Hel ved er et uttrykk vi ofte bruker om en person som er tvers gjennom ærlig og redelig, som oppleves ekte og som står rakt opp for sine verdier. Det er hva jeg forbinder med å være autentisk. Men noen ganger er det så enkelt som at “hel ved” refererer til skikkelig godt brennbart materiale som kan gi deg den varmen du trenger på en sprengkald vinterdag.
For tre vintre siden anskaffet vi oss egen hytte med vedfyring. Min kunnskap om ved og fyring var liten, noe jeg knapt skjønte selv. Ingen læring er som den du får fra egne feil, men en god lærebok er heller ikke å forakte. Dette var året da Lars Mytting kom med sin fabelaktige bok “Hel ved”. Jeg fikk den til jul av min elskede to år senere. Alt til sin tid. Først skulle jeg gjøre noen egne feil.
Learning by doing mistakes
Den første vinteren kjøpte jeg billig ved i 40 liters sekker fra en lastebil med polske nummerskilt. Det var feil nummer én. Veden var alt for fuktig og ga dårlig varmeeffekt. Da lærte jeg å aldri mer kjøpe billig ved med ukjent opprinnelse.
På sensommeren – når trærne er på sitt mest fuktige og det derfor er lite gunstig å felle dem – valgte jeg å iverksette mitt første vedprosjekt. Jeg fikk hjelp av en som kunne traktere en motorsag uten fare for skade på lemmer og utstyr. Vi felte, kvistet og slindret de slanke trestammene. Deretter satte vi raiene opp mot en fjellvegg der de skulle få stå til neste sommer for å tørke. Slik lærte jeg at å slindre en trestammen betyr å fjerne barken i meterlange strimler 2-3 steder på stammen slik at fuktigheten slipper ut. Barken på et løvtre er nemlig vanntett.
Heldigvis var jeg fornuftig nok til å legge noen gamle planker på bakken som de fleste raiene fikk plass til å stå på, men ikke alle. De som havnet utenfor plankene og ble stående på bakken trengte ikke mer enn et knapt år på å bli halvt råtne og veldig maurbefengt. De stokkene måtte bare kasseres. De var ubrukelige som ved.
Den andre vinteren kjøpte jeg tørr og fin bjerkeved levert i storsekk på pall fra den lokale vedbonden. Hele familien ble satt i sving med å bringe veden fra pallen på parkeringsplassen til vedskjulet under huset. Et rødt plastakebrett fungerte utmerket som frakteanordning. Jeg likte den vesle jobben med å få veden i hus, og jeg elsker fortsatt å stå ute ved hoggestabben å kløyve opptenningved med zen-presisjon. Meditasjon kan gjøres på så mange måter, og dette er én av dem.
Nesten selvforsynt er ikke nok
Denne vinteren, den tredje på egen hytte, gleder jeg meg over å fyre med egen ved. Ikke all veden ble like godt tørket, mange av kubbene er små og mange er tynne som grener. Men det er mine grener og mine kubber. Jeg har selv felt, kappet og kløyvet veden. Jeg har selv lagt den til tørk, stablet og båret den. Nå brenner den i ovnen og gir familien varme på kalde vinterdager.
Så langt har jeg ikke bestilt ved fra den lokale vedbonden denne vinteren, men jeg ser at lageret ikke vil rekke til våren. Det er en vedsjauers plikt å sørge for varme til familien. Heldigvis er telefonnummeret til bonden lett tilgjengelig. Får bare håpe han har mer ved igjen når jeg går tom.
Med motorsag skal skogen temmes
I forrige uke kjøpte jeg egen motorsag. En svensk Jonsered i rød og sort farge ble det. De tre dominerende motorsagene på det norske markedet er tyske Stihl (gul og sort), svenske Husqvarna (orange) og Jonsered. De to sistnevnte er praktisk talt like og begge eies av Elektrolux-konsernet. Alle tre er så jevngode i bruk og kvalitet at da jeg spurte forhandleren om hvilken han ville anbefale svarte han “hvilken farge liker du?”. Jeg liker rød.
En generøs nabo med stor eiendom og mye skog har gitt meg fri tilgang til å tynne skogen. Forøvrig har jeg lært at det ikke er vanskelig å få tilgang til skog. Det er mange som trenger hjelp til å tynne. Tilveksten av skog i Norge er større enn det vi klarer å ta ut av virke hvert år. Landet gror igjen.
Neste vinter er målet å være helt selvforsynt med tørr ved som har varmet meg tre ganger: Først ved felling og kapping, så ved kløyving og stabling, og til slutt ved fyring. Og i tillegg til varmen gir jobben meg også en intens glede, en nærhet til hver kubbe som legges i ovnen og en tilfredsstillelse over å ha sørget for nødvendig varme til familien. Du får ikke det ved å skru på en panelovn.
Mens jeg sitter her og skriver slukker ilden i ovnen. Kulda kommer sigende og minner meg på viktigheten av arbeidet som gjøres ett år i forveien. Nå har jeg lært at den beste tiden å felle trærne på er senvinteren. Da er treet på sitt tørreste. Så må det kappes, kløyves og stables så raskt som mulig. Stablene må få god gjennomlufting og gjerne stå sydvendt i sola gjennom hele sommeren for å sikre god og tørr ved. På høsten, før regnet setter inn, flyttes veden inn i et tørt vedskjul. Nå kan vinteren og de blå dagene komme. Du er forberedt.
En både praktisk og trivelig bok
Takket være Lars Mytting og hans evne til både å fengsle meg med sine historier om vedfolk og til å formidle gammel og ny kunnskap om trær, felling, stabling, redskaper og fyring så vil jeg med fornyet kunnskap og heltent engasjement gå løs på oppgaven med å fylle vedlageret for neste vinter. God trening gir det også. Tørr ved havner ikke i hus sånn helt av seg selv. Noen velger Elexia. Jeg velger en god vedsjau.
Hvis du er middels interessert i ved, vedhistorie og varme vinterkvelder, og i tillegg setter pris på rikt fortalte historier om autentiske mennesker med et nært og ekte forhold til denne fornybare og miljøvennlige naturressursen, da vil jeg anbefale boken Hel ved av Lars Mytting. Den varmer helt inn i hjertet.
Ps!
Jeg hadde vel aldri trodd jeg skulle sitte og felle tårer når siste side var lest, men det gjorde jeg. Og det var ikke bonuskapitlet om hogstredskaper som fremkalte tårer. Det var de nære skildringene av mennesker og deres liv – og vedstablene som fulgte dem helt til det siste.
Musikktips! Gruppa Hjerterknekt har en perfekt sang for vedsjauen. Den heter "Tørr ved" og finnes på Wimp.
”Alle er redd for å falle” konstaterte klatreinstruktøren. Kjæresten min og jeg sto lydhøre og spente. ”Det er et instinkt. Frykten for å falle holder oss i live og er derfor viktig” fortsatte han. Vi hadde fått en veldig god instruktør. En som kjente til fryktmekanismen og visste at tillit er nøkkelen til å leve med instinktiv frykt. Det er tilliten til sikkerhetsutstyret som skal hjelpe oss amatørklatrere til å våge å utfolde oss i klatreveggen, ta noen sjanser, strekke oss litt lenger og til å nå toppen. Tillit er nøkkelen til å ha glede av klatringen, akkurat som i resten av livet. Derfor trente vi på tillit, gradvis. Vi lærte å sikre hverandre, og vi lot oss falle ut fra veggen gang på gang for å kjenne at utstyret og klatrekompisen holdt oss trygge – hver gang. Jeg startet litt nervøst med å falle fra to meter opp i veggen etter at jeg hadde konstatert at klatrekompisen nede på bakken var klar. Så økte vi høyden. Til slutt kastet jeg meg ut fra veggen fra ni meters høyde uten å si ifra først, og det var greit. Jeg stolte på utstyret og på en fremmed kursdeltager på bakken. Tilliten var etablert. Nå var jeg fri.
Med disse verselinjene fra vår venn Geir Ålien ønsker vi alle våre lesere velkommen til et inspirerende og givende 2013.
Skrevet av Tor Bertil Namskau
Jeg erfarer det igjen og igjen,
Prinsesse Märtha Louise er i media igjen. Det er nok en gang snakk om engler og en god porsjon fjær som angivelig er en manifestasjon på at englene har vært rundt henne. Slikt skaper selvsagt røre i media. Artikler, kommentarer, lesernes meninger osv. Mange er 
30 sekunders blogg
Du ønsker å være lykkelig i jula, gjør du ikke? Kanskje har du store forventninger til hvordan alt skal være, hva som skal skje og hvordan folk skal ha det, eller ta det?
Ute er det mørkt, men mildt. Klokken er bare fem om ettermiddagen. Vi har tent et par lykter og satt ut et lysende gresskar. En glassbolle er fylt opp med godteri og står klar på kjøkkenet. Vi vet at det er like før det braker løs, og vi liker det ikke helt. Denne kvelden har en guffen bismak. I kveld er det halloween.