ikke bo her”. Da er jeg glad jeg har noen enkle triks på lur.
Det er ikke triks for å “ta” guttungen eller for å manipulere ham. Nei, jeg har noen triks for å “lure” mitt eget sinn, mitt ego, min lyst og mitt behov for å gå i forsvar, sette ham på plass eller bare vise ham hvor skapet skal stå. Med mine små triks unngår jeg å gå i “egofella” og bidrar heller til å skape ro, harmoni og fellesskap så vi kan være det vi aller helst egentlig vil – både sønnen min og jeg – være venner.
Her er ett av mine små triks som tar meg ca. 30-60 sekunder (eller så lenge du vil) å bruke. Raskt nok til å kunne ta i bruk rett før jeg går inn i løvens hule og ber en av guttene mine om å rydde rommet sitt. Raskt nok til å rekke å gjøre innen en av dem har liret av seg det de kommer med og før jeg selv skal til å svare.
Når du gjør denne øvelsen blir du samtidig bevisst pusten din, kroppen din og din indre tilstand. Da er du i kontakt med hjertet ditt. Ta med deg det nærværet i deg selv når du går inn i møtet med andre mennesker, f.eks. dine barn, og observer hva som skjer.
Ha et fredfullt nå
PS!
Å si at denne enkle øvelsen er den endelige løsningen på alle dine vanskelige relasjoner er selvsagt litt enkelt. Men hvis du med litt trening klarer å gjøre den tilstanden som oppstår ved bruk av øvelsen til en livsholdning, så lover jeg at mye vil endre seg. Lykke til.
Hva er det som går galt når barn og unge går for lut og kaldt vann hjemme grunnet foreldrenes rusproblemer, psykiske problemer eller samlivsproblemer? I mange tilfeller kunne barna vært hjulpet ved at noen andre voksne brydde seg, så dem og om nødvendig varslet barnevernet. Men litt for ofte skjer dessverre ikke det. Hvorfor er det slik?
Er det slik at vi ikke ser, hører eller merker om et barn i barnehagen, på skolen, i nabolaget eller i vårt eget barns vennekrets har det vanskelig? Er vi ikke nok oppmerksomme på hva som skjer med mennesker rundt oss i hverdagen? Eller er vi rett og slett for redde for å bryte inn i privatsfæren til en annen familien ved å bry oss? Drives vi her i større grad av frykt for å blande oss inn, enn av medmenneskelighet overfor det barnet som sårt trenger hjelp fra en ansvarlig voksenperson?
Jeg tenker at det alltid er noen som vet noe. Noen merker, føler på seg, har en anelse om at noe ikke er som det skal hjemme hos et barn de har en viss nærkontakt med gjennom lokalmiljøet. Men kanskje er ikke noen nok? Kanskje må vi bli flere som er oppmerksomme på hverandre på en god måte. Ikke for å vite alt mulig privat om hverandre, men for å bry oss om hverandre. For å passe på at alle har det godt. Det er lov å ikke ha det godt – hvis du velger det selv. Men det er ikke “lov” å overse et menneske som har det ufrivillig vondt, som for eksempel barn som ikke har mulighet til selv å velge sin livssituasjon.
Kanskje har vi med økende grad av offentlige systemer og velferdsgoder mistet noe av det naturlige medansvaret for hverandre? I så fall er det på tide at vi gjør noe med det! Vi trenger både det naturlige medansvaret og et offentlig støtteapparat som kan tre inn der det trengs. Men for at sistnevnte skal kunne fungere optimalt må de offentlige aktørene først få vite at noe er galt – og særlig når det gjelder barn. For at det skal skje har alle voksne et ansvar for å melde fra når vi oppdager at noe ikke er som det skal med et barn vi kjenner til. Vi kan ytre vår bekymring til barnehagen, skolen eller til barnevernet som så kan finne ut mer. Før du melder fra kan det i noen tilfeller være naturlig å snakke med barnet først. Sørg for å se barnet og anerkjenn barnets situasjon. Vær klar over at mange barn vil beskytte sine foreldre og kanskje ikke si så mye. Anerkjenn barnets behov for det. Vær varsom og lytt med hjertet. Du må ikke gjøre situasjonen for barnet enda verre med et velmenende “forhør” hvis barnet ikke sier noe. Pust dypt og rolig, og følg intuisjonen din. Hodet kan ofte ta feil. Overlat videre undersøkelser til profesjonelle instanser som barnehage, skole og barnevern.
Det går an å sende inn en anonym bekymringsmelding til barnevernet, men anonyme meldinger må inneholde mer alvorlig informasjon før barnevernet begynner med undersøkelser. Hvis du kommer med en bekymringsmelding uten å være anonym, vil foreldre til barnet ha krav på å vite hvem som har varslet. Er det en regel som kunne vært lempet på slik at det var mulig å melde inn en bekymringsmelding til barnevernet under fullt navn uten at foreldrene behøver å få rett til å vite melderens navn? Det kunne kanskje gjort terskelen til å melde fra lavere for naboer og andre nære venner som ellers kvier seg for å “sladre”?
Uansett hvordan vi melder fra, eller hva vi gjør, så har vi et ansvar for å gjøre noe når vi oppdager at ikke alt er som det skal være. Det ansvaret kan vi ikke løpe fra. Og som samfunn opplever jeg at vi heller ikke har råd til å løpe fra det. Det koster for mye lidelse, for mange tapte barndomsår, for mye uforløst potensial, for mange tårer og for mange liv.
Problemet med omsorgssvikt overfor enkelte barn har nok alltid vært der. Men i vårt moderne hektiske samfunn blir kanskje problemet enda mer usynlig enn tidligere. Det kan vi gjøre noe med. Og hver enkelt av oss må begynne med oss selv. Det handler om å ta lederskap der du er. Et lederskap helt uavhengig av tittel og posisjon, men et lederskap fra hjertet med et ansvar for en større helhet.
Om vi ikke er oppmerksomme nok, så kan vi øve oss på å bli det.
Start med oppmerksomhetsøvelser og mindfulness.
Om vi ikke kjenner på ansvaret, så kan vi øve oss på å åpne hjertene våre.
Bli med på Pusterom og få kontakt med hjertet.
Les den sterke historien om Cathrine og hennes familie, og om dem som kunne gitt Cathrine en bedre barndom. Se også egen video på toppen av artikkelen hvor Cathrine selv forteller om deler av sin historie. Cathrines historie finner du i Bergens Tidende.
Det er nyttårsaften, snart blir det år 2000. Hjemme er det full nyttårsfest. Tiåringen tar på seg mørke klær og går stille ut. I en krapp sving legger hun seg i veibanen, med ansiktet ned i asfalten.
Hva kan du gjøre nå?
Du kan hjelpe oss å spre dette budskapet til så mange som mulig på sosiale medier slik at flere voksne blir oppmerksomme på hva de kan se etter og hva de kan gjøre. Takk for at du bryr deg!
Av Kristin M. Botnmark
Gjesteskribent på LeveBevisst.no
Så sto hun der foran klassen sin. Med store mandelformede øynene rettet mot gulvet og med skammens skjær over ansiktet.
Hun hadde latt seg rive med av en uoversiktig sitiuasjon hvor hun ikke kunne lese de sosiale kodene. Med sin utviklingshemming klarer hun ikke alltid å tolke omgivelsene og det menneskene rundt henne gjør.
Hun er klønete og snill som dagen er lang. Vel vitende om at noe er ugreit når hun bare får tenkt seg om litt lengre enn oss andre.
“Jeg må si unnskyld”, sier hun til læreren sin.
Og så skjer det at Vesla stiller seg opp foran hele klasse 7c. Med fortvilelsen skrevet i alle ansiktstrekk, med hjertet i hånda og sårbarheten åpen for vær og vind.
Hun ber to av klassekameratene spesielt om unnskydning for det klønete hun gjorde. “Unnskyld, unnskyld, kjære vennene mine. Jeg er så glad i klassen min”, utbryter hun før gråten og redselen tar over.
Klassen med nestenfjortiser er beveget. Hvem av dem ville frivillig stått frem med en sånn sårbarhet? Kule som de er. «Ingen fare, Vesla – dette tåler vi», lyder responsen.
Denne klassen får en raushetskompetanse som er viktig for samfunnet. Deres evne til omtanke blir utfordret i det daglige ved å ha en medelev med utviklingshemming. Disse ungdommene lærer noe om toleranse og inkludering som setter varige spor. De erfarer at raushet bygger relasjoner. Relasjoner som gir samhandling og bringer frem det beste i andre mennesker.
Flytter vi oss ut av klsserommet til 7c og over på andre samfunnsarenaer, vet vi at slik kompetanse er etterspurt lederkompetanse. Fordi det er produktivt og gir konkurransemessige fortrinn for virksomheter som har blikket rettet mot fremtiden. Nettopp derfor vil noen av de fremste lederkandidatene i fremtiden komme fra klasse 7c.
Kristin Molvik Botnmark er toppleder i et internasjonalt industrikonsern og har ansvar for organisasjons- og lederutvikling, mennesker og kommunikasjon. Hun er opptatt av samfunnsspørsmål generelt og arbeidslivsspørsmål spesielt. Kristins har en datter med utviklingshemming. Dette former også hennes lederskap og gir mulighet til å undersøke og peke på ulike fenomener i vårt samfunn. Kristin har sin egen blogg her.
Denne teksten ble opprinnelig publisert på blogg.botnmark.com, og er gjengitt her med tillatelse fra forfatteren.
Da var det slutt. På ferien altså. Jeg er tilbake i byen med hele familien, og jeg tror vi er så klare for en ny høst som vi kan bli. Klare for det ukjente, det nye, det skumle og det spennende. Det er tid for å utfolde noe nytt, oppdage nye sider ved virkeligheten, ta bevisste valg og skape det vi ønsker oss. Jeg vet ikke sikkert, men jeg har tillit til at det vil gå bra.
Minstemann er på plass i barnehagen igjen. Han er alene nå. Uten storebror i betryggende nærhet. Flere andre venner har også sluttet i barnehagen denne sommeren. Med tårevåte øyne sier han at han savner dem alle sammen, og at storebror fortsatt er hans beste venn. Slik får han én av de mange erfaringer av å miste som livet vil gi ham, samtidig som han på sin måte uttrykker kjærlighet til storebror og vennene. Jeg er glad for at denne erfaringen for ham preges mer av kjærlighet enn av frykt. Denne høsten vil kanskje lære ham noe viktig om å klare seg på egenhånd og om å bygge nye relasjoner. Men fremfor alt er dette hans mulighet til å utfolde sitt potensial utenfor rammen av å være lillebror. Han skjønner nok ikke selv hva det innebærer, men allerede første dagen tilbake i barnehagen så vi noe vokse frem i ham. Noe som vi bare har sett konturene av tidligere. Uredd som han er, går han inn i det ukjente med et åpent sinn. Dette kan bli hans høst. Nå begynner det.
Storebror er stolt som en hane av sin nye skolesekk. Tre uker på aktivitetsskolen – som SFO nå heter – gir ham en rolig tilpasning til sin nye tilværelse før undervisningen starter. Som foreldre er vi like spent som ham. Dette blir en lærerik høst på så mange måter. Lese og skrive kan han allerede, så det skal gå greit. Men han har andre utfordringer som vi er smertelig klar over.
Det viktigste vi har lært oss er å forsøke å se forbi det vi ser og hører og i stedet se etter intensjonen bak hans atferd. Hva er det egentlig han vil? Hva er det egentlig han trenger fra oss? Som når han brått begynner å tulle og tøyse midt i et gjøremål, eller plutselig skal kose i stedet for å gjøre det han ble bedt om, eller blir illsint og hyler når han skal gjøre noe nytt og noen ganger helt dagligdags. Hva er det da som skjer? Vi skjønner det ikke alltid, men vi forsøker å vise ham respekt ved å se én gang til før vi gjør noe (re-spektare; (latin) å se igjen, se tilbake). Vi prøver å gripe intensjonen bak hans handlinger. Det krever at vi er 100% til stede i situasjonen uten at våre egne egoer får lov til å overta styringen. Det er ikke alltid like lett når det går en kule varmt, men når vi klarer det oppdager vi som regel at han ikke er fjollete, vanskelig eller rampete. Det er bare hans måte å vise sin fortvilelse eller be om hjelp når han ikke får til noe akkurat slik han vil at det skal være. For han stiller høye krav til hva han skal få til, og vil helst klare det perfekt med en gang. Det er slik han er, og det må vi leve med.
Denne atferden skaper noen utfordringer i hverdagen, og kan gjøre det vanskelig for ham i skolen. Mine velmenende formaninger om at han selv velger om ting skal være lett eller vanskelig, at ingen ting er umulig og at han kan få til alt det han velger å få til hvis han øver, ser ikke ut til å nå helt inn hos ham. Ikke nå. Samtidig husker jeg selv hvor tøffe tilbakemeldingene og ”dommen” fra medelever kan være. Akkurat det gjør litt vondt i en fars hjerte. Men det er hans liv. Han må erfare det selv. Alt jeg kan gjøre er å være der for ham når det kommer, og ikke minst; hjelpe ham til å finne tydeligere måter å be om hjelp på. Klarer vi det sammen kan dette bli hans høst. Nå begynner det.
Kjæresten min, og guttenes mor, går også inn i noe nytt denne høsten. Det siste hun gjorde før sommeren var å si opp en krevende forskerstilling og hoppe ut i det ukjente. Det ligger et bevisst valg til grunn for denne handlingen. Ved å lytte til sin indre stemme og ta hensyn til egne følelser, ønsker og behov kan hun følge sin inspirasjon på en måte som kjennes rett for henne. Hun vil ha mer tid og overskudd til seg selv, til familien og ungene, til det som kjennes viktig – til å være. Kort sagt mer overskudd til å leve det livet hun ønsker.
Jeg tror det er mange som drømmer om å gjøre det samme. Slik jeg ser det handler det om å ta seg tid til å kjenne etter hva som kjennes rett for deg – og så våge å ta et valg. Du kan aldri sikre deg helt. Du kan aldri bli helt klar for det ukjente. Men du kan følge det som kjennes riktig for deg, og så ha tillit til at resten ordner seg. Et zen ordtak jeg liker sier: ”Jump, and the net will appear”. Min kone har tatt sitt valg og hoppet. Nå begynner det.
Jeg slipper ikke unna omveltninger denne høsten jeg heller. Hvorfor skulle jeg? Det er få ting jeg lærer mer av! Det er for øvrig en overbevisning som i seg selv er med på å skape nettopp den virkeligheten. Når jeg ikke lenger er tjent med den vil jeg skifte overbevisning…
Rett før sommeren gikk luften ut av et par prosjekter jeg jobber med. Samtidig fikk jeg vite at et årelangt, lærerikt og svært givende samarbeid nå er over, eller i alle fall går over i en helt annen form. Det føltes et øyeblikk som om verden raste litt sammen rundt meg. Men en slik følelse varer sjelden mer enn noen timer hos meg. Da har jeg kjent skikkelig på følelsene og tatt ut informasjonen i dem. Så løfter jeg blikket og begynner å se nye løsninger. Gode løsninger passer til de eksisterende behov. Noen behov er logiske og rasjonelle, slik som behovet for inntekt, men de fleste er litt mindre åpenbare. Derfor søker jeg også innover for å kjenne etter hva som er viktig for meg akkurat nå. Det gjør jeg blant annet gjennom meditasjon. Og så minner jeg meg selv om mine kjerneverdier så de alltid står klart for meg. Mine kjerneverdier har jeg funnet frem til gjennom den samme gode prosessen som jeg tilbyr mine samtaleklienter. Med klarhet i kjerneverdiene er det mye lettere å styre i tråd med grunnfjellet i meg selv når jeg står i et veiskille som nå.
Engasjement har jeg aldri manglet, men erfaring har lært meg at prosjektene jeg engasjerer meg i må stemme med den jeg er. Derfor forlater jeg av og til gode prosjekter som ikke stemmer overens med mine verdier og behov. La heller andre realisere dem. Jeg opplever at stadig flere mennesker tar slike bevisste valg og forlater arbeidsplasser og prosjekter som ikke stemmer overens med deres verdier og drømmer om et godt liv. Jeg har mine egne drømmer og visjoner. De vil jeg virkeliggjøre sammen med mennesker som vil hverandre vel og som deler visjonen om en verden styrt mer av kjærlighet enn av frykt. Dette blir en spennende høst. Nå begynner det.
Denne sommeren markerer slutten på noe og starten på noe nytt for alle i min familie. Men kanskje er vi bare et bilde på noe mye større? Kanskje markerer tiden vi nå er inne i slutten på et helt samfunn, slik vi kjenner det, og begynnelsen på noe nytt – for oss alle? Jeg velger å tro det. Jeg håper det. Men jeg tror ikke det skjer uten at mange nok enkeltindivider velger å leve bevisst med oppmerksomhet på hva vi tenker, hvilke følelser vi sender ut og hvilke behov vi egentlig har – både materielle og åndelige – og at vi deler dem, snakker om dem og anerkjenner dem hos oss selv og hverandre. Da kan vi se forbi det vi ser og hører. Da kan potensial få utfolde seg. Da kan vi ta bevisste valg, og la skaperkraften slippe løs til samfunnets beste. Det er det jeg tror på. Og jeg kjenner at det blir bra.
La en ny tid komme.
Det er Nå det begynner!
Jeg erfarer det igjen og igjen,
når jeg retter oppmerksomheten
mot det lille skjøre øyeblikket som er nå,
at uro blir snudd til fred,
og ønsket om å gjøre
blir snudd til gleden ved å være;
som når jeg sitter ved sengekanten
og holder hånden til en liten gutt
som stille sovner inn i natten.
Hvordan kunne jeg ønske å være et annet sted?
Hva kan overhodet være viktigere
enn å holde denne lille hånden i kveld?
Jeg kan redde verden i et annet øyeblikk, tenker jeg.
Dette øyeblikket er hans – og mitt.
Vi er ett.
Og vi er alt som er akkurat nå.
Det holder for meg.
Det holder for ham.
Jeg kjenner takknemlighet.
Tittelen på bloggen i dag er ikke min. Jeg har lånt den av Eckhart Tolle som har sagt nettopp det.
Og det oppleves som veldig sant for meg!
Det er få ting som er så deilig som å sitte helt stille i ro for meg selv, uten noen andre gjøremål enn å være stille med meg selv og bare VÆRE.
Når det er stille både inni meg og rundt meg i et tomt hus, da skjer det alltid noe i meg og med meg. Noe flott kommer alltid ut av den stillheten, enten det er noe kreativt (da ender jeg ofte med å skrive) eller jeg får kontakt med motstand i meg som jeg transformerer der og da, eller jeg får kontakt med en visdom i meg som plutselig forteller meg noe viktig. Det hender jeg da får større klarhet i hva jeg skal gjøre nå, hvilken retning jeg skal gå i eller hvordan jeg skal løse utfordringer jeg står i. Ikke rart de sier at stillhet er gull.
I kveld kom jeg over noe en av mine Facebook-venner hadde delt på sin vegg. Det var det bildet du ser til høyre her fulgt av følgende billedtekst:
Barn trenger kjærlighet, spesielt når de ikke fortjener det.
Da jeg leste det var det allerede lagt igjen følgende kommentar fra en mann og far:
Denne bloggen er mest for Star Wars fans!
Den inneholder videoen “Talking to your kids about Star Wars“.
Den er kanskje også mest for pappaer. Men jeg skal ikke diskriminere, så om du er mamma kan du likevel se den (hvis du liker Star Wars vel og merke). Videoen er selvsagt laget med en stor og god porsjon humor, men… som ihuga Star Wars fan kan du ikke unngå å tenke på dette hvis du har barn, kan du vel? – he, he, beklager jeg kan ikke la være å le av dette 🙂
Her kan du se den originale videoen The Story of Cosmetics med Annie Leonard. Den er fra juli 2010 og fortsatt verdt å se, for Annie gjør en grundig jobb i alle sine filmer i The Story of Stuff Project.
Har du noen gang stoppet opp og tenkt over hva som finnes i alle de kosmetikk- og hudpleieproduktene du bruker hver dag? Har du noen gang lest på innholdsfortegnelsen? Om du gjør det er det likevel ikke sikkert det gjør deg særlig mye klokere, med mindre du har en utdanning i kjemi og kan navnet på alle de ulike virkestoffene og hva de gjør med oss.
Selv skjønner jeg ikke noe av alle de rare navnene på baksiden av produktene. Men for noen dager siden kunne NRK fortelle oss at det er allergifremkallende stoffer i noen av IKEA sine produkter. Det gjelder hudpleieserien til IKEA Family, som har vært ett år på det norske markedet. Jeg har selv disse produktene hjemme på badet, og har derfor valgt å invitere deg en tur inn på mitt bad i dagens Videoutfordring.
Etter at jeg spilte inn denne videoen kastet jeg meg selvsagt over flere av de produktene jeg bruker til daglig for å sjekke innholdet. Jeg kjøper flere produkter på Body Shop fordi de holder en høy standard når det gjelder etikk, miljø og menneskerettigheter. Men er min favoritt olivenbaserte dusjsåpe fri for parabener? Nei, det er den ikke! Den inneholder akkurat de samme to stoffene, Propylparaben og Methylparaben som IKEA sine produkter – i tillegg til tre andre parabener! Nå ble jeg litt skuffet Body Shop.
PS! Nå skal det nevnes at vårt Nasjonale Folkehelseinstitutt har (sitat) “foretatt en foreløpig vurdering av helserisiko og konkluderer med at dagens bruk av parabener i kosmetiske produkter kan regnes som trygg.” Men som forbruker kan det jo være verdt å merke seg formuleringene “foreløpig vurdering” og “kan regnes som trygg”. Derimot har EUs vitenskapskomité for forbrukerprodukter (SCCP) foreløpig konkludert med at methylparaben og ethylparaben er trygge, mens de andre parabenene (herunder propylparaben) er usikre og må vurderes nøyere.
Gjør dine egne bevisste valg. Det er din kropp og dine barn. Om vi i første omgang bare reduserte vår bruk av kosmetikk- og hudpleieprodukter ville det kanskje ikke skade verken oss eller naturen?
Ute er det mørkt, men mildt. Klokken er bare fem om ettermiddagen. Vi har tent et par lykter og satt ut et lysende gresskar. En glassbolle er fylt opp med godteri og står klar på kjøkkenet. Vi vet at det er like før det braker løs, og vi liker det ikke helt. Denne kvelden har en guffen bismak. I kveld er det halloween.
Halloween er det engelske navnet på allehelgensaften. Ordet halloween stammer fra det engelske All Hallow Even, (All) Hallows Eve eller All Saints Eve, det vil si «alle helliges kveld» (ref. Wikipedia).
Etter min mening ser det ikke ut som det er så mye “hellig” igjen av denne feiringen slik den fremstår i det moderne Norge i dag. Fører vår feiring av halloween i 2010 noe godt med seg i det hele tatt, eller er hele