De nye bærekraftsmålene til FN (The Global Goals) skal nås innen 2030. Men vi kan aldri nå målene med “business as usual” hevder Michael Green.
Grunnen til det får du vite i Greens TED-foredrag der han forteller om sin Social Progress Index, en standard som rangerer samfunn basert på hvordan de møter behovene til sine innbyggere.
Scott Dinsmore sluttet i en jobb som fikk ham til å føle seg elendig. Han brukte de neste fire årene til å gruble over hvordan han skulle finne en jobb som var både morsom og meningsfull.
I sitt TEDx-foredrag forteller han hvordan du finner ut hva som virkelig betyr noe for deg – og så begynner å gjøre noe med det.
Scott Dinsmore er grunnleggeren av nettsamfunnet Live Your Legend, en karriere- og nettverksplatform med over 100.000 medlemmer over hele verden som inspirerer og støtter hverandre i å finne sin lidenskap og gjøre et levebrød av det. Medlemmer møtes også fysisk i månedlige LYL Locals i 206 byer i 57 land, inkludert Norge.
Scott Dinsmore døde i september 2015 i et steinras på Kilimanjaro under sin ett års jorden rundt reise med sin kone Chelsea.
Tenk deg at oppkjørselen til huset ditt, alle veiene du kjører på, plasser og torg, parkeringsplasser og utendørs idrettsbaner utnyttet solens energi til lysende veimerking, oppvarmede og isfrie veier året rundt, lading av el-biler mens de kjører + ekstra energi som kan føres tilbake til strømnettet. Velkommen til fremtiden! Se full beskrivelse av Solar Roadways i video nedenfor.
Kanskje, men noen mener der er fullt mulig, og jeg mener det er verdt å prøve ut. Det gjør forøvrig også de amerikanske veimyndighetene som skal bygge en Solar Roadway som prototyp.
Her hjemme vil Statens vegvesen sammen med Trafikkverket i Sverige og Chalmers tekniske universitetet i Göteborg eksperimentere med oppsamling av solenergi fra asfalterte veier for lagring i vann eller betong. Varmen skal så brukes til issmelting vinterstid. Dette vil de gjøre i prosjektet ferjefri E39 på Vestlandet. Ønsket er å skåne miljøet så mye som mulig ved å kombinere fornybar energiproduksjon og infrastruktur. Det er derimot ikke Solar Roadways som brukes i dette prosjektet.
Det amerikanske ekteparet Scott og Julie Brusaw har utviklet Solar Roadways med sekskantede høyteknologi solcellepaneler i glass. Glassplatene tåler tungtrafikk og legges som fliser på veiene. De utvikles for det meste av resirkulert materiale, gir bedre veigrep enn tørr asfalt, inneholder elektronikk med trykkfølsomme sensorer og LED-lys for oppmerking og varsling i veibanen, i tillegg til mulighet for varme som smelter is og snø, hvis vi skal tro oppfinnerne.
Se den noe spesielle reklamefilmen nedenfor og vurder dette selv. Filmen er både informativ og ganske morsom.
Frem til 31. mai 2014 kan du være med å crowdfunde prosjektet via IndieGoGo. Lurer du på hva crowdfunding innebærer? Les om det her
I 2012 betalte 2,2 millioner mennesker inn over 1,7 milliarder kroner til over 18.000 prosjekter i 177 land ved hjelp av crowdfunding på Kickstarter.com, ifølge dem selv. Men hva betyr det, og hvor kan du delta? Svarene kommer her.
Crowdfunding – det å få fans og andre interesserte til å stille med finansieringen for et prosjekt i forkant, istedet for å bruke tradisjonelle midler som forlag, plateselskap, investorer osv. – er et konsept som de siste årene har fått økt fart, takket være internett og folk som løfter frem gode prosjekter i sosiale medier.
Crowdfunding er nok et engelsk begrep som sniker seg inn i vår hverdag. Det norske ordet for crowdfunding, slik det brukes i Wikipedia på norsk, er folkefinansiering. Det beskrives slik:
Folkefinanisering er når enkeltpersoner går sammen om å støtte et prosjekt, enten ved hjelp av penger eller andre ressurser. Det kan være enkeltmennesker eller organisasjoner som har tatt initiativ til prosjektet eller aksjonen, og oftest bruker de internett som kanal for å finne sympatisører som vil støtte seg.
Man kan søke støtte til mange forskjellige saker gjennom folkefinansiering, alt fra katastrofehjelp ved flom og jordskjelv, fans som finansierer sine favorittartister og kunstnere, til politiske kampanjer, turer for det lokale skolekorpset, oppstart av små bedrifter og produksjon av gratis software.
Interessen for folkefinansiering har økt etter at sosiale medier, nettsamfunn og betalingsteknologi har gjort det enklere å nå fram til potensielle tilhengergrupper og betaling kan skje sikkert og til en lav kostnad.
Folkefinansiering fremmer giverdemokrati (gaveøkonomi) ved å gjøre det lett for folk å støtte direkte akkurat de sakene de er opptatt av, samtidig som det blir enklere for små aktører å få støtte til sine prosjekter.
Nedenfor finner du linker til en rekke tjenster du kan bruke for å komme igang med crowdfunding av ditt prosjekt eller støtte andres prosjekter.
Her får du direktelink til noen flere tjenester
Lykke til med finansiering av ditt drømmeprosjekt – eller med å støtte et prosjekt du liker godt.
hjertelig hilsen
Dette korte klippet er hentet fra filmen Samsara, en ny dokumentarfilm helt uten tale fra filmskaperne Ron Fricke and Mark Magidson. Filmen er spilt inn i 25 land over en femårs periode. Den er én av bare en håndfull filmer de siste 40 årene som er spilt inn i 70 millimeter.
Jeg liker opprøret mot skolen som utfolder seg i media i disse dager. Det er et opprør mot et regime med måling, evaluering og karaktergivning som noen steder har tatt helt av. Intensjonen bak evalueringen er nok god og velment, men konsekvensene er kanskje ikke tilstrekkelig gjennomtenkt?
Jeg oppfatter dette som et lederskap drevet av behovet for styring og kontroll. Et alternativ ville vært et lederskap drevet av tillit og medbestemmelse.
I det siste har aviser og blogger vist oss eksempler på elever i ungdomstrinnet som har flere hundre læringsmål i løpet av noen få uker, elever i barnetrinnet som blir evaluert av læreren på opptil 70 kompetansemål hvert halvår, og skoler hvor elevene hver uke evaluerer seg selv med henholdsvis surt ansikt, strekmunn eller smileansikt. Hva gjør det med et barn – eller en voksen for den saks skyld – som må evaluere seg selv med et surt ansikt gang på gang? Tror vi virkelig at det stimulerer til læring?
Forsker og blogger Hege Hermansen har skrevet et blogginnlegg om meningsløs målstyring versus læringsfremmende vurdering der hun stiller spørsmål ved formålet for vurderingen i skolen. Skal vurderingen støtte opp om elevers læringsprosesser, eller skal den brukes til å klassifisere elever for dokumentasjons- og rapporteringshensyn? Hege Hermansen sier forskning viser at disse formålene ofte står i strid med hverandre.
I kjernen av denne striden ligger et prinsipielt spørsmål om hvilket formål vurdering i skolen skal ha.
Det er ikke vanskelig å forstå at enkelte skoleeiere og skoleledere ønsker målbare parametere de kan styre etter. Jeg tror det er godt ment. Det gir dem en følelse av kontroll og av å “ta grep”. Spørsmålet er om mer kontroll er et egnet ledelsesprinsipp når målet er læring og vekst? De fleste foreldre erfarer at den sterkeste faktor for vekst og utvikling av deres barn er tillit og kjærlighet. Kontroll er det motsatte av tillit. Medbestemmelse har, i alle fall hos mine barn, en tendens til å motivere mer enn sterk styring.
Nå skal det i rettferdighetens navn sies at det slett ikke er alle skoler som driver en så utstrakt bruk av måling og vurdering som det de gjør i Sandefjord. En undersøkelse avisen Klassekampen har utført blant 15 av de 17 største kommunene i landet viser at bare fire av dem benytter seg av skriftlige halvårsvurderinger av elevene. Det gjelder Sandefjord, Oslo, Bærum og Stavanger.
At motstanden mot dette målehysteriet er stor vises ved at opprøret kommer fra både rektorer, lærere, elever og foreldre som ser det dysfunksjonelle i dette systemet. For den utstrakte målingen er en systemfeil, og den blir tredd nedover hodet på gode lærere som dermed får innskrenket sin selvbestemmelse og sitt mulighetsrom for pedagogisk tilpasning.
Jeg mener Sandefjord, Oslo, Bærum og Stavanger må tenke nytt om skole og utdanning. Det er på tide å se barna, ikke bare tallene. Dette handler både om bevissthet og organisering, slik jeg ser det.
Parallelt med debatten om målstyring og karaktergivning i skolen skjer det også ting i næringslivet. Bedrifter som Telenor, Statoil og Schibsted har alle innført karaktergivning av sine ansatte. BI-professor Bård Kuvaas mener det kan skyldes dårlig kompetanse på menneskelig psykologi, og at det virker prestasjonshemmende.
Selskapet Making Waves gjorde noen nyttige erfaringer da de til slutt valgte å gå fra strategien om karaktergivning og kontroll til selvbestemmelse og dialog.
Da selskapet skulle innføre karaktergivning var det en oppvakt ansatt som stilte det forløsende spørsmålet som alle ønsket svar på: “Har du vurdert de negative konsekvensene ved et slikt system?”. Ledelsen ble svar skyldig. “Dette er jo overvåkning, det motsatte av å spille sammen“, sa en annen ansatt. “Skal du redusere meg til et tall“, spurte andre.
Det ble helomvending i Making Waves. HR-direktør Hans Olav Hellem har skrevet en blogg der han deler rikt om selskapets erfaringer og blant annet sier følgende:
Vi tror karakterer bare egner seg til å sortere, ikke motivere. Beskjeden om at du leverer dårligere enn forventet vil strengt tatt ikke motivere til annet enn å slutte.
Det er kanskje ikke så rart at 32% av elevene i dag ikke fullfører videregående skole? Kanskje virker skolen som en lang og meningsløs evaluering som bryter ned lærelysten fremfor å bygge den opp?
Microsoft har gått bort fra karaktermodellen fordi konsernsjefen Steve Balmer mener karaktersystemet hindrer nytenkning. Han sier de ansatte ble «lært opp til å se trærne, men ikke skogen». For å få de ansatte til å tenke mer helhetlig, innså Ballmer at selskapet måtte legge mer vekt på samarbeid.
Flere slike eksempler viser at bruken av karaktersystemer for ansatte i bedrifter er på vikende front internasjonalt. Da er det rart at bedrifter og den offentlige skolen i Norge heller vil innføre mer av det.
I mange år som kursholder og lederutvikler har jeg blant annet hjulpet mennesker med å slippe noe av kontrollbehovet sitt, til å anerkjenne det som er her og nå og til å bruke empatisk kommunikasjon og dialogisk metode for å bygge tillit og personlig vekst.
Jeg har alltid møtt mine kursdeltagere og klienter med et åpent hjerte og en intensjon om at jeg vil dem vel. Min erfaring er at nettopp det skaper det rommet for vekst som vi alle lengter etter. Det ser jeg også hos mine barn som er i skolealder.
Hvis jeg hadde gitt mine kursdeltagere beskjed om at jeg ville evaluere dem med en karakter på slutten av kurset ville jeg stoppet all læring og vekst på stedet. Bevisst eller ubevisst ville det ført til en intern sammenligning av prestasjoner blant deltagerne, som igjen kunne vekket frykten for ikke å være god nok. Den frykten ligger hos veldig mange av oss.
Kursdeltagerne kunne nok lært den lille teorien jeg formidler, men selve veksten ligger i det de åpner opp for i seg selv. Hvor mange ville våget å åpne seg og være sårbare hvis sårbarheten ville bli evaluert? Frykt lukker oss. Tillit åpner oss.
Jeg tror ikke på måling og kontroll i skolen heller, men på selvbestemmelse, åpenhet og dialog om hensikt, mål og prestasjoner. Jeg tror at den beste måten å forbedre både læring og prestasjoner på er gjennom å endre basisen for våre relasjoner. Bygger relasjonen på mistro og frykt eller på tillit og en intensjon om å ville hverandre vel? Signalet for det kommer fra lederskapet hos skoleeier. Sterk grad av målstyring er fryktbasert lederskap, og det har gått ut på dato.
Det er min erfaring at det er tillit gjennom autentiske relasjoner som skaper best grobunn for utvikling av mennesker og deres bidrag til samfunnet. Både i skole og næringsliv. Lederutfordringen er derfor å gå fra frykt til tillit.
Denne filmen må du se! Den er godt laget, spennende og den gir deg viktig informasjon som utgangspunkt for å være en del av løsningen på noen av vår tids store utfordringer.
Over 20 millioner mennesker har sett filmen Thrive på 24 forskjellige språk siden filmen ble lansert i november 2011. Nå kan du se filmen gratis rett nedenfor her. Hvis du ønsker å støtte arbeidet til bevegelsen Thrive kan du donnere et beløp her på hjemmesiden til The Thrive movement.
Se filmen Thrive nå og del dine reaksjoner i kommentarfeltet.
Produksjonsår 2011
Varighet 132 minutter
Språk Engelsk (uten norsk teksting)
THRIVE is an unconventional documentary that lifts the veil on what’s REALLY going on in our world by following the money upstream — uncovering the global consolidation of power in nearly every aspect of our lives. Weaving together breakthroughs in science, consciousness and activism, THRIVE offers real solutions, empowering us with unprecedented and bold strategies for reclaiming our lives and our future.
Duane Elgin, Nassim Haramein, Steven Greer, Jack Kasher, Daniel Sheehan, Adam Trombly, Brian O’Leary, Vandana Shiva, John Gatto, John Robbins, Deepak Chopra, David Icke, Catherine Austin Fitts, G. Edward Griffin, Bill Still, John Perkins, Paul Hawken, Aqeela Sherrills, Evon Peter, Angel Kyodo Williams, Elisabet Sahtouris, Amy Goodman, and Barbara Marx Hubbard.
Pengene og deres historie handler om tro og tillit. Tillit til at den verdi vi i fellesskap tillegger våre betalingsmidler er varig. At vi kan bytte de stykkene papir vi har i lommen med fysiske varer eller tjenesteytelser.
Skrevet av Karl Johnsen, Pengevirke Danmark.
Artikkelen er hentet fra magasinet Pengevirke nr 3 – 2013. Pengevirke er kundemagasinet til Cultura Bank.
I dette lyset kan man se penger som en formalisering av forpliktelsene som var knyttet til gavene. Man gikk fra å skylde ‘noe’ til å skylde noe spesifikt, som ble symbolisert ved pengene. De første pengene var faktisk ikke mynter, men leirtavler. For omkring 5000 år siden begynte prestene i Mesopotamia nemlig å føre regnskap med hva som ble utvekslet i templene. Tempelet ble en slags handelssentral hvor man kunne etterlate sine varer og få et tilgodehavende skrevet på en leirtavle. På den måten kunne man komme tilbake og kjøpe noe en annen gang, samtidig som utvekslingen ble enklere, fordi man ikke behøvde å bytte likt. Man kunne få en mer eksakt avstemt pris for varen sin enn når man måtte bytte en geit for fire høns. Dermed ga pengene også den svakere parten mulighet for å få en mer rettferdig byttehandel.
I motsetning til i gaveøkonomien fikk man også i høyere grad mulighet for å styre hvor lenge man ville vente med å tilfredsstille sitt behov, da man fikk en symbolsk gave i form av penger tilbake med det samme. Forpliktelsen ble samtidig mer abstrakt, da den ikke lenger var knyttet til bestemte personer.
Bruken av penger ga dermed mulighet for å utvide kretsen av dem man handlet med. Man behøvde ikke lenger å ha blind tillit til at den man ga et brød ville gi noe tilbake en annen gang. Til gjengjeld måtte man ha tillit til at andre på et annet tidspunkt ville ta imot de metallstykkene eller andre symboler man fikk i bytte.
Felles for alle penger er at de ikke har noen praktisk anvendelse som svarer til den verdien de representerer. For omkring 4000 år siden i Kina og senere i Nordafrika og hele Sydøstasia begynte man å betale med muslingskjell. I Mikronesia brukte man store, runde steiner. Andre steder har man betalt med pels, forskjellige metaller og mye annet. Men uansett om det er muslingskjell eller det er gull, så er tilliten helt sentral. Det er bare fordi vi har tillit til at pengene har en verdi at systemet fungerer. Den praktiske anvendelsen avspeiler ikke den verdien som vi er enige om at de har. Dette er enda tydeligere med papirpenger. Bruksverdien av sedlene er bare en brøkdel av den verdien de representerer. I det øyeblikket tilliten er vekk, mister symbolene verdien.
Da symbolet ikke i seg selv har en verdi som tilsvarer den verdien som det symboliserer, krever det at alle involverte anerkjenner verdien av pengene.
Det er sikkert derfor mange mynter er blitt preget med relieffer av de kongene eller keiserne som har utstedt myntene. De første myntene kom fra middelhavsområdet omkring 300 år f.Kr. Noen av de første myntene bar de romerske keisernes relieff og har vært brukt fra Afrika til Skandinavia. De la sin person og sitt embete til grunn for verdien. Tvilte man på kongens mynt tvilte man også på kongens makt.
I dag eksisterer langt den største delen av pengene våre ikke engang på papir, men utelukkende digitalt. I prinsippet er det ikke annerledes enn de leirtavlene som sumererne hadde. Men transaksjonene går hurtigere og er mer komplekse, og de er enklere å flytte rundt. Jo enklere og mer håndterbart et betalingsmiddel er, desto enklere blir det også å gjemme dem og hope dem opp. Når pengene ikke er fysiske, er det heller ikke lenger nasjonalbanken som styrer hvor mange penger det skal være. Mens det før var konger og senere nasjonalstater som – gjennom nasjonalbankene – kunne utstede penger, blir nye penger i dag skapt i en mer ugjennomsiktig prosess.
La oss ta et eksempel: Hvis en mann setter 50 000 kr i banken, kan en andel av de 50 000 lånes ut til en kvinne som vil bygge et nytt badeværelse. Hun låner kanskje 25 000 kroner til å betale håndverkeren, som setter dem inn på sin konto. Vi forutsetter her at banken har egenkapital nok til å påta seg risikoen ved lånene.
Slik vi beregner pengemengden eksisterer det nå 75 000 kr. De opprinnelige 50 000 kr fra mannen og de 25 000 fra håndverkeren. I gode tider blir pengemengden typisk større, og i dårlige tider blir den mindre. Det er i høy grad kundene i banken som angir tempoet. Jo hurtigere pengene blir lånt igjen, desto hurtigere blir de multiplisert. I motsetning til tidligere vokser pengemengden altså uten at verken konger eller nasjonalbanker er involvert. Den problematikken tas også opp i omtalen av Ole Bjergs bok Gode Penge, omtalt annet sted i bladet. Nasjonalbanken forsøker i stedet å styre pengemengden ved å kjøpe og selge penger fra bankene.
Når man skal telle opp den samlede pengemengden, skjelner man mellom forskjellige typer penger. Det er de fysiske, altså mynt og sedler, som det er ca. 55 milliarder kr av i Danmark. Det er som sagt bare nasjonalbanken som kan utstede dem. Men når man teller opp pengemengden, tar man også med forskjellige bankinnskudd. Dem er det vesentlig flere av, nemlig litt over 1 000 milliarder kr. Mens kontantmengden har vokst ca. 8 % de siste seks år, har pengemengden vokst med 15 % i samme periode.
Fler og fler av våre penger eksisterer altså bare digitalt på konti. Det er ikke nytt, og det er heller ikke i seg selv et problem. Men det gir mulighet for å flytte penger raskt og derved tjene enorme summer på for eksempel konstant å kjøpe og selge verdipapirer i ekstremt kortsiktige investeringer. Slike rene spekulasjonstransaksjoner gjør ikke mye nytte for seg i realøkonomien.
Når ellers relativt velfungerende samfunn som Island og Kypros dukker under fordi enorme konsentrasjoner av spekulasjonsmidler har undergravd de samfunnene som de burde tjene, så kan man spørre seg selv om det er pengene som tjener oss, eller om pengesystemets kompleksitet og størrelse har gjort oss avhengige av et system vi ikke lenger har full kontroll over. Bankene må ta sin del av ansvaret for å redusere spekulasjonsøkonomien for å kunne gjenopprette tilliten til banksystemet, der hvor det har sviktet.
Gratis og lett tilgjengelig energi til alle ville være den helt store “game changer” i vårt samfunn og vår økonomi. Likevel, eller kanskje nettopp derfor, er “free energy” et konsept som blir både latterliggjort og motarbeidet til tross for at det påstås å finnes mange fungerende prototyper rundt om i verden.
Hvor langt unna er vi å utvikle god nok teknologi til å høste av ubegrenset gratis energi til alle? Se denne dokumentarfilmen og bli med Bill Jenkins (tidligere ABC Radio) på jakten etter zero point energy.
Produksjonsår 1997
Varighet 109 minutter
Språk Engelsk (uten norsk teksting)
Hosted by Bill Jenkins, formerly of ABC Radio, this comprehensive documentary features physicists and inventors who are challenging orthodox science to bring this non-polluting technology forward despite ridicule and suppression. See actual working prototypes that defy classical physics including phenomenal experiments in anti-gravity and the transmutation of metals.
And there they were. On stage. Together. In Oslo. Two amazing people, deeply inspiring and almost ridiculously brave. And yet human beings, like me, like you. Charles Eisenstein and Polly Higgins (Wish20 End ecocide2020). You could say they discussed law and economics and politics. But they used words like Beauty. Sacred. Love. Connection. Words that form a fundament for our new story. It’s the story of the more beautiful world our hearts know is possible.
Ordene tilhører min venn Åsmund Seip, og er hentet fra hans Facebook profil. Han beskriver sin opplevelse av Charles Eisenstein og Polly Higgins da vi hørte dem på Månefisken i Oslo mandag 11. november 2013. Vi satt på første rad, for vi ville ikke miste et ord. Vi lyttet med hjertet hvor det vi hørte ga gjenklang. Det var fantastisk flott å høre de to i en vakker og engasjert dialog, både med hverandre og med den fullsatte salen. To av hovedprinsippene de delte med oss var “vi må endre historiene vi forteller om verden” (Eistenstein) og “first, do no harm” (Higgins). Du kan se Polly Higgins sitt foredrag på TED lenger ned i denne artikkelen.
Polly Higgins innehar for tiden den ærefulle posisjonen som Arne Næss professor ved Universitetet i Oslo. Hennes arbeid som advokat for næringslivet i London åpnet øynene hennes for de ødeleggelser av naturen en bedrift kan tillate seg i jakten på profitt. Hun engasjerte seg i det som nå er hennes arbeid, å få på plass en internasjonal lov mot ecocide (forbrytelser mot naturen) som den femte forbrytelsen mot fred.
Her er Polly Higgins’ egen definisjon av ecocide:
Ecocide is the extensive damage to, destruction of or loss of ecosystem(s) of a given territory, whether by human agency or by other causes, to such an extent that peaceful enjoyment by the inhabitants of that territory has been or will be severely diminished.
Et internasjonalt lovverk mot ecocide vil kunne endre deler av den økonomiske modellen vår. Når det blir straffbart å tjene penger på å ødelegge naturen og økosystemene vi er avhengige av, så vil ressursene allokeres til andre områder. For eksempel ville oljesandprosjektet i Alberta, Canada – som er det største ecocide-området i verden med 45.000 kvadratkilometer ødelagt natur – blitt dømt etter denne lovgivningen og dermed ikke vært mulig å gjennomføre. Ressursene ville da kanskje heller blitt rettet mot utvikling av fornybar energi?
Det er noe stort ved denne flotte damen fra Skotland som egenhendig og med enormt mot tar på seg oppgaven å stoppe massive ødeleggelser av natur og økosystemer gjennom internasjonale rettsprinsipper. For som Polly selv sier, det trengs bare én statsleder fra ett av FN medlemslandene for å fremme forslaget om et slikt lovverk.
Men ingen statsledere er villige til å fremme et slikt forslag for FN uten at de vet at de har støtte i store deler av befolkningen. Lobbyistene fra næringslivet kommer til å komme raskt på banen, og de er sterke. Derfor er det så viktig at vanlige mennesker som deg og meg over hele verden viser at vi står bak et slikt forslag gjennom å snakke om det, skrive om det og ikke minst ved å støtte aksjonen Wish20 End ecocide2020 med vår signatur.
Du kan støtte aksjonen Wish20 eller signere og legge igjen en rapport på aksjonens hjemmeside. Det er også bra om du signerer denne kampanjen på Awaaz.org. Dette er en bevisst praktisk handling du kan gjøre nå – og som kan være med på å endre verden på et svært viktig område.
Hvis du har vært innom et IKEA varehus i løpet av de siste årene har du sikkert fått med deg “den uendelige listen” til IKEA. Det er en liste over store og små forbedringer IKEA gjør for at deres virksomhet skal bli stadig mer bærekraftig. Kontinuerlig forbedring er ett av mange prinsipper som de fleste chartere og handlingsprogrammer innenfor bærekraft er enige om.
Bærekraft (engelsk: sustainability) er et begrep som brukes for å karakterisere økonomiske, sosiale, institusjonelle og miljømessige sider ved menneskelige samfunn (ref. Wikipedia). Å ta bærekraft på alvor er et nødvendig samfunnsansvar for oss alle.
Dette samfunnsansvaret tar IKEA på alvor. De går for det 100%, i motsetning til alt for mange andre bedrifter og virksomheter som går mer eller mindre halvhjertet inn for det, slik jeg opplever det.
I mange tilfeller kan det virke som bedrifter fortsatt ser på samfunnsansvar (CSR, Corporate Social Responsibility) som et ad-on til deres egentlige formål – å tjene mest mulig penger koste hva det koste vil (ofte omtalt som “maximising shareholders value”).
Forbrukere derimot reagerer ofte positivt på bedrifter som bryr seg om mer enn å tjene penger. Så mye har bedriftene skjønt. 
Men det holder ikke å skaffe seg et par CSR prosjekter og snakke pent om miljø som en del av markedsføringsstrategien, mens den egentlige hensikten om å øke profitten fortsatt styrer både strategien og kulturen i selskapet. Da blir det ikke autentisk, og heller ikke bærekraftig.
Jeg tror vi er nødt til å få flere selskaper som IKEA som snur det hele rundt og ser at hensikten til en hver virksomhet må være å tjene fellesskapet og bedriften på best mulig måte gjennom å gi samfunnet noe det trenger nå og samtidig ta sin del av ansvaret for fremtiden ved å etterstrebe en positiv påvirkning på mennesker og miljø.
Det korresponderer også med Brundtlandkommisjonens rapport fra 1987 som definerer bærekraftig utvikling (sustainable development) som «en utvikling som imøtekommer behovene til dagens generasjon uten å redusere mulighetene for kommende generasjoner til å dekke sine behov».
Hva om det å tjene mye penger heller kunne være et ad-on til en høyere hensikt, en slags bonus for å gjøre ting riktig, og ikke motsatt? Forstå meg rett. Det å tjene penger er en del av det å drive bærekraftig. Å drive en virksomhet for kreditors regning er uetisk, og ikke bærekraftig. Men det er når det å tjene mye penger for pengenes skyld overskygger en høyere hensikt som tjener fellesskapet, at jeg mener det blir galt. Og der opplever jeg at mange bedrifter er i dag. Det holder ikke lenger.
Jeg er overbevist om at det er nettopp de virksomhetene som forfølger en høyere hensikt om å etterlate et positivt avtrykk i verden som også kommer til å tjene mest penger. Og slik bør det være.
En virksomhets samfunnsansvar og engasjement for bærekraft må være autentisk, helhjertet og integrert i hele virksomhetens kultur, strategi og drift. Det holder ikke lenger med CSR som et halvhjertet ad-on til grådighetens profitt-jag. Vi må våge å gå for bærekraft 100%.
Er du leder i posisjon? Lær av IKEA. Se TED-foredraget nedenfor og bli inspirert.
Du vet hva som skjer når yndlings duppedingsen din slutter å virke. Du kaster den og kjøper en ny.
I beste fall leverer du den nå inn til resirkulering, men uansett kjøper du en ny. En helt ny. Selv om det høyst sannsynlig bare var én liten komponent i duppedingsen som egentlig gikk i stykker. Resten av komponentene virket helt fint og blir unødvendig kastet. I et stadig voksende berg av elektronisk avfall står mobiltelefonen for en økende andel.
Phonebloks er navnet på et prosjekt som tenker mobiltelefon på en helt ny måte. Idéen er enkel, men genial. Telefonen er bygget opp nesten som av legoklosser, og du kan skifte ut bare den komponenten som går i stykker og beholde resten. Dermed øker den totale levetiden på telefonen.
Det fører også til at du kan tilpasse din telefon helt etter dine egne behov. Komponentene kan lages av ulike leverandører slik at du kan velge om du vil kjøpe for eksempel telefonens kamera fra Apple, Samsung, Phillips eller Nikon og høytalerkomponenten fra for eksempel Sony, Samsung, B&W eller kanskje du vil lage den selv?
Men Phonebloks er foreløpig bare en inspirerende idé. Prosjektet trenger støtte og hjelp fra de rette menneskene og de rette bedriftene for å klare å skape en mobiltelefon som er verdt å ta vare på.
For å få med de rette menneskene trenger prosjektet å bli hørt og sett gjennom det de kaller crowdspeaking. Det betyr at så mange vanlige mennesker som mulig gir sin stemme og sier at de ønsker en slik telefon. Hvis du er én av dem kan du gi din støtte til prosjektet på denne kampanjesiden. Til nå har nesten 800.000 mennesker gitt sin stemme til prosjektet.
Se filmen om Phonebloks nedenfor og la din stemme bli hørt via kampanjesiden.
Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg føler kjærlighet når jeg opplever en dyp, ærlig og nærværende tilknytning til et annet levende vesen. Det kan være kjærlighet til et tre, til et dyr eller til et annet menneske, selv om de fleste nok forbinder slik kjærlighet med den vi føler til andre mennesker.
Det er den dype, ekte tilknytningen som gjør at jeg føler kjærlighet, har jeg oppdaget. Det er ikke først kjærlighet (ved første blikk?) og så kommer en sterk og dyp tilknytning, men motsatt. Derfor starter all kjærlighet med et VALG om å inngå i en dyp og sterk tilknytning til et annet menneske. Dette kan være et ubevisst valg, men vi kan også ta dette valget helt bevisst som når vi sier “ja” til vår utvalgte. Gaven og bekreftelsen vi mottar er en sterk følelse av glede og kjærlighet overfor den andre. På den måten vet vi at det er sterke bånd, en sterk tilknytning uten betingelser, fri for makt og ubalanse. Eller i hvert fall er det slik det helst skulle være. Ubetinget kjærlighet, slik de fleste kjenner til sine barn.
Hvorfor er ubetinget kjærlighet så lett til våre barn og så vanskelig til alle andre? Fordi ingen mennesker eller andre levende vesener er sterkere knyttet til oss enn akkurat våre barn. De er knyttet til oss gjennom historie, kultur, blod og gener. Og de er produktet av oss selv. Sterkere kan det ikke bli, men likevel hender det at også denne sterke tilknytningen blir brutt og foreldre og barn skilles ad og mister all kontakt. Oftere skjer dette mellom ektefeller eller partnere.
Det er ikke fordi kjærligheten forsvant og så svant tilknytningen hen, men fordi tilknytningen ble svekket – ofte av sårende eller manglende kommunikasjon som skapte avstand og atskillelse – og så forsvant følelsen av kjærlighet.
Men er kjærligheten blitt helt borte, eller er den bare gjemt dypt inni oss? Gjemt bak en mur av gjentatte skuffelser, sårende kommentarer og tapte ordkriger? Jeg tenker at for hver gang vår kommunikasjon og vårt møte med den andre preges av ego og konflikt så legges én ny murstein i muren mellom de to, og tilknytningen svekkes. Og for hver gang kommunikasjonen og møtet preges av nærvær, sårbarhet og anerkjennelse så tas én murstein bort fra muren, og tilknytningen styrkes igjen. Hvis muren får vokse seg for høy blir adskillelsen total og følelsen av kjærlighet blir borte.
Alle kan vi si eller gjøre noe dumt iblant som legger en stein til muren. Målet er ikke å bli feilfri, men å være oppmerksom på hva vår egen kommunikasjon gjør med opplevelsen av tilknytning, og med kjærligheten.
Kjærlighet er en følt opplevelse av tilknytning. Tilknytning og tillit bygges med åpen og anerkjennende kommunikasjon som krever oppmerksomt nærvær. Så enkelt, og likevel så vanskelig uten trening. Siden kjærlighet er den sterkeste vekstfaktor i en hver relasjon, enten det er til barna våre, til partneren eller til medarbeidere i en organisasjon, så er opplevelsen av dyp tilknytning helt nødvendig for å utfolde våre fulle potensial. Det er derfor jeg brenner for mer oppmerksomt nærvær og helhjertet kommunikasjon.
Vil du føle mer kjærlighet i livet ditt? Lær deg hvordan du bygger tillit og dype relasjoner gjennom oppmerksomt nærvær og helhjertet kommunikasjon. Bli med på min neste workshop i september. Du finner mer informasjon og påmelding her.
I går ble jeg ringt opp av en journalist i Aftenposten som vil lage en sak om planlagt teknisk foreldelse av produkter (planned obsolescence). Han hadde lest bloggen min og sett dokumentarfilmen som du også kan se her. Nå ville han vite hva jeg tenkte om dette temaet.
Aller først må jeg si at temaet planlagt teknisk foreldelse er noe jeg ikke vet særlig mye om. Det var Arild Hermstad, leder av Fremtiden i våre hender, som gjorde meg oppmerksom på temaet da han spurte sine Facebook-venner om noen husket navnet på dokumentaren som gikk på NRK 2 i fjor høst? Det var det noen som gjorde, og én person delte linken til dokumentaren på YouTube. Det er den du kan se i min blogg. Utover det som blir presentert i denne dokumentaren vet jeg ikke mye mer om dette temaet, men jeg må innrømme at jeg selv ble litt overrasket over at en så godt dokumentert kartellvirksomhet etablert i 1924 mellom nederlandske Phillips, tyske Osram og franske Compagnie des Lampes har fått påvirke lyspæreproduksjonen i nesten 100 år uten at det er blitt mer snakk om det.
Journalisten kunne fortelle meg at etter å ha sett dokumentarfilmen ringte han Osram og ba om en kommentar. Osram nektet for at det forelå noen kartellvirksomhet, kunne han fortelle, og så ville han vite hva jeg tenkte om det. – Hvilket annet svar kunne du forvente? spurte jeg.
Kartellvirksomhet er forbudt og enhver som er eller har vært involvert i det vil måtte nekte på det for ikke å gjøre seg selv strafferettslig ansvarlig. Dokumentarfilmen påstår at referater, dokumenter og avtaler fra kartellet ligger i tilgjengelige arkiver, og dermed er det vanskelig å benekte at et slikt kartell har eksistert. Om det fortsatt er virksomt skal ikke jeg uttale meg om, men det trenger det kanskje heller ikke å være siden lyspærer med kort levetid er blitt innarbeidet som standard i bransjen?
Da journalisten som ringte meg spurte Osram om den spesielle lyspæren som har lyst kontinuerlig i 110 år i en brannstasjon i California, fikk han følgende svar: – Den er en produksjonsfeil.
Dette synes jeg er et ganske artig svar. En lyspære som lyser i 110 år, og dermed gjør det en lyspære skal gjøre, er en produksjonsfeil, mens lyspærer fra Osram og andre produsenter som lyser i kun et tusentall timer altså ikke er en produksjonsfeil? Er ikke det svaret indirekte en bekreftelse på kartellvirksomhetens mål, der enhver lyspære som lyste over 1.000 timer ble sett på som en feil og ble straffet med bøter fra kartellet? Her er, etter min mening, Osram virkelig ute og sykler. Jeg gleder meg til flere gravende journalister hiver seg over lyspærebransjen og andre bransjer for å finne sannheten om planlagt teknisk foreldelse av produkter og innprogrammerte feil som får oss forbrukere til å måtte kjøpe nye produkter raskere enn det strengt tatt skulle være nødvendig.
Journalisten fra Aftenposten ville vite om jeg hadde noen forslag til hva vi forbrukere kan gjøre? Har forbrukerne noen påvirkningsmulighet, spurte han? Ja, det mener jeg vi har. Slik jeg ser det er det primært to grunner til at forbruksindustrien frem til nå har hatt så stor makt på oss forbrukere:
Begge disse to faktorene er nå i ferd med å endre seg radikalt.
1) Først må forbrukerne bli oppmerksomme på problemet gjennom saklig og ryddig informasjon om hvordan ting henger sammen. Alt for få vet ennå om det som faktisk foregår og hvordan systemene våre har fått utvikle seg. Her trengs enda mer informasjon ut til folk flest. Jeg er ikke interessert i fargerike konspirasjonsteorier, de skaper bare mer frykt. Det vi trenger er saklig informasjon som opplyser folk til å handle ut fra kjærlighet til fellesskapet vi alle er en del av.
Den viktigste jobben akkurat nå, tror jeg, er å gjøre flere mennesker oppmerksomme på de ulike problemstillinger som truer opprettholdelsen av et sunt, fredfullt og rettferdig samfunn.
Derfor er det så viktig at journalister, dokumentarfilmprodusenter og ikke minst bloggere tar tak i og forteller om alle de ulike områder av vårt samfunn som ikke fungerer slik de burde. Det er mye å ta tak i, og mye som må rettes opp innenfor alt fra skole og utdanning, helse og farmasi, bank og finans, produksjon og salg, rettferdig fordeling, vårt politiske system osv, osv.
Noen mener at blogger er den aller viktigste påvirkningsfaktoren i vår moderne medietid fordi bloggerne kan skrive helt fritt og uten å være kontrolert av andre agendaer, som kommersielle interesser. Vi kan spre informasjonen i alle kriker og kroker, og kanskje til og med være til inspirasjon for journalister i de vanlige mediene?
Så kom igjen alle bloggere, begynn å skriv! Still kritiske spørsmål. Del det du vet. Fortell hva du tenker. La oss vite hvilket samfunn du drømmer om.
Om du ikke har en egen blogg kan du starte med å legge igjen kommentarer på blogger som denne. Dette er viktig!
2) Vi som forbrukere må finne virkningsfulle måter å gå sammen for å yte press på produsenter, politikere og andre med innflytelse på hvordan ting fungerer. Her har teknologier som internett, sosiale medier og mobile løsninger gjort det mye enklere for oss forbrukere å finne hverandre, samle oss og yte felles press. Noen eksempler her er de globale underskriftskampanjene til Avaaz.org og de ulike nasjonale kampanjene til Fremtiden i våre hender, Grønn hverdag m.fl. som klarer å presse industrien til å endre sin praksis, bytte ut skadelige ingredienser i sine produkter osv.
Vi forbrukere har makt når vi står sammen, som når flere millioner mennesker i 436 byer i over 50 land nylig demonstrerte mot Monsanto med sine genmodifiserte organismer og patentering av naturen. Bare i Oslo stilte over 1.000 mennesker opp (link til video) i ”March against Monsanto”. Det kunne vært enda flere om bare flere hadde vært oppmerksomme på problemstillingen og visst hva dette handler om.
Jeg opplever at et viktig element i vår tid er å kaste lys på alle skygger og få frem det som skjuler seg i mørke kriker og kroker. Det være seg både dine egne indre mørkerom og de som skjuler seg i det offentlige rom. På mange måter er dette to sider av samme sak. Det handler om transformasjon av noe gammelt så noe nytt kan få blomstre. Dette er en tid for å bli oppmerksomme på det som er virkelig her og nå. Dette er en tid for å leve bevisst.
Verdens eldste fungerende lyspære henger i en brannstasjon i Livermore, California (foto: Michael Macor / The Chronicle). Der har den lyst uavbrutt siden 1901, i over 110 år. Så lenge kunne alle lyspærer vart om ikke et kartell bestående av Phillips, Osram med flere hadde bestemt at levetiden på en lyspære ikke skulle overstige 1.000 timer. Det kalles planlagt foreldelse og er måten industrien sørger for at vi konsumerer fler varer enn nødvendig i et stadig raskere tempo.
Planlagt foreldelse har eksistert siden 1920 ved at produsenter bevisst begynte å forkorte varers levetid for å øke etterspørselen. Vår bruk og kast mentalitet er et resultat av nøye gjennomtenkt forbrukermanipulering. Lyspæren var bare det første produktet som ble offer for planlagt foreldelse i et samfunn styrt av vekstøkonomi. Vekst for vekstens skyld er blitt viktigere enn miljøhensyn og naturlige behov. Og resultatet? Tonnevis med avfall som vi blant annet sender til Afrika, den vestlige verdens store søppelkasse.
Denne engelske dokumentaren med navnet “Pyramids of waste. The lightbulp conspiracy” ble sendt på NRK2 i 2012. Den gjorde meg både skuffet, provosert og kampvillig. Riktignok har min familie allerede hoppet av forbrukskjøret, vi driver utstrakt gjenbruk og jeg har opprettet en lokal Facebookgruppe for bytte/gi bort og nabotjenester, men det er ikke nok og det hjelper lite når produkter er designet for å gå i stykker i utgangspunktet.
Vi trenger et massivt bevissthetsskift hos både forbrukere og i industrien. Du kan starte med å se dokumentarfilmen nedenfor – og så kan du spre den til alle dine venner på sosiale medier. Det er bare bevisste forbrukere som kan legge press på industrien så de blir nødt til å legge om sin produksjonsstrategi. Har du gode forslag til hvordan andre kan være med å yte press på industrien? Vennligst legg igjen en kommentar. Takk for at du bryr deg!
Jeg har ofte mange ideer i hodet som vil ut. Noen er godt forankret i hjertet, men ikke alle. De som er forankret i det jeg virkelig brenner for utfolder seg gjerne slik de skal, mens de som ikke er det blir det sjelden noe av. De flopper. Feiler. Blir halvveis gjennomført, og så detter de som steiner til bakken. I dag vil jeg fortelle om et slikt prosjekt.
Noen uker før påske gikk jeg ut på Facebook-siden til LeveBevisst og annonserte at Åsmund Seip og jeg planla et flott kveldsarrangement med høytlesning fra Åsmunds bok 100 days of LOVE, musikk, dialog og en rocka avslutning. Det skulle være et arrangement om å følge hjertet, om sårbarhet og tilstedeværelse.
Det hele hørtes så veldig kult ut – i hodene våre. Det var en impulsiv idé som dukket opp under en lunsjsamtale vi hadde på kontoret. Og det var det.
Nå blir det ikke noe av likevel.
Det kjennes ikke riktig. Ikke fordi arrangementet ikke passer med det vi står for – for det gjør det absolutt – men fordi prosjektet ikke tok godt nok hensyn til våre egentlige behov akkurat nå. Dermed la det seg en liten usynlig energiblokkering i veien for flyten og skaperkraften i prosjektet vårt. Vi kunne selvsagt ha gjennomført arrangementet på ren vilje, men det ville ikke blitt fantastisk, slik vi ønsket. Det ville blitt ok, slik det ofte gjør både i prosjekter og annet arbeid der tryggheten og åpenheten ikke er stor nok til å snakke om det som står i veien for suksess og til å innrømme feil beslutninger.
Dette skjønte Åsmund i løpet av påsken. Da sendte han meg en SMS som levnet liten tvil om at noe ikke var som jeg hadde tenkt, men som jeg kanskje innerst inne hadde følt?
Det første jeg tenkte var:
– Å nei! Nå blir det ikke noe av det arrangementet, og jeg som har gått ut med det på Facebook! Det blir et nederlag, en flause, nok en idé som ikke blir noe av…
Det var hodet, og frykten for hva andre ville si, som snakket. Jeg pustet dypt og ba hodet være stille. Det var bedre. Nå fikk jeg kontakt med hjertet, og budskapet derfra var ganske annerledes:
– Dette er ikke noe problem. Snakk med Åsmund om det og hør hva som skjer. Vi skal bare gjennomføre dette hvis vi synes det er skikkelig gøy og kjenner at det er riktig. Dette er ikke noe nederlag. Vi kan være feiltastiske!
Å være feiltastisk betyr å slutte å være redd for feilene vi gjør, og heller omfavne dem. Det betyr å kombinere ærlighet rundt sine feil med en villighet til å bli holdt ansvarlig – og å gjøre dette på en fleksibel, moden og vennlig måte. Det handler om å erkjenne at vi er feilbarlige mennesker, skriver Kathrine Aspaas i Aftenposten under overskriften Vi er feiltastiske!
Å gjøre feil er bra. Det er det vi lærer av. For eksempel fikk jeg denne gangen en påminnelse om at impulsivitet er bra og skaper kreativ energi. Samtidig lærte jeg at det er lurt av meg å sørge for å forankre ideen bedre ved at vi kjenner skikkelig etter hva vi vil gjøre, hvorfor vi vil gjøre det og at det stemmer med behovene våre, før vi går ut og annonserer prosjektet. Det vil jeg huske neste gang jeg får en impulsiv idë. Jeg fikk også bekreftet at når vi bare klarer å være åpne og ærlige om hva vi føler og hva som gnager i oss, selv om vi allerede har sagt “ja” til noe, så finnes det alltid en løsning som er riktig. Å avlyse dette arrangementet ble riktig for oss denne gangen.
Her forteller Åsmund med sine egne fine ord hvordan han opplevde det som skjedde:
Midt i mellomgulvet, mellom ribbeina og ovenfor navlen, der gjør det vondt. Det stikker og pulserer, varmen sprer seg i hele kroppen og jeg får svette håndflater. Jeg er redd. Redd for feil jeg har gjort, feil jeg kan komme til å gjøre, ting jeg har lovet, forventninger jeg har skapt. Jeg er redd for å skuffe, ødelegge, rive ned og såre. Men her er jeg. Livet er virkelig for kort, og virkeligheten for full av liv. Noen ganger blir det slik jeg trodde, men for det meste ser det jo helt annerledes ut. Det liker jeg.
Det uendelig vakre i en samtale er potensialet den har til å vise frem virkeligheten, slik virkeligheten ser ut. Slik den ser ut for meg, nå. Ut av en ærlig samtale vokser det nye virkeligheter frem. Fantastisk feiltastisk. Jeg digger det.
Jeg synes Åsmund sier det så fint. Det dekker opplevelsen av å være feiltastisk på en måte jeg kjenner igjen i meg selv. Dette er ikke første idéen eller prosjektet jeg feiler med, og garantert ikke det siste, men det er kanskje første gangen jeg bevisst omfavner feilen og ser på det som feiltastisk. Det vil jeg fortsette med fremover!
For noen dager siden hadde Framtiden i våre hender en aksjon i Bergen sentrum. Aksjonistene «besvimte» utenfor H&M-butikken – akkurat slik mange av tekstilarbeiderne i Kambodsja dessverre gjør mens de syr klærne som bl.a. selges hos H&M. Tekstilarbeiderne besvimer pga dårlige arbeidsforhold. “Nå må H&M og andre kleskjeder våkne og sørge for skikkelige arbeidsforhold og lønn til arbeiderne!”, uttaler Framtiden i våre hender.
Men hva vil det bety for deg og meg om tekstilarbeiderne i Kambodsja og andre land skal få leve og jobbe under bedre forhold? Betyr ikke det at prisen på klærne vi liker å kjøpe vil gå opp?
Jo, det betyr det. Prisen for en verden der alle mennesker lever og jobber under anstendige forhold er at du og jeg må betale det varene faktisk koster. Når vi betaler en svært lav pris så skyldes det noe som kalles “externalizing cost”, som betyr at den reelle kostnaden ved å produsere varen er skjøvet over på de som utnyttes for å produsere varen, det miljøet som blir ødelagt i produksjonen osv. Noen andre betaler prisen for at vi skal kunne kjøpe mer og mer billigere og billigere. Det må det bli slutt på. Og jeg mener vi har råd til å betale litt mer. Det er liten grunn til at rike nordmenn skal spare noen få kroner på bekostning av helsen og levestandarden til våre brødre og søstre i andre deler av verden.
Jeg mener ikke å gi deg dårlig samvittighet når du nå er ute og handler julegaver, men det kan være verdt å tenke seg litt om når du handler. Jo mer bevisste vi blir som forbrukere og jo mer vi sier fra om hva vi mener, jo mer må kleskjedene, elektronikkforhandlerne og andre lytte til oss og ta ansvar for måten deres produkter blir produsert, fraktet og solgt på. Som forbrukere har vi makt, men vi må velge å bruke den. Aktivt.
Husk! Verden endrer seg ikke hvis ikke noen gjør noe. Vær én av noen!
Av Kristin M. Botnmark
Gjesteskribent på LeveBevisst.no
Så sto hun der foran klassen sin. Med store mandelformede øynene rettet mot gulvet og med skammens skjær over ansiktet.
Hun hadde latt seg rive med av en uoversiktig sitiuasjon hvor hun ikke kunne lese de sosiale kodene. Med sin utviklingshemming klarer hun ikke alltid å tolke omgivelsene og det menneskene rundt henne gjør.
Hun er klønete og snill som dagen er lang. Vel vitende om at noe er ugreit når hun bare får tenkt seg om litt lengre enn oss andre.
“Jeg må si unnskyld”, sier hun til læreren sin.
Og så skjer det at Vesla stiller seg opp foran hele klasse 7c. Med fortvilelsen skrevet i alle ansiktstrekk, med hjertet i hånda og sårbarheten åpen for vær og vind.
Hun ber to av klassekameratene spesielt om unnskydning for det klønete hun gjorde. “Unnskyld, unnskyld, kjære vennene mine. Jeg er så glad i klassen min”, utbryter hun før gråten og redselen tar over.
Klassen med nestenfjortiser er beveget. Hvem av dem ville frivillig stått frem med en sånn sårbarhet? Kule som de er. «Ingen fare, Vesla – dette tåler vi», lyder responsen.
Denne klassen får en raushetskompetanse som er viktig for samfunnet. Deres evne til omtanke blir utfordret i det daglige ved å ha en medelev med utviklingshemming. Disse ungdommene lærer noe om toleranse og inkludering som setter varige spor. De erfarer at raushet bygger relasjoner. Relasjoner som gir samhandling og bringer frem det beste i andre mennesker.
Flytter vi oss ut av klsserommet til 7c og over på andre samfunnsarenaer, vet vi at slik kompetanse er etterspurt lederkompetanse. Fordi det er produktivt og gir konkurransemessige fortrinn for virksomheter som har blikket rettet mot fremtiden. Nettopp derfor vil noen av de fremste lederkandidatene i fremtiden komme fra klasse 7c.
Kristin Molvik Botnmark er toppleder i et internasjonalt industrikonsern og har ansvar for organisasjons- og lederutvikling, mennesker og kommunikasjon. Hun er opptatt av samfunnsspørsmål generelt og arbeidslivsspørsmål spesielt. Kristins har en datter med utviklingshemming. Dette former også hennes lederskap og gir mulighet til å undersøke og peke på ulike fenomener i vårt samfunn. Kristin har sin egen blogg her.
Denne teksten ble opprinnelig publisert på blogg.botnmark.com, og er gjengitt her med tillatelse fra forfatteren.
Charles Eisenstein har skrevet en bok om det han kaller “sacred economics“. Tankene hans krever en endring av vårt økonomiske system, slik også Ross Jackson snakker om.
Eisenstein legger blant annet vekt på hvordan samfunn bygges og holdes sammen av en givermentalitet og det faktum at mye av det vi trenger egentlig er gratis. I et kapitalistisk marked er middelet for å oppnå suksess å gjøre det som er gratis og det vi tidligere ga til hverandre om til et produkt eller en tjeneste som nå omsettes i et marked. Da faller limet i samfunnet (communities) bort og vi føler enda større seperasjon enn tidligere.
Se denne kortfilmen med Charles Eisenstein hvor han forteller mer om sacred economics.
Det demokratiske systemet er i likhet med andre deler av et levende samfunn i stadig utvikling. Noen endringer kommer brått og støyende, andre sklir inn langsomt og nesten umerkelig. Mye taler for at vi nå står foran en viktig, men stille og fredelig justering av systemet, overgangen til det jeg velger å kalle demokrati versjon 3.0. Internettbaserte kanaler som LeveBevisst.no er en del av denne transformasjonen.
Slik vårt demokratiske system fungerer i dag er det i stor grad preget av konfliktfokusering og kortsiktighet. Neste generasjon demokrati vil forhåpentligvis bli langt mer dialogisk og langsiktig.
Den rikspolitiske arenaen i Norge utvikler seg i dag i motsatt retning av resten av samfunnet. På denne ene arenaen dyrker man konflikter. Metoden er debatt som verbal kampsport. Arenaen er et intenst samspill mellom noen få politiske redaksjoner og noen få profesjonelle politikere. Ofte er den største støyen omkring små saker, spillet. Kampen i seg selv er blitt det sentrale. Sportsjournalistikk og politisk journalstikk nærmer seg hverandre.
Når det gjelder internasjonal politikk er det bred enighet om at dialog er den rette metoden. Det gjelder å bilegge konflikter. Norge har gjort meklerrollen til en merkevare.
I forholdet mellom enkeltmennesker og mellom folkegrupper er det bred enighet om at dialog er å foretrekke fremfor konflikt. All terapi og all forebyggende virksomhet går ut på dette. Forestillingen om at det gode kommer som resultat av konflikt og kamp er utenkelig både internasjonalt og mellommenneskelig. Hvorfor er det da det rette på nasjonalt plan?
Samtidig som de verbale gladiatorkampene fremvises på TV, er det bred enighet om at de store forlikene er det beste ved den norske politiske tradisjonen. Dette er den mest langsiktige og dialogiske delen av norsk politikk. 
Det er den siden ved det norske systemet som peker fremover.
Folkets mening om dette er usedvanlig klar. Vi er lei av partipolitisk krangling, vi står foran store utfordringer og ønsker et langsiktig samlende og visjonært lederskap, slik det er dokumentert boken 100-årsmålene (Dag Andersen (red), Flux forlag 2009). Det innebærer ikke et rop på den sterke mann eller et totalitært regime. Det er et ønske om at våre demokratisk valgte ledere skal konsentrere seg om å finne løsninger på de store utfordringene vi står overfor.
Vi lever i dag med ”versjon 2” av det partipolitiske spillet. I den første versjonen representerte partiene ulike befolkningsgrupper (klasser), de hadde sin styrke i brede medlemsorganisasjoner og stabile velgergrupper. Gruppetilknytning og partitilhørighet gikk for det meste i arv.
I dag er både næringslivet og offentlig sektor åpne for alle som er kvalifisert og motivert. De aller fleste velgere identifiserer seg selv som ”middelklasse” og svært mange skifter parti fra valg til valg. De politiske partiene i dagens versjon leter etter gode saker de kan vinne tilslutning på, de er blitt til markedsaktører i et politikkmarked.
Som andre markedsaktører må partiene bygge på den merkevaren de har etablert, de må ivareta sin troverdighet og sitt kunde/velger-grunnlag. Fortsatt har partiene sine kjernevelgere å ta hensyn til, men det er ikke der slaget om velgeroppslutningen står. Interne tradisjoner og gamle allianser har betydning for finansiering og som ”museumsvoktere”, men det samme kan man finne både i små familiebedrifter og i store konserner.
Tradisjonene fra klassekampens tid gjør at markedsloven ikke gjelder på politikkmarkedet. Etter markedsloven er det forbudt å rakke ned på andres produkter, å fremheve seg selv som bedre enn konkurrentene. I konkurransen om kundene kan man reklamere for egne produkter og tjenester, men ikke angripe andres. I kampen om velgerne er det en hovedaktivitet å rakke ned på konkurrentene. Et hovedmønster i debattene er at ”dere er dumme og slemme dere, vi er flinke og snille vi”. Selv om det fremføres i et profesjonelt politikerspråk, oppleves det av mange som barnslig krangel. Den politiske debatten fremstår som en kontrast til godt lederskap i resten av samfunnet.
Det har vært en glidende overgang fra klassekampen (versjon 1.0) til markedskampen (versjon 2.0). Derfor har det ikke vært noen debatt om spillereglene for versjon 2.0. Det har bare blitt slik. Det har ført politikken inn i en blindgate i forhold til resten av samfunnet.
I dag er det dialogisk samspill, teamwork og nettverksbygging som gjelder i næringslivet. I moderne kompetansebedrifter er det utvikling av humankapitalen som står i sentrum, menneskets utvikling og utvikling av samspillet mellom dem. Det er det bedriftene lever av. I samspillet med leverandører og kunder gjelder det samme, det gjelder å finne frem til vinn-vinn løsninger. Verken den gamle kommandomodellen eller alles kamp mot alle er godt nok i moderne bedrifter.
Det har skjedd en bevissthetsutvikling på individnivå, kanskje særlig de siste 10 – 20 årene. Det henger åpenbart sammen med utviklingen på mange arbeidsplasser. Det henger sammen med store fremskritt innen forskning på hvordan friske mennesker fungerer og spredning av denne kunnskapen gjennom populær litteratur. Selvutvikling i ulike former er blitt en hel bransje. Alt er ikke like seriøst, men etterspørselen etter dette er i seg selv kanskje den sterkeste indikatoren på at store befolkningsgrupper arbeider med utvikling av sin bevissthet. Det skjer en modningsprosess.
Samtidig har det i det samme tidsrommet skjedd en prosess i retning av økt dramaturgi og tabloidisering i media. Reklamen og kjøpepresset har økt sterkt. Det har gått i retning av stadig sterkere virkemidler og større doser. Dramaturgien trappes opp år for år. Film og TV går foran, de andre følger etter.
Det totale mediebildet er svært bredt og differensiert, og bredere og mer differensiert blir det for hvert år, denne trenden formelig eksploderer med digitale medier. Vi får økte muligheter til å sette sammen våre egne menyer, til å plukke fra mange hyller.
Redaktørenes og redaksjonenes makt glipper, men det gjelder å holde på seere, lyttere og lesere så lenge som mulig. De brede mediene med TV og løssalgsaviser går i spissen, men de andre kommer godt etter, de jakter alle på stoff som appellerer til folks følelser. For å lede i dette racet må man stadig skru opp volumet, øke effekten. Mange blir frivillig eller ufrivillig en del av ”stoffet” for denne økte dramaturgien – idretten, næringslivet, kongehuset og kunstnerne, for å nevne noen.
Politikken er blitt dradd med i dette spillet, og ingen enkeltperson, i alle fall ingen enkelt politiker, kan ustraffet bryte ut av det. Politikere er avhengige av å markere seg i media, og for tiden betinger det at de deltar i de verbale kamphandlingene. Skaper man strid er det ”godt stoff” og kanalene åpner seg. Fredelig samarbeid om gode løsninger de fleste er enige om, er ikke ”godt stoff”.
Men dette har ført politikken inn på et blindspor i forhold til resten av samfunnet. Moderne lederskap slik mange av oss kjenner det av egen erfaring fra næringsliv og organisasjoner av ulike slag fungerer stadig mer dialogisk, man søker etter effektive vinn-vinn-løsninger fordi det lønner seg i de aller fleste sammenhenger. Ledere fremstår som rollemodeller, og slik den lille gruppen av profesjonelle toppolitikere i dag fremstår i media blir de stående som smålige kranglefanter mer enn som lederskikkelser.
Det rikspolitiske spillet (måten ledende politiske redaksjoner og profesjonelle politikere samspiller) kommer til å bli endret, vi kommer til å få en ”versjon 3,0”. Den kan komme på én av to måter. Vi kan vente, fortsette småkranglingen til de fysiske begivenhetene blir så dramatiske at kriseforståelsen tvinger frem et systemskifte. Eller vi kan få en endring nå og kanskje hindre drama i fremtiden. Skal det skje nå krever det at både politiske ledere og redaktørene i de ledende mediene sammen tar et ansvar for at det skjer.
Noen år tilbake var det vel ikke så farlig, litt pinlig noen ganger, men uten større kriser og konflikter i sikte kunne det ellers bli kjedelig i de politiske redaksjonene.
Men med de klimaendringene som nå nærmer seg, står vår sivilisasjon foran sin største utfordring noen gang. I mellomtiden har vi foran oss en dyp og langvarig økonomisk krise – og de politiske krisene rundt om i verden som vil følge av den. Oppe i alt dette skal vi tilpasse oss at Norge er i ferd med å bli flerkulturelt – og få synes å ha forstått hvor stor endring det innebærer.
De politiske utfordringene de neste 20 årene blir sannsynligvis dramatisk mye større enn de foregående. I en slik situasjon er konfliktmaksimering som politisk metode livsfarlig! Så hva gjør vi med det?
Det er ingen enkeltpersoner eller organisasjoner som har skylda for dette. Ingen redaktør, ingen statsråd eller partileder sitter med ansvaret for å gjøre noe med det. Mediene fungerer stort sett bare som markedsstyrte forsterkeranlegg på strømninger i tiden – i alle fall de negative strømningene.
Men i lengden er det ikke holdbart. Og med Internett har det oppstått nye muligheter for folket til å agere på egenhånd – blandt annet med digitale kanaler som nettmagasinet LeveBevisst.no.
Hvordan kan vi skape en økonomi som gir arbeid og velferd for alle uten å overskride jordas økologiske tålegrenser? Dette var spørsmålet som skulle besvares på et dagsseminar på Litteraturhuset 18. september 2012. Seminaret var i regi av Grønn Hverdag og Dialogforum for ny økonomi. Jeg var der, og det var mye interessant, fascinerende og oppløftende å høre. Men fikk vi noe klart svar på spørsmålet? Kanskje ikke! Og kanskje er det ikke noe klart og enkelt svar på det, men en rekke gode tiltak som tilsammen vil gi oss et svar i fremtiden?
En som både tegnet opp en skisse over dagens situasjon og forsøkte å komme med noen løsninger var den Canadiske systemanalytiker, aktivist og tidligere valutamekler Ross Jackson. Han har nylig skrevet boken Occupy World Street som blant annet skisserer et forslag om at små stater som Norge går foran og etablerer globale Gaia-institusjoner. Gjennom demokratisk styring av kapitalen vil slike institusjoner muliggjøre globalt samarbeid for økologisk bærekraft og sosial rettferdighet, suverene nasjonalstater og levende lokalsamfunn. Det er dette Jackson kaller The Gaian League.
Tanken om Norge som et foregangsland i en slik Gaian League er edel nok, men responsen fra salen var klar; Norge som nasjon og våre politikere er ikke klare for en slik oppgave – ennå. Ross Jackson måtte innrømme at det han hadde fått av tilbakemeldinger i Norge de siste 48 timer hadde fått ham til å tenke at hans idé om Norge var feil. Det kan være han har rett i det.
Nedenfor har jeg giengitt Ross Jackson sin egen tekst oversatt til norsk.
av Ross Jackson
For vanlige samfunnsborgere verden over blir det klarere for hver dag at det neoliberale økonomiske/politiske system som har dominert i verden de siste 30 år ikke fungerer for størsteparten av menneskeheten. Kjernen i systemet er fri flyt av kapital og varer samt deregulering og privatisering. Dette fungerer utmerket for det Occupy Wall Street bevegelsen kaller de “1%”, hvis inntekt i USA økte med 200% (inflasjonsjustert) i perioden fra 1979-2007, mens de 90% på bunnen økte med kun 1%. Men for resten av oss betyr det konkursrammede land og et ødelagt økosystem som truer vår eksistens.
Det folk flest ikke er så klar over er at dette resultatet er nøyaktig det som var målet da det “Neo-Liberale prosjektet” (som tidligere sjefsøkonom i Verdensbanken Joseph Stiglitz har kalt mere “religion” enn “økonomi” ) ble lansert i verden av den rike Amerikanske høyrefløyen på 1980 tallet. Idag ropes det verden rundt etter et alternativ til det rådende systemet som er basert mere på menneskelige behov enn de store selskapenes behov. Men det vil ikke komme noen slike forslag fra de som har makten i USA, og indirekte i hele verden, nemlig den amerikanske “korporasjonsmakten”, som har, i praksis, tatt over kongressen med støtte i amerikansk høyesterett, og som tilsynelatende er fornøyd med å se global sivilisasjon (inklusive USA) gå under, så lenge den beholder makten.
I min nye bok, Occupy World Street, prøver jeg å gå rett på dette problemet med en kritikk av det gjeldende økonomiske systemet, et konkret alternativ og en plan for å igangsette den. Alternativet er det jeg kaller Gaiansk Økonomi, som består av 2 hovedkomponenter. Først en økonomisk/politisk filosofi som definerer miljøvern og menneskerettigheter som øverst på regjeringens prioriteringsliste – foran økonomisk vekst, arbeidsplasser, produktivitet… foran alt. Vi snakker om å kunne overleve her! I praksis betyr det en gjennomført innføring av økologisk økonomi, en veletablert men marginalisert gren av økonomien.
For det andre må vi etablere nye internasjonale institusjoner som kan erstatte WTO, IMF og Verdensbanken, fordi disse er alle skapt for å gjennomføre neoliberal økonomi, og er derfor en del av problemet. Jeg kaller denne nye organisasjonen for Gaian League. Medlemmer skal avgi sin suverenitet til Gaian League på to og bare to områder; miljøpolitikk og menneskerettigheter. Alt annet er desentralisert i en verden med et mangfold av uavhengige stater, hver i kontroll av sin egen økonomi og prioriteringer.
Å etablere en ny overnasjonal organisasjon er ingen enkel oppgave. I praksis ser jeg for meg at de første medlemmene vil være relativt få, kanskje bare 6 eller 7 land, hvor andre blir medlemmer senere. Dette er måten alle store internasjonale organisasjoner begynte (e.g. League of Nations, FN, EU). Grunnleggerne må innføre økologisk økonomi som statlig politikk, og etablere et antall nye institusjoner som tar avgjørelser. Det er kritisk at de presenterer prosjektet til verden som en struktur som er formet for å imøtekomme behovene til hele verdenssamfunnet, og ikke bare deres egne behov. Mitt forslag inkluderer 8 nye institusjoner: en handelsorganisasjon, en clearing union, en utviklingsbank, et Kongress, en rettsinstans, et direktorat, en ressurs styre og en valgt råd med “vise eldre”.
Som nevnt, har USA i praksis gitt opp enhver form for globalt lederskap, og følger sine egne kortsiktige interesser uansett konsekvensene. EU, riktignok mere oppmerksom på bærekraft, følger i praksis USAs håpløse politikk med å fremme videre økonomisk vekst som en løsning istedenfor å se det som problemet som forårsaker overutnyttelse av økosystemet. Globalt lederskap må komme fra et annet sted på nåværende kritiske tidspunkt. Jeg foreslår at det kan komme fra noen mindre, mere fleksible utviklingsland og noen av de mindre industrialiserte land, som samarbeider om å etablere Gaian League.
I min bok nevner jeg Norge som et land som har alle de nødvendige egenskapene til å kunne ta ledelse – en høyt utviklet global bevissthet, en klar forståelse av behovet for miljøvern og å beskytte menneskerettighetene, og en hang til uavhengighet i internasjonale saker. Svært viktig er det også at Norge ikke er medlem av EU. Mitt adopterte land – Danmark – som også kan virke som en ideell kandidat ved første blikk, kan ikke like lett ta på seg rollen som grunnlegger pga dansk EU medlemskap. Utfordringen for Danmark er at som grunnlegger av Gaian League måtte de melde seg ut av både WTO og EU, fordi begge disse organisasjonene forbyr bruk av kapital kontroll og proteksjonisme, som er nødvendige betingelser for at medlemmer skal bli bærekraftige (dvs. de må kunne ekskludere produkter som er produsert til en lavere miljøstandard, og de må kunne styre private investeringer inn og ut av landet).
Verden roper etter ansvarlig lederskap i en tid hvor menneskehetens overlevelse er truet. Det er mitt håp at noen få av de mindre uavhengige landene vil høre ropet, og ta lederskap på vegne av 7 billioner verdensborgere.